Mirakelbabyene som overlevde Ravensbrück

Sosiale forhold: Guy Poirot ble født 11. mars 1945 i Ravensbrück konsentrasjonsleir i Nord-Tyskland, som var den nest største nazistiske leiren etter Auschwitz-Birkenau.

Poirot mener det var den kollektive viljen og solidariteten til kvinnene i leiren som gjorde at han overlevde. De risikerte livene sine for å gjemme og mate babyene – selv om de nesten ikke hadde noe til seg selv.

– Vi er barna til alle disse kvinnene, fastslår den nå 80 år gamle franskmannen til nyhetsbyrået AFP.

Tyske Ingelore Prochnow, som ble født i Ravensbrück nesten et år før ham, kaller kvinnene «mine leirmødre». Hun mener definitivt at de reddet babyene.

Kvinner skjulte derfor magene sine så godt de kunne av frykt for å bli sendt til «Revier», leirens sykestue, beryktet for medisinske eksperimenter.

På det meste var det 45.000 kvinner i Ravensbrück, nazistenes største leir for kvinner og barn. Man anslår at det i løpet av de seks årene leiren var i funksjon, var rundt 130.000 kvinner innom leiren.

I løpet av krigsårene ble 103 norske kvinner sendt til kvinneleiren Ravensbrück i Tyskland. Ni av dem døde der, skriver Norgeshistorie.

– Vaktene slo og sparket meg flere ganger til tross for min fremskredne tilstand, skrev den polske fangen Waleria Peitsch. Hun kom til leiren etter Warszawa-opprøret i august 1944.

Til tross for forholdene overlevde både hun og fosteret de tøffe forholdene, volden og sykdomsepidemiene i leiren. Hun fødte sønnen Mikolaj 25. mars 1945.

Den franske motstandsaktivisten Madeleine Aylmer-Roubenne brakte datteren Sylvie til verden 21. mars 1945. I sine memoarer forteller hun at fødselen skjedde i en korridor, uten vann, toalett eller strøm. Hun hadde bare et stearinlys på gulvet.

Hennes tyske jordmor, en «vanlig kriminell», risikerte livet sitt for å få tak i tang og kloroform fra sykestuen, skrev Aylmer-Roubenne videre.

Mange av leirens kvinner viste den samme solidariteten: De stjal mat og filler til nybakte mødre slik at de kunne lage bleier. De stjal medisinske hansker slik at de kunne lage smokker til flasker.

– Kvinnene vasket babyene med den lunkne drikken de fikk om morgenen, varmet dem og beskyttet dem mot vaktene, forteller Prochnow.

– Alene hadde moren min aldri klart å holde meg i live, mener hun.

Rotter bet i fingrene deres om natten. Nesten alle var plaget av sult, dysenteri, tyfus og den forferdelige kulden, med temperaturer som sank til minus 15 grader.

Mødrene, som hadde utmattende og beintøffe arbeidsdager og lite mat, hadde som regel ikke melk å gi barna. Når de fikk tak i litt melkepulver, rakk det ikke langt. De puttet det lille de hadde, i to flasker som ble delt mellom 20 og 40 babyer.

– Mamma hadde ingen melk å gi meg, forteller den franske overlevende Jean-Claude Passerat-Palmbach.

– En rumensk romkvinne og en russisk kvinne, som begge hadde mistet babyene sine, ammet meg.

Født i november 1944, overlevde også han bare på grunn av sjenerøsiteten til de andre fangene.

Situasjonen ble enda verre i 1945. Rundt 6000 fanger ble gasset i hjel og tusenvis av kvinner og barn sendt til andre leirer etter hvert som russerne rykket fram.

Sylvie Aylmer og hennes «leir-bror» Guy Poirot ble reddet ved å bli gjemt under skjørtene til noen av de 7500 fangene som ble evakuert av det svenske Røde Kors mellom 23. og 25. april. De ble evakuert på ordre fra SS-sjefen Heinrich Himmler – som gjorde det i håp om å redde sitt eget skinn.

Nazistene brant arkivene sine, men et register ført av en tsjekkisk fange som klarte å rømme, hadde notert 522 fødsler i leiren mellom september 1944 og april 1945.

Bare 30 av disse navnene var ikke markert som døde.

Noen av disse ble overført til Bergen-Belsen, hvor «bare noen få nyfødte overlevde, ifølge Valentine Devulder, som skriver en avhandling om forholdene.

– Jeg oppdaget sannheten da jeg var 13 år og reiste med søsteren min til Ravensbrück.

– Det var et sjokk. Hun har aldri dratt tilbake.

– Det stedet gir meg frysninger, sa hun.

Faren hennes, som også var motstandsmann, døde i leiren.

– Å snakke om lidelsene i konsentrasjonsleirene er en plikt overfor dem som døde der, mener han.

Leirene har uansett preget dem alle på en eller annen måte.

Guy Poirot, som forteller sin historie til unge mennesker «slik at dette ikke skal skje igjen», sier at helsa hans har vært skrøpelig hele livet, og at han fortsatt er veldig preget psykisk.

Sylvie Aylmer led av anoreksi da hun var liten, og tilbrakte flere år i terapi.

– Det var ikke enkelt for moren min og meg. Når moren min så på meg, så hun leiren, forteller hun.

Hun sier at hun selv er sterk og sjelden syk, men forteller at hennes yngste datter slet med anoreksi.

– Hun veide bare 30 kilo da hun døde. Hun så ut som en konsentrasjonsleirfange, hun følte at hun bar min vekt på skuldrene, forteller hun.

– Hun døde i 2019, 50 år gammel. Den endelige diagnosen var at hun led av transgenerasjonelt traume, forteller Prochnow.

Frem til 1943 ble de fleste nyfødte kvalt, druknet eller brent, og kvinner opptil åtte måneder gravide fikk vanligvis injeksjoner for å abortere.

De gravide ble ikke skånet for hardt arbeid. De sydde om uniformer, de jobbet som slaver for en Siemens-fabrikk, eller de ble satt til å frakte murstein og skyve vogner – i 12–14 timer om dagen.

Etter at en ny medisinsk offiser ankom høsten 1943, ble fødsler tolerert – dersom de skjedde ute av syne.

De nyfødte ble samlet i «Kinderzimmer», barnerommet, fra september 1944. Der var deres forventede levetid ikke mer enn tre måneder, beskrev Marie-Jose Chombart de Lauwe, en medisinstudent og fransk motstandskjempe, som gjorde sitt beste for å bidra til at barna overlevde.

– Babyene så ut som «små, gamle mennesker». De hadde rynkete hud, oppblåste mager og trekantede ansikter. De led av byller og grønn diaré, forteller Chombart de Lauwe.

De fleste babyene som overlevde Ravensbrück, ble født like før Den røde armé frigjorde leiren natten mellom 29. og 30. april.

I oppveksten fikk mange av de overlevende ikke vite at de var født i en konsentrasjonsleir. Det gjaldt blant andre Sylvie Aylmer.

Polakken Mikolaj Sklodowski, som i dag er prest, tar ofte med seg unge mennesker på besøk til Ravensbrück.

Ingelore Prochnow ble forlatt av moren sin i en flyktningleir da hun var tre år gammel. Hun lærte først om sin fortid da hun var 42.

(©NTB)