Tett på Gunnar Sønsteby – til slutt

Vitenskap og teknologi: For Sønsteby (1918-2012), Norges høyest dekorerte borger etter sin enestående innsats under andre verdenskrig, var kjent for å holde kortene tett til brystet.

– Det er først nå at hele hans historie kommer fullt ut fram, sier Petter Ringen Johannessen.

Sammen med Arnfinn Moland har han skrevet boken «Nr. 24», som er sentral for manuset til storfilmen av samme navn fra «Max Manus»-produsentene.

– Det var hans måte å takle krigen på i ettertid. Han var den som hadde desidert lengst tid i felt, opplevde mest, og hadde en finger med i det meste som foregikk. Som tok tøffe og krevende beslutninger. Han klarte seg veldig bra – sannsynligvis på grunn av måten han taklet det på. Man vet ikke hva et menneske er, før man står oppi det man minst forventer, sier Johannessen.

Han var Sønstebys assistent de siste tolv årene av hans liv, mens Moland er historikeren som i mange år ledet Norges Hjemmefrontmuseum – med Sønsteby som hyppig samarbeidspartner.

Moland opplevde hvordan den aldrende krigshelten begynte å åpne opp om ting han ikke tidligere hadde snakket mye om, overfor sin assistent. Johannessen bygget opp et samtalearkiv, basert på svært personlige samtaler om tidligere ukjente sider ved Sønstebys krigsinnsats.

Undertittelen er da også «Krigen – freden – arven». For også Sønstebys dypt personlige opplevelser av vennskap og tap i krigens mørkeste dager skildres.

– Hvorfor tror dere at Sønsteby valgte å åpne seg mot slutten av livet, etter å ha holdt igjen tidligere?

– Gunnar visste at det ville komme historier i fremtiden. En av hovedgrunnene til at han åpnet seg, var at han ville at hans egen historie skulle fortelles på en riktig måte, i den riktige sammenhengen og med den rette kunnskapen bak, sier Johannessen.

– Vi går mye dypere og kompletterer den. Jeg var mange ganger på foredrag han holdt, både i USA og her hjemme. Det var nesten umulig å få ham i gang om egen innsats! Han ville heller snakke om dem som «virkelig hadde hatt det hardt». Selv om han ga seg og måtte fortelle – for folk insisterte, minnes Moland.

Boken forteller også om hvorfor Gunnar Sønsteby engasjerte seg på mange plan, og i så mange år etter krigen.

– Gunnar var opptatt av fred, frihet og demokrati, og benyttet enhver anledning til å snakke om dette. Han følte også forpliktelsen overfor dem som ikke overlevde, eller som ikke klarte seg like godt etterpå som han selv gjorde. I krigen hadde han dessuten gjort det han kalte «mye jævelskap» mot mennesker, så han følte for å skape balanse og gjøre noe godt etterpå., sier Johannessen.

– De valgte å ha en ung og en gammel Gunnar som forteller. Det kan være en fin måte å få ungdommen i tale på, sier Moland, mens Johannessen påpeker at store deler av filmen «er rett ut av boken».

– Man får ikke plass til en hel bok i en film. Men det er mange spenningsmomenter og mye nytt. Man har aldri vært så nær innpå Gunnar Sønsteby og hans krets, som i denne boken og filmen.

Boken er ute nå, mens filmen har premiere 30. oktober.

I boken beskriver de blant annet hvordan Sønsteby organiserte krigens opplevelser i en forestilt kommode. Den nederste skuffen inneholdt de vanskeligste tingene han hadde opplevd; den åpnet han sjelden. Ikke før i de siste årene.

De to forfatterne har brukt tiden etter krigsheltens bortgang til å få avstand nok til å skrive den endelige boken. Den bringer til torgs ny viten om Sønstebys enestående krigsinnsats, systematisert på en måte som gir mer oversikt over hvor «enormt involvert» han var i alle beslutninger, og hvordan han fortsatte kampen for demokrati inn i fredstiden.

Krigshelten skrev på 1960-tallet selv en bok om sine opplevelser, bestselgeren «Rapport fra Nr. 24» – nyutgitt nå i anledning filmpremieren og med forord av Jens Stoltenberg. Den er ifølge forfatterduoen «fantastisk, men veldig nøktern».

Nå er de spente på om filmen kan være med på å nå et yngre publikum, sier Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland til NTB.

(©NTB)