Stadig flere detaljer brettes ut om al-Assads torturregime

Kriminalitet og rettsvesen: Den da 20 år gamle universitetsstudenten Abdullah Zahra satt på huk i fengselscella. Han måtte se på at torturistene ga cellekameraten elektrisk støt. Han kunne se røyk stige opp fra kameratens kropp. Deretter var det hans tur.

Torturistene hengte ham fra håndleddene slik at tærne så vidt berørte gulvet, deretter ble han slått og gitt elektriske støt i to timer. Denne gangen var det faren hans som ble tvunget til å se på.

Den grusomme torturen skjedde i 2012, da hele sikkerhetsapparatet til Syrias daværende president Bashar al-Assad ble satt inn for å knuse masseprotestene med krav om demokrati.

Assads menn skånet ingen, ikke engang Assads egne soldater. Unge menn og kvinner kunne bli fengslet bare fordi de bodde i distrikter hvor det var blitt arrangert protestaksjoner mot regimet.

I mange år forsvant titusenvis av mennesker. Frykten lå som et tungt teppe over den syriske befolkningen, og få våget å snakke ut. Folk fortalte sjelden til andre at en kjær hadde forsvunnet, i frykt for at de også kunne bli rapportert til sikkerhetstjenesten.

Nyhetsbyrået AP har besøkt sju av disse anleggene i Damaskus og snakket med ni tidligere fanger, noen av dem løslatt 8. desember, dagen Assad ble styrtet.

Noen av detaljene er ikke bekreftet av uavhengige kilder, men de stemmer overens med tidligere fangers rapporter gitt til menneskerettighetsgrupper.

Han viser fram et vindusløst kjellerrom, 4×4 meter stort. Han forteller at han delte denne cellen med 100 andre innsatte.

– Hver mann hadde bare størrelse på en gulvflis å sitte på, fortalte Zahra. Når ventilasjonen stanset opp – enten fordi det ble slått av med vilje eller på grunn av strømbrudd, døde det alltid noen av mangel på surstoff.

Fangene måtte tåle en ulidelig stank, fra avføring, svette og infiserte tortursår.

– Når en cellekamerat døde, ble han plassert ved cellens toalett der fangevokterne jevnlig kom for å samle inn lik, forteller Zahra.

Han sier at mange så på døden som en lettelse, en vei ut av helvete.

Etter at de ble løslatt, flyktet Zahra til områder holdt av opposisjonen.

13 av Zaras mannlige slektninger ble i løpet av noen få måneder arrestert, torturert og drept. Faren ble også igjen arrestert. Også han døde i fengselet.

Zahra kunne gjenkjenne sine døde slektninger blant bilder av drepte, lekket av en av Assad-regimets avhoppere. Men likene er aldri blitt funnet, og ingen vet hvordan og når de ble drept.

De fleste som forsvant, havnet i Assads fengselsnettverk. Mange av dem ble drept, enten i massehenrettelser eller som følge av tortur og umenneskelige fengselsforhold. Det nøyaktige tallet er fortsatt ukjent.

Selv før masseprotestene hadde Assad styrt med jernhånd, men under borgerkrigen ble det enda verre. Nye fengselsanlegg dukket opp i sikkerhetskomplekser, på militære flyplasser og i kjellere i bygninger drevet av militæret eller sikkerhetstjenesten.

Abdul-Karim Hajeko forteller at han opplevde denne torturformen hele fem ganger.

En annen metode ble kalt «dekket»: Fangens bein ble bøyd inn i et bildekk mens vaktene slo løs på rygg og føttene.

Hajeko ble også utsatt for denne torturen. Da torturistene hadde gjort seg ferdige, beordret de ham til å kysse dekket og takke det for å lære ham «hvordan å oppføre seg.»

Fanger har fortalt at dekket ble brukt for brudd på regler – som å lage støy, løfte hodet foran vaktene, eller å be – eller uten noen grunn i det hele tatt.

Abdulbaki forteller at mange døde av hjertestans som følge av slagene.

Han forteller også at vaktene terroriserte de innsatte ved å rulle et dekk nedover korridoren med celler. Vaktene slo på fengselscellene og når de stanset opp kunne alle i en celle bli utsatt for dekk-torturen.

Rasha Barakat (34) ble arrestert sammen med sin søster. I fengselet fikk hun et siste glimt av sin mann før han døde i fangenskap. Etter løslatelsen fastslår hun:

– Jeg er ødelagt psykisk … Det er vanskelig å gå videre.»

Sivilforsvaret sporer opp massegraver hvor titusenvis antas å være begravet. Minst ti er funnet rundt Damaskus, fem andre steder rundt om i landet. Myndighetene sier at de ikke er klare til å åpne dem.

Dokumenter funnet i tidligere interneringsanlegg avslører en nøye planlagt byråkratisk struktur bak grusomhetene. FN og internasjonale organisasjoner har tilbudt de nye makthaverne hjelp til å analysere materialet.

Robert Petit fra International, Impartial and Independent Mechanism (IIIM), et organ opprettet av FN for å granske kriminelle handlinger begått i Syria, sier at oppgaven er så enorm at ingen enkelt enhet kan gjøre jobben alene.

– Prioriteten ville være å identifisere arkitektene bak brutaliteten, understreker han.

– Ingen kan bare erklære de savnede for døde uten at det foreligger bevis for det, sier journalisten Wafaa Mustafa, som mistet sin far i fangenskap.

Syrias vei mot rettferdighet har begynt, men arrene etter Assads regime vil sitte igjen lenge.

Nå, en vel måned etter at Assad flyktet fra landet, kommer stadig flere detaljer om dødens maskineri fram. Assads regime etablerte et systematisk og godt organisert system som på det meste omfattet over 100 fengselsanlegg. Her rådet tortur, brutalitet, seksuell vold og massehenrettelser, ifølge aktivister, rettighetsgrupper og tidligere fanger.

Men nå snakker alle. Opprørerne som feide Assad ut av presidentpalasset, åpnet fengselsanleggene, løslot fanger og tillot offentlige vitnemål. Folkemengder strømmet til fengselsanleggene, på jakt etter svar på hva som skjedde med deres nærmeste.

Dager etter Assads fall, dro den nå 33 år gamle Zahra tilbake til Branch 215, et fengselsanlegg drevet av militæretterretningen i Damaskus, der han var blitt holdt i to måneder.

Zahra ble arrestert sammen med faren sin etter at sikkerhetstjenesten drepte en av brødrene hans, som var en kjent Assad-kritisk graffitikunstner.

Rettighetsgrupper anslår at minst 150.000 mennesker forsvant etter at anti-regjeringsprotestene startet i 2011, drevet fram av den arabiske våren – det vidtrekkende opprøret i en rekke arabiske land, der målet var å skape omfattende endringer og demokrati. Protestene førte til at det brøt ut full borgerkrig.

Assads torturmetoder fikk egne navn. En metode ble kalt «magisk teppe». Det innebar at fangen ble festet til en hengslet trebjelke, slik at kroppen ble bøyd før torturistene slo løs på føttene.

Mahmoud Abdulbaki, en offiser som deserterte fra tjenesten i luftforsvaret, ble også utsatt for «dekket». Han sier han ble tvunget til å telle slagene opp til 200. Hvis han mistet tellingen, begynte de på nytt.

Torturregimet pågikk helt til Assads regime falt.

Arbeidet med å samle bevis og stille Assads tjenestemenn for retten har allerede startet.

For familiene er behovet for svar svært viktig.

(©NTB)