Slik er Harris’ og Trumps veier til seier i USA

Politikk: Følger man med på presidentvalget i verdens eneste supermakt, får man nemlig bli ekstra godt kjent med Arizona, Georgia, Michigan, Nevada, North Carolina, Pennsylvania og Wisconsin. Disse er fordelt i to «belter» – Arizona, Georgia, North Carolina og Nevada ligger i det såkalte «solbeltet» av stater med sterk befolkningsvekst sør og vest i landet, mens resten av statene ligger i det såkalte «rustbeltet» som ble hardt rammet av krisetider i industrien fra 1970-tallet og utover.

I «solbeltet» møter det gamle, konservative sør en yngre, mer mangfoldig befolkning. I «rustbeltet» er befolkningen noe mindre mangfoldig, men til gjengjeld er regionen preget av storbyer og høyere fagorganisering enn i resten av landet.

Forklaringen er systemet for å velge presidenter i USA. Kandidatene kjemper om delstatenes stemmer i et valgmannskollegium – Electoral College. Hver stat får valgmenn basert på antallet representanter de har i Kongressen (to senatorer for hver stat, pluss minst én i Representantenes hus, sistnevnte fordeles etter befolkning), i tillegg til at hovedstaden Washington D.C. får tre valgmenn.

Får Demokratenes Kamala Harris én stemme mer enn Republikanernes Donald Trump i Pennsylvania, vinner hun alle de 19 valgmennene derfra. Og omvendt. Til sammen er det 538 valgmenn, og kandidatene ser på hvordan de kan vinne minst 270 av disse – ikke hvordan de kan vinne flest stemmer fra folket.

Da sitter man igjen med en håndfull stater som spiller en rolle: Der det er svært jevnt mellom kandidatene, og der et tilstrekkelig antall velgere er tilbøyelige til å endre mening fra valg til valg. Dette er «vippestatene» som i praksis avgjør valget i USA. En rekke medier og aktører lager prognoser av hvordan valgmannskollegiet kommer til å se ut – blant dem aktører som CNN, RealClearPolitics, DDHQ, Fivethirtyeight og The Economist – og bildet som begynner å tegne seg, er som følger:

* Harris er «sikret» om lag 225 valgmannsstemmer.

* Trump er «sikret» om lag 220 valgmannstemmer.

* Et sted mellom 90 og 95 valgmenn er «i bevegelse,» og det er uklart hvem som vinner dem.

Den største vippestaten er Pennsylvania, med sine 19 valgmenn. Kandidaten som vinner denne, er i førersetet. Seier i Pennsylvania vil etterlate Trump i en posisjon der han kan vinne med for eksempel North Carolina og Georgia. På den andre siden kan Harris med seier i Pennsylvania «avse» nesten alle de andre vippestatene.

I 2020 gikk det motsatt vei. 44.000 velgere i Arizona, Georgia og Wisconsin avgjorde at seieren gikk til Demokratenes Joe Biden, skriver National Public Radio.

Vippestatene har variert gjennom historien. Fra 1904 til 2004 var Missouri kjent som staten som alltid «traff» – med unntak av i 1956 var det slik at den seirende kandidaten i presidentvalget alltid vant i Missouri. Siden 2008 har den imidlertid alltid endt opp med å stemme på Republikanernes kandidat. Illinois var også lenge en svært jevn stat, og en knapp seier der sikret John F. Kennedy seier i 1960. Siden 1990-tallet har Illinois vært regnet som trygg for Demokratene.

Dermed er kalkylen enkel: Stater som et av partiene trolig vinner uansett, velger ingen av dem å bruke ressurser eller tid i. Det er ikke verdt det for Trump å avlegge mange besøk eller kjøpe opp mye TV-tid i California, flertallet av velgerne der er «urokkelige» demokrater. Flertallet av velgerne i en stat som Tennessee er derimot «urokkelige» republikanere.

Med verktøy som 270towin kan man selv regne ut hvor mange valgmenn kandidatene trenger for å vinne. Harris’ vei til seier er den «korteste» – hun trenger å forsvare statene Biden vant, og kan også «avse» enkelte av disse. Vinner hun også i North Carolina har hun en enorm fordel. Trump trenger å vinne de fleste av de sju vippestatene. Uansett må kandidatene vinne en kombinasjon av stater fra «solbeltet» og «rustbeltet».

I 2016 sikret Donald Trump seier mot Hillary Clinton ved å vinne over velgere i stater som Michigan, Pennsylvania og Wisconsin. Om 80.000 velgere i disse tre statene hadde stemt på Clinton isteden, hadde hun blitt president, skriver Washington Post.

(©NTB)