Rwandas mektige president Paul Kagame får det som oftest som han vil

Krig og konflikter: Få om noen afrikansk leder har høstet flere lovord og mottatt mer i økonomisk bistand opp gjennom årene enn den tidligere geriljalederen som styrer Rwanda.

Omverdenen har i stor grad lukket øynene for Paul Kagames knebling av opposisjonen, selv da han i fjorårets valg sikret seg over 99 prosent av stemmene.

Ifølge Amnesty International blir regimekritikere «truet, vilkårlig fengslet, dømt på bakgrunn av falske anklager og risikerer å bli drept eller bortført».

Rwanda havner også på 144. plass på journalistorganisasjonen Reporters without Borders pressefrihetsindeks.

Avtalen med Arsenal ble inngått i 2018 og er på rundt 140 millioner kroner i året, mens de to øvrige avtalene koster Rwanda rundt 200 millioner kroner til sammen i året.

Det lille sentralafrikanske landet har også inngått et basketball-samarbeid med NBA i USA og kjemper nå med Sør-Afrika om å få arrangere Formel-1 løp.

4000 rwandiske regjeringssoldater kjemper sammen med opprørerne i nabolandet, der Rwandas interesser ifølge eksperter er vel så mye knyttet til rike mineralressurser som legitime sikkerhetsinteresser.

Rwanda har blant annet blitt en stor eksportør av gull og coltan, til tross for at landet selv utvinner lite, påpeker Congo Research Group (CRG). Ingen er i tvil om hvor de verdifulle mineralene kommer fra.

Kagame selv har heller ikke lagt skjul på at han ser på Øst-Kongo som en del av Rwandas interessesfære, og i Kigali snakkes det til tider om et Stor-Rwanda som inkluderer deler av nabolandet, påpeker The Economist.

Denne uka varslet imidlertid Storbritannia at de fryser mesteparten av bistanden, stanser treningen av rwandiske soldater og vil gjennomgå våpeneksporten til landet som følge av krigføringen i Kongo.

Norge har siden folkemordet i 1994 bidratt med drøyt 1,3 milliarder kroner i øremerket bistand til Rwanda, men det understrekes at dette har gått til styrking av sivilsamfunnet og ikke til myndighetene.

– Rwanda har vist gode resultater i gjenreisingen av landet etter folkemordet i 1994, sa daværende utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) i Stortinget i 2023.

67-åringen har i praksis styrt Rwanda siden han i spissen for tutsigeriljaen fikk slutt på det daværende huturegimets folkemord i 1994.

De første årene etter folkemordet var Kagame visepresident og forsvarsminister, men det hersket ingen tvil om at det var han som var landets de facto leder.

I 2000 overtok han som president, og takket være en grunnlovsendring kan han nå bli sittende helt til 2034.

Flere omtaler Rwandas leder som en stor strateg og påpeker at han på kløktig vis har spilt på lag med vestlige land.

– Man kan ikke skille politikeren Kagame fra soldaten og strategen Kagame, mener Onesphore Sematumba i ICG.

– En sterk leder er ikke nødvendigvis en dårlig leder, hevdet Kagame selv i et intervju med tidsskriftet Jeune Afrique i 2016.

Vestlig skyldfølelse som følge av folkemordet på 800.000 rwandere i 1994, i hovedsak tutsier, er trolig en medvirkende årsak.

Giverland har også latt seg imponere av at Rwandas økonomiske vekst som i årene 2012 til 2022 i gjennomsnitt lå på over 7 prosent årlig, samt alle skyskraperne som har dukket opp i hovedstaden Kigali.

Veksten har imidlertid ikke kommet alle til gode. Nærmere halvparten av Rwandas 14 millioner innbyggere lever ifølge FN fortsatt i fattigdom, og landet havner helt nede på 161. plass på FNs utviklingsindeks.

Soldater fra Rwanda vokter også byggingen av et fransk anlegg for flytende naturgass nord i Mosambik, og landet har bidratt med soldater og politifolk til flere risikable FN-oppdrag der andre land har nølt, blant annet i Haiti, Sudan og Sør-Sudan.

Kagame inngikk også en lukrativ avtale med Storbritannia om å håndtere asylsøkere Europa ikke ønsker, men den ble rett nok stanset i det britiske rettsvesenet og skrotet da Keir Starmer overtok som britisk statsminister.

Den danske regjeringen har også forhandlet med Rwanda om det samme, men har måttet legge planen i skuffen.

– Dagens Kagame er ikke den samme som i 2012, mener Onesphore Sematumba i ICG.

– Nå vet han hvor viktig han er internasjonalt, konstaterer han.

Bistand fra utlandet utgjør i dag rundt 40 prosent av statsbudsjettet i Rwanda, og flere har derfor stilt spørsmål ved hvordan landet likevel kan ta seg råd til å være storsponsor av de tre europeiske storklubbene Arsenal, Bayern München og Paris Saint-Germain.

Ifølge FN-eksperter er det i realiteten Rwanda som står bak M23-opprørerne som de siste månedene har tatt kontroll over store deler av Øst-Kongo.

Til tross for dette har Rwanda hittil stort sett gått fri for internasjonalt press og sanksjoner som vanligvis blir slike regimer til del.

Æren for «de gode resultatene» har omverdenen først og fremst tilskrevet landets sterke mann Paul Kagame.

– Kagame er en mester når det kommer til politisk-militære anliggender. Med ham er ingenting overlatt til tilfeldighetene, sier en vestlig diplomat til AFP.

Mange har stilt spørsmål ved hvorfor Kagame fortsatt har en så tilsynelatende høy stjerne internasjonalt.

Rwanda har det siste tiåret også engasjert seg i internasjonalt diplomati og bidratt med dyktige soldater til fredsstyrker flere steder i Afrika, ikke minst i tidligere franske kolonier som Mali og Den sentralafrikanske republikk.

(©NTB)