Romantikk og rullestol i ny film: – Prøver å fortelle at funksjonshemmede er helt vanlige mennesker

Økonomi og næringsliv: I en sterk scene i filmen «Min første kjærlighet» raser hovedpersonen Ella raser mot foreldrene sine – og sier: «Dere har latt meg leve på en løgn og fått meg til å tro at verden er et bra sted».

Slaget i ansiktet kommer når Ella gleder seg til å begynne studier, men nektes å få personlige assistenter der hun skal gå på skole.

Dermed går hybeldrømmen i knus, og Ella må flytte inn på institusjon – eller «samlokalisert bolig», som sjefen der kaller det. «Et slags kollektiv», sier Ella til sin nye kjæreste når han skal overnatte for første gang.

For Ella sitter i rullestol – i likhet med både regissør Mari Storstein og skuespillerdebutant Marie Flaatten. Det er ifølge Storstein selv også første gang en hovedrolleinnehaver i en norsk spillefilm sitter i rullestol.

– Jeg har aldri sett meg selv på film eller følt meg representert i fiksjonen, påpeker regissøren, som nå selv har gjort noe med det.

– I Norge i dag er det mennesker som egentlig er vanlige folk som vil leve vanlige liv, og som har drømmer: Om å studere, gå på skole, jobbe, men som blir møtt med byråkrati og et system som holder deg nede – og nekter deg å leve det livet du vil, sier Storstein til NTB.

– Jeg blir 40 år om en uke. Jeg laget min første dokumentarfilm for 20 år siden, og de samme tingene som vi kjempet for da – som retten til assistanse og for å få bestemme over sitt eget liv – er like aktuelle i dag. Det er trist, sier filmskaperen.

Hun har blant annet laget «Brevet til Jens» (2011), som vant prisen for beste dokumentar ved Den norske dokumentarfilmfestivalen, og TV 2-serien «Søsken» (2017), som vant Gullruten.

– Hadde jeg ikke hatt assistanse, hadde jeg sannsynligvis bodd på en lignende institusjon som i filmen. For det er ganske lett å havne der. Eller vært isolert i eget hjem – og vente på hjemmetjenesten for å gå på do.

Nylig ble «Min første kjærlighet» dessuten presentert under Filmvåren på Filmens hus, som en av vårens norske filmer med ordinær kinopremiere 27. februar.

– Det blir spennende når vi skal reise rundt med filmen. Man vet hvor dårlig tilrettelagt det ofte er i mange kinosaler fremdeles. Funksjonshemmede kommer kanskje greit inn for å se en film – men at de skal opp på scenen og snakke om den? Og nå kommer vi i hver vår stol og tar plass, sier Storstein skrått til sin hovedrolleinnehaver og legger til:

– Det er på tide!

– De fleste kan kjenne seg igjen i det å bli forelsket for første gang.

Terskelen blir ifølge Storstein litt lavere ved å legge historien om Ella i et romantisk kjærlighetsdrama. Hun laget av samme årsak som gjorde at hun valgte å bli dokumentarfilmskaper:

– Jeg prøver å fortelle noe så enkelt, men også så vanskelig, som at funksjonshemmede er helt vanlige mennesker. Så banalt er det, sier hun og medgir:

– Det er ikke så spennende å snakke om diskriminering og menneskerettigheter, folk relaterer ikke helt til det.

– Det jeg synes er givende med skuespill, er å kunne være et verktøy til å fortelle viktige historier. Det er en viktig film også av flere grunner. Dypest sett handler det om kjærlighet, om det nære menneskelige, sier hun:

– Og så kan den være øyenåpnende – om at vi er alle mennesker med de samme drømmene, håpet og ønskene for fremtiden vår. Det som er utfordringen, er at det er så store forskjeller – at du kan være heldig, mens andre kan være veldig uheldige, sier ungjenta, som i motsetning til sin filmkarakter får bo der hun vil:

– Jeg kjenner meg heldigvis ikke igjen i Ellas historie.

Storstein har selv erfart noen av utfordringene som Ella møter når hun «bare» vil studere og bo alene for første gang. Likevel er ikke «Min første kjærlighet» basert på hennes egne opplevelser. Derimot summen av alle historiene hun har hørt.

Fordi Mari Storstein har assistenter rundt seg hele døgnet, har hun kunnet ta en utdanning, bo i egen leilighet – og lage prisbelønte dokumentarer og serier.

I stedet kan Mari Storstein sette kursen for Filmfestivalen i Tromsø, som starter mandag, og uken etter til den store, internasjonale filmfestivalen i Göteborg – dit filmen også er invitert.

Å høre i filmen er Jahn Teigens udødelige låt med samme tittel – fremført av Anna Lille. På filmplakaten og bildene sluppet på forhånd er det nettopp det gryende kjærlighetsforholdet som vises. For, som Storstein sier med et smil:

Marie Flaatten er i likhet med Ella student – på vei til å bli psykolog. Hun slo til da Storstein lette etter skuespillere, og kaller innspillingen «et veldig givende, spennende og lærerikt prosjekt på mange plan».

(©NTB)