Menu
– Med årene har jeg lært meg å være fornøyd med at noe er «godt nok», sier artistveteranen Rita Eriksen. Foto: Ali Zare / NTB

Rita Eriksen 30 år etter «Tir n’a Noir»

Rita og broren Frank Eriksen feirer 30 år siden gjennombruddsalbumet «The Water Is Wide». Fremdeles kan 58-åringen tvile på om hun egentlig kan synge.

Av NTB | 12.07.2024 07:03:21

Kultur og underholdning: – Jeg tror mange kunstnere sliter med tvil. Vi er våre egne verste fiender. Før har jeg nærmest kunnet piske meg selv om jeg har følt misnøye, selv om folk etter konserten har kommet bort og skrytt vilt og hemningsløst av meg, sier Rita Eriksen.

Som er den varme, vakre stemmen fra Vamp-klassikeren «Tir n’a Noir» og Eidsvågs «Skyfri himmel», vinner av den første utgaven av «Stjernekamp». Bak seg har hun både en fin solokarriere og som den Spellemannvinnende bror- og søsterduoen Eriksen.

– Med årene har jeg lært meg å ikke være så slem mot meg selv lenger, og være fornøyd med at noe er «godt nok».

– Jeg kan nesten ikke beskrive følelsen av når alt stemmer, med lyd, scene og sal. Det er som en flytfølelse, som zen, å leke med tonene der. Da tenker jeg: «Jeg kan synge»!

Lørdag starter konsertrekken der hun og broren Frank Eriksen skal spille seg i rolig tempo rundt til et knippe scener. De skal markere at det er 30 år siden gjennombruddsalbumet «The Water Is Wide» – som fulgte etter en Spellemann-vinnende debut.

Nylig kjørte Norske Kulturarrangører og NOPA i gang en radiokampanje med samme tema, rettet særlig mot skravlende publikum på festivaler.

– At folk prater, ødelegger for alle – både artisten selv og for de andre publikummerne. Det er en tid for alt. Konserter varer ikke så lenge, så gå heller litt bak i lokalet om du bare må si noe, sier Rita Eriksen, som likevel innrømmer at hun er glad for å se litt reaksjoner blant tilhørerne.

– Eller enda bedre: Griner! Det er nesten det beste komplimentet, for det betyr at det gjør noe med dem å høre sangene, og at de slipper følelsene løs. Det elsker jeg.

Hun soloplatedebuterte i 1988, var med i vokalgruppen Queen Bees, sang med artistkolleger som Tre Små Kinesere, Hellbillies, Jonas Fjeld. Fra 1992 til 1998 tro hun og gitaristbroren til som Eriksen med fire albumutgivelser. Hun gjorde comeback med «Hjerteslag» i 2008, fulgt av «Øyeblikk» seks år senere.

– Jeg har ikke så mange plater bak meg, jeg er kanskje litt for kritisk og mister motet. Jeg må kjenne inspirasjonen – jeg gjør ikke noe bare for å gjøre det, sier hun.

– Jeg klarer ikke å følge med i timen lenger, jeg føler meg som en gammel dame i bakevja. Folk er overalt hele tiden. Du bruker mye energi, tid og penger på å kave med til å gi ut en plate som få kjøper, for å få noe ut på strømmetjenestene.

Rita Eriksen understreker at hun står trygt der hun står.

– Det er et privilegium å ha kunnet leve av musikken hele livet. Nå virker det som om folk vil høre disse gamle sangene.

– Etter mange år i bygård i Oslo er jeg blitt stillere. Men i fjor var jeg så heldig å få tak i min mors barndomshjem på Tungenes i Randaberg fjor. Der kan jeg synge så høyt jeg bare vil! Jeg har lyst til å skaffe meg piano og synge alt jeg makter – slik jeg gjorde da jeg var ungjente. For gleden ved å synge er like stor.

Tvilen sitter fremdeles i noen ganger før hun skal entre scenen, men går gjerne over på lydprøvene, forteller Rita Eriksen til NTB.

Når hun og broren skal møte publikum utover høsten, sier Rita Eriksen seg enig i artistkollega Unni Wilhelmsens flerårige kamp mot hensynsløst skravlende publikummere.

– Når du står på scenen, søker du kontakt og bekreftelse og kommunikasjon med salen. Når folk sitter nesten uttrykksløse og nærmest virker litt hemmet, er det vanskelig å tolke, medgir artistveteranen, som synes det er «befriende å komme på konserter hvor noen smiler og koser seg».

I konsertrekken skal hun også oppsummere hva hun «egentlig har gjort siden begynnelsen av 90-tallet», forteller Rita Eriksen. Det er et mangfoldig musikerliv å oppsummere.

Artistveteranen synes dagens musikkbransje er tøff med sitt tempo og krav om sosiale medietilstedeværelse.

Hun er født på Sola utenfor Stavanger, men har bodd mange år i Oslo. Nå pendler hun tilbake til vest.

* Kaffka, Gjøvik (13. juli), Roseslottet Oslo (14. august), Ladekaia, Trondheim (13. og 14. september), Son kulturkirke (21. september), Arnemoen Gård (27. september), Stavangeren (28. september), Dølen hotell, Setesdal (26. oktober).

(©NTB)

Flere nyheter: