Rettsmedisineren Ida med bok for folk flest om obduksjoner: – Burde være mer åpenhet

Vitenskap og teknologi: Sist helg kom beskjeden fra USA: Både den berømte skuespilleren og kona Betty Arakawa var døde av naturlige årsaker. Udramatisk, men nok til å skape nye overskrifter verden over.

– Rettsmedisinerne finner faktisk en klar eller sannsynlig dødsårsak i om lag ni av ti tilfeller, sier den norske rettsmedisineren Ida Katherine Gravensteen.

Denne uken kommer hun med boken «Hva vi levende kan lære av de døde» – med undertittelen «Fortellinger fra obduksjonssalen».

– Jeg har tenkt den tanken, ja, men det er gode grunner til at det ikke er slik, nyanserer hun sine egne ord. Men folk flest har et mye mindre konkret forhold til døden i dag enn for 100 år siden, og det er på godt og vondt, mener hun:

– Før måtte man forholde seg til det, fordi ingen ordnet det for deg. I dag steller få pårørende den døde selv, færre syner de døde. Avstand kan gi grobunn for myter og ubehagelige forestillinger og fantasier som jeg tenker er unødvendig i dag.

– Jeg har hatt lyst til å fortelle noe. Og så har jeg tenkt at dette er et område vi burde ha mer åpenhet rundt, sier Gravensteen om kombinasjonen bok og obduksjon.

– Det å skrive konkret om døden på en annen måte enn i rapportskriving gjorde at jeg satte ord på de små observasjonene man gjør – og filosoferte mer rundt det, for å kunne skape et realistisk bilde.

Ifølge Gravensteen blir temaet ofte gjerne glorifisert – eller det blir mystifisert. Begge deler kan bli like lite realistisk, mener hun.

Nysgjerrighetsvekkende, men også skremmende?

– Hvis man har et ønske om å finne ut av dette på en konkret, men gradvis måte, bør det finnes en slik bok som dette. Jeg har en Instagram-konto, der det første bildet alltid er litt forsiktig. Slik er boken også: Den begynner forsiktig – så blir det mer detaljert etter hvert, svarer Ida Katherine Gravensteen og påpeker:

– Det er frivillig å lese den. Boken er et forsøk på å rekke ut hånden til dem som vet de er nysgjerrige.

I første kapittel røper Ida Katherine Gravensteen at hun var nesten voksen første gang hun så et lik.

– Bestemoren min lå dandert på en båre midt i sykehjemmets syningsrom … Å se et dødt menneske for første gang var skremmende, men også forsonende, skriver hun og mener det å undersøke de døde har gitt henne «et avklart forhold til døden som fysisk prosess».

– Jeg har alltid vært veldig interessert i biologi, hvordan menneskekroppen henger sammen. Samtidig var jeg interessert i detektivserier som barn og så mye på krimserier i ungdomstiden. Det gjør jeg ikke lenger. Det var det å løse mysterier som interesserte meg og det får jeg nok av på jobb. Rettsmedisin er en engasjerende legevirksomhet, fordi det er viktig for samfunnet. Undersøkelser av lik har vært helt fundamentalt for moderne medisin.

Hverdagen hennes består i stor grad av å gjøre mange obduksjoner av mennesker som har dødd brått eller uventet, mange uten at man vet årsaken.

– Vi bruker medisinsk kunnskap til å opplyse politiet og rettsvesenet. Vi jobber i kjelleren – men det er lyst der, og egentlig ganske hyggelig.

I bokens innledning skriver Gravensteen at hun mer enn én gang har tenkt at alle som ønsker det, burde få muligheten til å være med på en obduksjon.

Dette er bokdebuten, etter at hun har formidlet dette og andre stoffområder både på radio, podkast, TV og i sosiale medier. Å skrive bok har hun lenge hatt lyst til.

Boken har fem deler, viet kunnskapen, døden, liket, obduksjonen og fremtiden – med kapitteltitler som «Å skjære i dødt kjøtt», «Hele kroppen dør ikke samtidig», «Frykten for å bli levende begravet», «Hva lukter et lik», «Å bringe dødsårsaken på det rene» og «Hvorfor blir vi ikke eldre?».

Hun er spent på mottakelsen som «Hva vi levende kan lære av de døde» vil få når den utkommer denne uken. Hun synes det var tilfredsstillende å kunne skrive langt – for et publikum som ikke er medisinere.

På spørsmål om hvorfor hun valgte å bli rettsmedisiner, svarer hun:

(©NTB)