Oslo-filharmonien: 100 mann stort «band» skal på turné i Europa

Kultur og underholdning: Men i motsetning til store rockeband, som pakker med seg mengder med lys og lyd, trenger orkesteret bare én semitrailer.

– Vi spiller akustisk musikk, så instrumentet i seg selv er nok, og vi kommer til veletablerte konserthus som har det meste av det vi trenger. Det viktigste vi reiser med, er musikerne – og instrumentene, sier turnéleder Trude D. Elde til NTB.

– Jeg har to seter, røper den unge, finske mesterdirigenten for Oslo-filharmonien, Klaus Mäkelä. Ikke fordi taktstokken tar så stor plass, men fordi han tar med seg celloen sin.

– Da blir det to glass vin, ett til meg og ett til celloen, spøker Mäkelä rett før avreisen.

Han kaller celloen for et flott reisefølge «fordi den er stille» og han skal selv spille på et av de seks stoppestedene: I legendariske Musikkverein i Wien, på en etterkonsert med stedets egne musikere etter først å ha dirigert Oslo-filharmonien.

Og når de skal møte nye og kresne konsertsalpublikummere rundt i Europa, må alt klaffe. Men samme press gir orkesteret ny inspirasjon og gjør dem til et bedre orkester underveis, sier Klaus Mäkelä.

– Vi er kulturambassadører for Norge, for Oslo, og for å presentere oss selv. Men det er også en reise for å finne inspirasjon. Vi spiller i mange forskjellige konserthaller, der akustikken og publikum er annerledes. At vi spiller repertoaret flere ganger på rad enn her hjemme, utvikler oss og gjør oss i stand til å røre dypere ved musikken – fordi vi internaliserer den.

Dirigenten legger med glimt i øyet til at en turné er «teambuilding ikke bare kunstnerisk, men også personlig». For hele orkesteret reiser sammen og tilbringer all tid med hverandre.

Det er blant utfordringene som møter turnéleder Elde, som bruker et spansk reiseselskap som har spesialisert seg på orkestre på farten. Hotellrom er lettere, selv om det skal litt til å finne steder med plass til hele hurven – der alle får enkeltrom.

– De må øve på rommet, de skal være mentalt og fysisk forberedt på å prestere det ytterste hver kveld. Og man hadde jo ikke kunnet putte en fiolinist og en trompetist på samme rom, smiler Elde.

– Det er stor forskjell her og i for eksempel USA! Der er det mye mer hierarki. Et orkester er en lagidrett, selv om vi også trenger stjernespillere. Dem har vi mange av. Men lagarbeid er det vi trenger mest, at alle forstår hvem de hjelper og hvem de spiller sammen med, sier han og legger spøkefullt til:

– Og at det skjer på samme lag.

Det er Klaus Mäkeläs oppgave: Å sørge for at publikum hører orkesteret som én, ikke mange lyder. Han siterer læreren sin, Jorma Panula, som sa «en god dirigent er der for å hjelpe, ikke forstyrre». Det håper han at han gjør.

I omkledningsrommet hans i Oslo Konserthus henger det bilder av alvorlige menn med taktstokk på veggen bak ham. Med sine 28 år er Mäkelä yngre enn dem alle – og en stor verdensstjerne for lengst. Det vil han si lite om: «spør noen andre».

Noe han heller vil snakke om, er at klassiske konserter burde være for alle, slik Oslo-filharmonien satser på i sitt tilbud.

– Det høres ut som en klisjé, men er virkelig sant En konsert gir deg et rom til å reflektere, der du trår ut av hverdagen, en opplevelse av mindfulness i to timer. I dag er så mye av vårt liv basert på impulser utenfra, og folk blir fort utbrent. En konsert kan løfte deg ut av det, litt som å lese – samtidig som det blir så kraftfullt fordi du gjør det sammen med andre, sier han.

Bilen, spesialbygd med temperaturkontroll, frakter instrumentene som er for store til å bli med utøverne om bord på flyet – slik de mindre, ofte ekstremt kostbare kan.

Oslo-filharmonien reiser 98 musikere sterke av gårde på Europa-turneen, som starter i Brussel søndag. I alt skal 115 personer av gårde – inklusive fysioterapeut og massør, for mange av musikerne har slitasjeskader på grunn av statiske spillestillinger.

Derfor er noen musikere litt skuffet over at de ikke får reise på samme fly, som før. Etter pandemien må de oftere fordele seg på to, fordi flightene er færre.

Men ellers har Oslo-filharmonien, i likhet med orkestre i Skandinavia, en riktig så flat struktur og hierarki, ifølge Mäkelä, som reiser verden rundt for å dirigere.

– Det jeg elsker med jobben min er at den handler om å jobbe med mennesker. Jeg elsker disse menneskene her så mye fordi jeg har kjent dem så lenge, sier han om Oslo-filharmonien, som han har vært sjefdirigent og kunstnerisk rådgiver for siden 2020.

(©NTB)