Norge i tvil om EUs satsing på karbonlagring – Bellona frykter norsk nei

Økonomi og næringsliv: Karbonfangst- og lagring er en del av direktivet for nullutslippsindustri (NZIA) som ble vedtatt i EU i fjor sommer. Siden da har det ligget på regjeringens bord.

NZIA er nært forbundet med direktivet om kritiske råvarer (CRMA), som regjeringen nylig sa ja til.

Regjeringens mål er at også NZIA blir innført, sier statssekretær Vegard G. Wennesland i Næringsdepartementet til NTB.

– Bredden av norsk industri støtter dette, og det er viktigere enn noen gang at vi er tett på EU. Samtidig gjenstår det noen utfordringer å avklare før vi kan ta en beslutning, sier han.

Men det er en hake. En stor en.

Direktivet pålegger nemlig europeiske olje- og gasselskaper å bygge opp lagre for CO2. Det vil trolig medføre store ekstrakostnader for selskapene. Spørsmålet er om EU skal ha rett til å pålegge norske selskaper denne ekstraskatten.

At norske oljeselskaper opererer på kontinentalsokkelen, gjør det hele ekstra vanskelig.

Norge mener nemlig at EØS-avtalen ikke gjelder på sokkelen. En mulighet kan dermed være at Norge sier ja til NZIA, men at pålegget om å bygge CO2-lagre ikke gjelder.

Men det er ikke EU enig i.

EU er i tillegg smertelig klar over at de er avhengig av norsk havbunn for i det hele tatt å kunne utvikle nok lagerkapasitet.

Og om Norge går med, kan målet bli økt. Hvor mye er det foreløpig ingen som vet.

– Vi er i dialog med EU om dette, opplyses det fra Næringsdepartementet.

Injeksjonskapasiteten skal dessuten økes kraftig i årene som kommer: Målet er 280 millioner tonn i 2040 og opptil 450 millioner tonn i 2050.

Hvor mye det enkelte selskap får ansvar for, skal bestemmes ut fra en nøkkel for hvor mye olje og gass de har produsert. Med andre ord får direktivet en tilbakevirkende effekt.

Bransjeorganisasjonen Offshore Norge er blant dem som har stilt seg kritisk til NZIA.

– Utfordringen til NZIA er at lagre skal stilles til disposisjon uten at man vet at man har noe å fylle lagrene med, sier direktør for klima og miljø Benedicte Solaas til NTB.

– Vi er også opptatt av at det må være lønnsomhet i prosjektene, sier hun, men understreker samtidig at potensialet for CO2-langring på den norske havbunnen er enormt.

En rekke prosjekter er allerede i gang.

Når det kommer i gang, vil resten gå av seg selv, mener norske myndigheter.

EUs tenkning er den motsatte:

Før industrien tør å ta beslutninger om å investere i dyr karbonfangst, må de vite at de har et sted å sende karbonet. Derfor må CO2-lagre være på plass. Det må hard lut til for å få i gang verdikjeden.

– Det virker åpenbart at det ikke er særlig stor appetitt på å ta inn dette direktivet, sier seniorrådgiver Olav Øye til NTB.

– Det er synd for Norge, og det er synd for Europa, slår han fast og sender følgende beskjed til næringsminister Cecilie Myrseth:

– Norge må si ja til NZIA. Og det opprinnelige målet på 50 millioner tonn må økes med i alle fall 20 millioner. Det er eneste måte å sikre CO2-lagring både i Europa og Norge på, sier han.

NZIA favner bredt og er langt på vei i tråd med regjeringens varslede industrimelding.

For innen 2030 skal det bygges store nok lagre til å romme 50 millioner tonn CO2. Et hårete mål, sier kjennere.

Europas største petroleumsselskaper er norske. Sier Norge ja til direktivet, kan en stor del av ansvaret bli veltet over på dem.

EUs strategi om å pålegge oljeselskapene å bygge CO2-lagre er også stikk i strid med Norges strategi om sakte, men sikkert bygge opp et frivillig, kommersielt marked for CO2-lagring.

Bellona medvirket til å få kapittelet om CO2-lagring inn i NZIA. Nå frykter de at det hele ender med at Norge sier nei.

(©NTB)