Nå skal Arne Bendiksens gitar spille gamle godlåter – i jazzversjon

Kuriosa og kjendiser: I 2026 er det nemlig 100 år siden underholdningslegenden Arne Bendiksen kom til verden i Bergen. Han skrev norsk musikkhistorie og endret norsk pop- og platebransje for alltid.

– Folk flest husker bare artisten, han med den blå ballongen, og det er i orden, sier sønnen Tore Bendiksen, men konstaterer:

– Min fars betydning er størst de siste 20 årene av livet, med innsatsen for kunstnerorganisasjoner som Nopa, Gramo, GramArt, som han stiftet, og Tekstforfatterfondet.

– Hjemme hørte han bare på jazz. Vi hadde hyllemeter på hyllemeter med jazz og jeg vokste opp med jazz – det var datidens popmusikk.

Derfor ble han revet med da jazzmusikeren Svein Erik Martinsen holdt konsert i Asker for en tid tilbake.

– Tore sa han likte måten jeg spilte på, og fortalte om farens gitar. Han var i ferd med å sende ting av gårde til Rockheims Arne Bendiksen-utstilling. Men ringte noen dager etter og sa han hadde bestemt seg for at farens gitar skulle bli brukt i stedet, forteller Martinsen.

– Det blir for dumt at gitaren bare blir liggende uten å leve.

Men spennende var det da gitaren skulle opp av kassen sin. Der hadde den ligget siden Arne Bendiksen i 1967 var ferdig med en turné sammen med Kirsti Sparboe.

– Da jeg tok den fram igjen, ante jeg ikke hvordan dette ville fungere. Mye kunne ha skjedd – en gitar er levende treverk, sier Bendiksen, mens Martinsen medgir han var litt nervøs.

– Det kunne jo vært hva som helst! En Levin-gitar er litt gitarenes Volvo, solide saker, men ulike klasser. Men dette var en av toppmodellene – en luksusutgave.

– Han spilte gjennom i hvert fall 100 halvakustiske gitarer før han gjorde sitt valg. Da fant han den gitaren han trivdes med, med alt dette gitarister forstår alt om. Den var svært dyr – men far var veldig flink til å spare, siden han vokste opp fattig, sier sønnen.

Som unggutt i de harde 1930-årene hadde ikke Arne Bendiksen råd til annet enn munnspill. Han lånte tantens gitar for å lære seg å spille. «Du trenger bare tre grep», sa han senere til sønnen. Så fikk han jobb som kapellmester på Sirkus Arnardo, som brått trengte en ny.

– Du lærer veldig mye av et sirkusorkester, også om publikum, hva som faller i smak. Han hoppet av da sirkuset kom til Oslo i 1951 og fikk jobb på Rosekjelleren. «Spell bass» sa Einar Rose til ham, så da tok fatter’n basstimer, minnes sønnen.

Det gjorde også barnesanger som «Snømannen Kalle», «Rudolf er rød på nesen» og «Jeg vil ha en blå ballong». Samtidig ble han plateselskapsmann, produsent og fant nye talenter – som Wenche Myhre, som han skrev «La meg være ung» til.

Han utga det meste – også en masse riktig så kredibel, men ulønnsom, jazz, blant annet med Karin Krog og Junipher Greene. Det var i Arne Bendiksen Studio at den senere så legendariske lydteknikeren Jan Erik Kongshaug fikk sin første jobb.

– Derfor synes jeg det er kult av Svein Erik å dra i gang konserter med jazzifiserte utgaver av slagerne til min far, sier Tore Bendiksen.

– Litt av tankegangen nå fremover er å hedre jazzsiden av Arne Bendiksen. Han hørte mye på jazz hjemme, og mange av låtene hans har elementer av jazz i seg – selv de mest popete tingene, sier Svein Erik Martinsen, og medgir at han må drive «voksenopplæring» i bandet.

– Jeg er 48 år og vokste opp med Bendiksen-sangene, mens de andre to i bandet er yngre og har ikke samme forhold – selv om de gjenkjenner dem. For det er jo noe med disse låtene som gjør at folk husker dem. Nå har vi begynt å grave i katalogen hans og funnet gull.

Til høsten blir det flere konserter med Arne Bendiksen-låter med jazzvri til høsten – blant annet på Jæren og flere jazzklubber rundt Oslo. Svein Erik Martinsen planlegger dessuten å gå i studio med låtene etter hvert.

Også Tore Bendiksen har planer om å markere farens 100-årsjubileum:

– Jeg kommer til å arrangere en stor feiring til høsten, der både jeg og Svein Eriks band medvirker, og kanskje noen gjester. Det er fremdeles tid igjen til 19. oktober, som er min fars bursdag.

Mens det er de uimotståelig enkle, fengende slagerne mange husker ham for – enten Arne Bendiksen fremførte dem selv eller de ble fremført av Wenche Myhre, Kirsti Sparboe, Åse Kleveland, Hanne Krogh med flere, så røper sønnen noe ganske uventet:

Tore Bendiksen legger til at alt ikke kan måles i penger. Da han hørte «de riktige gitargrepene» på konserten, kom tanken:

Den hadde Arne Bendiksen egenhendig hentet i Sverige, fra Levins gitarfabrikk i Göteborg, for å ha en ordentlig gitar da han begynte i The Monn-Keys, datidens store pophelter, i 1954.

Arne Bendiksens første suksess var med «cowboymusikk» på norsk – det vi kaller country og western i dag. Debuten «Tømmer-John/Cowboy» kom i 1955 og fulgte på gjorde «Davy Crockett» og «Den siste mohikaner».

For det er nemlig planen etter at den gamle stasgitaren er blitt helsesjekket av en gitarekspert, som bare trengte å bytte én liten del for å bli friskmeldt.

Først ut er tre konserter – på Herr Nilsen i Oslo i mars, i Ås i april og på jazzklubb i Moss i mai. Svein Erik Martinsen tror repertoaret vil bestå av iallfall «Hvem har sagt jeg savner deg», «Intet nytt under solen», «Blå ballong», «Vims», «Spiral», «Å, for et spill» og «Oj, oi, oi, så glad jeg skal bli».

(©NTB)