Mukwege: Voldtekt er mer effektivt enn konvensjonelle våpen

Krig og konflikter: I 2018 ble den kongolesiske legen Denis Mukwege, sammen med irakiske Nadia Murad, belønnet med Nobels fredspris for sin kamp mot seksualisert vold i krig.

Siden har han fortsatt sin virksomhet i det konfliktrammede hjemlandet Kongo, der utallige opprørsgrupper herjer og der voldtekt nærmest daglig brukes som våpen.

Bibiche fortalte sin historie til Leger Uten Grenser i 2018, fortsatt skjelvende og fysisk preget av traumet hun hadde vært utsatt for. Historien hennes er langt fra unik.

Mamies ektemann ble halshogd før hun selv ble voldtatt ved siden av den døde kroppen hans. Deretter voldtok og drepte gjerningsmennene i tur og orden de tre eldste døtrene hennes.

– Jeg hadde fem barn. De drepte tre av dem og etterlot meg med bare to, forteller hun.

Men det er ikke bare i Kongo at seksuell vold benyttes som våpen, det samme skjer i kriger og konflikter verden over. Også fra Ukraina kommer det nå utallige vitnemål om voldtekter og andre seksuelle overgrep som begås av soldater.

– Det handler om å vise at jeg kan dominere og ydmyke deg. Det er en måte å dominere og ødelegge på, sier Denis Mukwege.

Den første pasienten han mottok, var helt maltraktert i underlivet. Siden har det strømmet på med pasienter, og volden fortsetter.

I dag behandler Mukwege døtrene til kvinnene han hjalp på 1990-tallet. Ingen slipper unna. Den yngste pasienten var seks måneder gammel, den eldste over 80. Kvinnekroppene er en slagmark, voldtektene er et våpen og en metode å føre krig på, sier Mukwege.

– Voldtekt er mer effektivt enn konvensjonelle våpen. Kvinnen blir ikke bare ødelagt som individ, hun ødelegges også fysisk, psykisk, økonomisk og sosialt, sier han.

Voldtekt kan rive i stykker hele samfunn. Ofrene kan mange ganger ikke vende hjem, de mister inntekten sin, og ofte blir hele familien nedtynget av gjeld. Noen ganger blir kvinnene gravide, andre ganger smittes de med hiv og andre sykdommer. Barn etter voldtekter blir stigmatisert alt før de fødes, forteller Mukwege.

– Når de sendes ut på oppdrag, så sier lederen «Kvinnene er deres, gjør hva dere vil». De andre militssoldatene bortførte og voldtok, han var bare tidlig i puberteten, men deltok som følge av gruppepresset, skriver Mukwege i boken.

De tar tolv-tretten år gamle barn og hjernevasker dem, forteller at de blir sterkere, at de får kontroll, våpen, penger og alle de kvinnene de vil

– For meg er alle disse barna overgripere, men de er også ofre. Jeg ser at også de er helt ødelagt av den volden de har utøvd, skriver han.

De tidligere militssoldatene beskriver i studien hvordan de så på kvinnenes kropper som territorium som de kunne utnytte som de ville, på samme måte som de faktiske territoriene de forsøkte å erobre under konflikten. Ord som begjær, kontroll og grunnleggende behov ble flittig benyttet.

Mukwege tror at de fleste soldater som deltar i krig, kan ende opp som voldtektsmenn.

– Jeg kjenner ikke til noen kriger i dag der man ikke voldtar. Det er en metode, og den kan læres og benyttes over alt, sier han.

– Voldtekt kan ikke tolereres. Vi har konvensjoner som forbyr bruk av for eksempel kjemiske våpen, men det fins ingen konvensjon mot å bruke voldtekt i konflikter. Vi vet at det er et våpen som kan ødelegge både individer og samfunn, så hvorfor har vi ingen konvensjon, spør han.

Da andre gutter ertet ham, forbannet han moren og hennes oppdragelsesfilosofi. Først da han flyttet hjemmefra, forsto han.

– Vi må helt fra tidlig alder lære barna våre at kvinner er like mye verdt som menn, at det å begå voldtekt ikke er å vise styrke. Vi må motarbeide all giftig maskulinitet. Vi lærer guttene våre at de ikke skal gråte, at de må vise seg sterke. Hvorfor gjør vi det? For å få dem til å vokse opp til «riktige menn», men hva er egentlig en «riktig mann», spør Mukwege.

– De gikk inn i huset og ødela alt, både sakene våre og oss. Først voldtok de lillesøsteren min, deretter svigerinnen min og til slutt meg, forteller Bibiche.

Siden krigen blusset opp igjen øst i Kongo i 1998, er hundretusenvis av kvinner og barn voldtatt der, ofte av grupper av menn og ofte foran øynene på ektemenn og andre familiemedlemmer.

I 1999, året etter at krigen blusset opp igjen øst i Kongo, grunnla Mukwege Panzisjukhuset i Bukavo. Der får ofre for seksuell vold behandling og hjelp.

Hvorfor mennene voldtar har den kongolesiske legen og fredsprisvinneren brukt lang tid på å forstå. I boken «Kvinners styrke», som kom i 2022, forteller han om et møte med en gjerningsmann, en ung mann som ble bortført av en væpnet militsgruppe som tolvåring.

I 2017 intervjuet de to svenske forskerne Bert Ingelaere og Nina Wilén over 100 tidligere medlemmer av opprørsgruppen FDLR i Kongo, arvtakerne etter hutumilitsen som i 1994 sto bak folkemordet i Rwanda, og spurte dem om hvordan de selv så på den seksuelle volden de hadde begått.

For bare noen tiår siden ble seksuell vold ansett for å være en uunngåelig følge av væpnede konflikter. Bosnia-krigen og folkemordet i Rwanda åpnet omverdenens øyne for dette, men først i 2008 vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon som slår fast at voldtekt i krig er en krigsforbrytelse. Det var et framskritt, men langt fra nok, mener Mukwege.

Men framfor alt må vi lære opp barna våre, understreker Mukwege. Han vokste selv opp i et dypt patriarkalsk samfunn, men med en mor som tvang ham til å gjøre akkurat det samme husarbeidet som søstrene.

(©NTB)