Mohammadi mottar fredsprisen i opposisjon til et stadig hardere regime

Politikk: – De kjenner hverandre godt, sier Nupi-forsker og Iran-ekspert Kjetil Selvik til NTB om Ebadi og Mohammadi.

De to har vidt forskjellig yrkesbakgrunn, men har viet livet sitt til å kjempe for menneskerettigheter og særlig kvinners rettigheter i Iran. Både Ebadi og Mohammadi har lederroller i organisasjonene Senter for forsvar av menneskerettigheter og Nasjonalt fredsråd, og Mohammadi har fungert som Ebadis stedfortreder etter at Ebadi gikk i eksil i 2009.

– Mohammadi har insistert på å bli igjen i Iran. Mannen hennes flyttet til Frankrike i 2012, barna kom etter noen år senere, men Nargis Mohammadi selv insisterte på å bli igjen i Iran.

– Det kan sies mye om de iranske myndigheters reaksjon, men den iranske ambassadør var faktisk til stede ved seremonien, bemerket daværende Nobelkomité-leder Thorbjørn Jagland i sin tale under prisutdelingen til Liu Xiaobo i 2010.

I 2003 ledet president Muhammed Khatami an i en reformbevegelse i Iran, som førte til at regimet framsto som mer åpent og vennlig utad. Ifølge Selvik vakte det oppsikt blant reformtilhengerne at det likevel var en opposisjonell figur som mottok prisen.

Iran har utviklet seg i en mer autoritær retning siden den gang, særlig etter at Khatamis presidentperiode utløp i 2005.

– I reformperioden fikk sivilsamfunnet spillerom, og det var mindre total undertrykkelse, selv om den fremdeles var til stede. Man brukte makt for å hindre at reform ble til demokrati, men det var en åpnere kontekst, sier Selvik.

– Den islamske republikken har havnet i sikkerhetsapparatets grep i mye større grad enn før. Undertrykkelsen er sterkere enn den var i 2003. I tillegg er opposisjonen til regimet blitt mer radikal. Så utviklingen siden Shirin Ebadis pris har vært negativ, sier Selvik.

Nupi-forskeren sier imidlertid at prisen til Ebadi i 2003 bidro til å gi oppmerksomhet til kampen for menneskerettigheter i Iran, selv om den ikke i seg selv kunne endre historiens gang.

Selvik får også spørsmål om han tror Mohammadi noensinne kommer seg til Oslo, slik Aung San Suu Kyi gjorde to tiår etter at hun fikk fredsprisen. Det synes han er vanskelig å spå, men lite sannsynlig så lenge Ali Khamenei er øverste leder i Iran.

– Men Khamenei er gammel og har kanskje ikke så mange år igjen å leve. Det er veldig usikkert hva som skjer i Iran når han går bort. Det er en grunn til at det er så mye fokus på sikkerhet, at man vil sørge for en trygg og ordnet overgang. Det er likevel ikke sikkert at dette vil lykkes, og det er heller ikke gitt at en ny leder i Iran vil følge Khameneis politiske kurs. Det er store spørsmål knyttet til Irans politiske framtid.

Hun har betalt en høy pris. 51-åringen Mohammadi har tilbrakt store deler av de siste 22 årene i fengsel, noe som har gått hardt utover helsa. Hun har ikke hørt barnas stemmer på over halvannet år. Og selv om prisen til Ebadi ikke ble positivt mottatt av det iranske regimet i 2003, er det en langt hardere tone i dag.

– Jeg tror de hadde forventet at prisen skulle gå til en person som Khatami, som var en del av systemet. Det blir ofte påpekt at statsledere i vestlige land får fredsprisen, mens i autoritære kontekster går de først og fremst til opposisjonelle, sier han.

Flere indre opprør i Iran har gjort at regimet har hardnet til, og sikkerhetsapparatet har fått sterkere innflytelse: Den såkalte «grønne bevegelsen» som protesterte mot valgresultatet i 2009, opptøyer og streiker mot vanskelige levekår i 2017 og 2019, og ikke minst opprøret for kvinners rettigheter i 2022. Konflikten med USA om Irans atomprogram har også bidratt.

– Ved å gi prisen til Mohammadi, som har samarbeidet tett med Ebadi, har Nobelkomiteen gjort det klart at de ikke har glemt saken, og at de ønsket å bekrefte hvor viktig arbeidet til menneskerettighetsaktivister er i Iran. Det er jo en statement i seg selv, sier han.

(©NTB)