Mennesket rangeres i eliteserien for monogami, men slås av mange arter

– Det finnes en eliteserie for monogami, der mennesker ligger godt an, mens det store flertallet av andre pattedyr har en langt mer promiskuøs tilnærming til paring, sier professor i utviklingsantropologi Mark Dyble ved Universitetet i Cambridge.

I en artikkel fra universitetet redegjør han for studien sin, der han har brukt en ny tilnærming til å vurdere om arter er monogame eller ikke. Dyble har sett på andelen helsøsken og halvsøsken i mer enn hundre ulike menneskesamfunn og sammenlignet med tilsvarende andeler hos 35 andre pattedyr. Genetikk er hentet fra gravsteder fra sen steinalder og bronsealderen, og fra 94 ulike samfunn i verden nå, fra jeger- og sankersamfunn i Tanzania til risbønder i Indonesia.

I studien har menneskene en samlet andel på 66 prosent helsøsken, som betyr at søsken har samme mor og far. Det plasserer oss på sjuendeplass av elleve arter som anses som sosialt monogame, arter der langvarige parforhold er normen. Vi havner litt over surikatene, som har 60 prosent helsøsken, mens bevere slår mennesker med andel på 73 prosent. Øverst havner den californiske hjortmusa, som er 100 prosent monogam. Når den har funnet sin partner og fått avkom, bytter den aldri igjen.

Mennesker derimot, har både en høy andel parforhold over tid, men også mange som bytter partnere av og til, såkalt seriemonogami, som kan medføre halvsøsken og stesøsken.

Rhesusapen, som lever i flokker med hunner og hanner, er nederst på tabellen, der kun 1 prosent av søsken har samme mor og far.

Biolog og zoolog Petter Bøckman ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo (UiO) sier til NTB at en monogamigrad på omtrent 2/3 er omtrent det vi forventer av vår art.

– Vi er faktisk ganske monogame sammenlignet med våre slektninger. Vi står på to bein og har trang fødselskanal, så babyene våre er rimelig hjelpeløse. De er avhengig av hjelp mer eller mindre døgnet rundt i flere år. Sjimpanser har det mye enklere.

Da blir det formålstjenlig at foreldrene holder sammen i årevis, og ikke så uventet at det blir flere helsøsken.

Selv om det er en grov kategorisering, mener Dyble han har funnet en mer konkret måte å måle monogamimønstre på enn mange tidligere metoder.

Ifølge ham gir hans funn støtte til synet om at monogami er det dominerende paringsmønsteret for vår art. I flere miljøer er monogami sett på som en sentral faktor i utviklingen av sosiale strukturer over tusenvis av år, som har gjort at mennesker kan dominere planeten.

– Det er et enormt, tverrkulturelt mangfold i menneskelige parings- og ekteskapspraksiser, men selv ytterpunktene i spekteret ligger fortsatt over det vi ser hos de fleste ikke-monogame arter, framholder Dyble.

Professor i sosialantropolog Runar Døving ved Kristiania finner forskningen underholdende og interessant, men påpeker at dette er en sammensausing av biologi, antropologi og moral.

– Det menneskelige dyret er ikke biologisk monogamt, men i vestlig historie er idealet monogami i kjernefamilie, sier Døving til NTB og påpeker at Dybles monogamiskala er et eksempel på dette:

– Han presenterer en skala med hva som er øverst og nederst. Det er å sette en moralsk norm for hva som er på topp, og det er helt absurd.

– Vi er evolusjonsmessig et flokkdyr. Men så ligger det kulturelle, sosiale og rettslige regler til grunn for å regulere samfunnene. Ikke minst er det idealet i kristendommen i dag som gjør at kjernefamilien, med foreldre og deres barn, er normen. Vi er helt indoktrinert til å tenke at kjernefamilien er eneste rette måte å reprodusere seg på, og kan være såpass fordømmende at vi kalle en type barn for «uekte», sier han.

Sosialantropologen minner om at alltid finnes regler for hva som regnes som slekt og ikke i et samfunn, og i hvilken grad et barn regnes som søsken. Disse har til alle tider variert.

– Kjernefamilien er langt fra den eneste måten å leve på. Andre familienormer har også vært sett på som monogame, men ville ikke kommet høyt på skalaen her, når det har vært snakk om flerkoneri eller storhusholdninger, eller overherredømme med seksuell omgang med friller, treller og slaver som en naturlig del av det hele, sier Døving.

Dyble definerer dermed mennesket som monogamt, men med «en solid mengde fleksibilitet». Vi er for øvrig langt mer monogame på skalaen enn de fleste andre primater. Fjellgorillaer har en helsøskenandel på 6 prosent, mens sjimpanser kommer inn på bare 4 prosent.

Et evig spørsmål rundt monogami har vært om det er naturlig og meningen at mennesker skal leve med og få avkom med kun én partner. Eller er det bare blitt sånn, fordi det er formålstjenlig, særlig i samfunnet nå?

Samtidig tillot for eksempel 85 prosent av førindustrielle samfunn ekteskap der en mann var gift med flere kvinner samtidig.

Døving mener vi må skille mellom organisasjonsmessige og moralske systemer for ekteskap og den biologiske eller evolusjonspsykologiske forståelsen av reproduksjon.

(©NTB)