Lønhøiden med bok og bilder fra grenseland i USA og Norge: – Handler om å fange en følelse

Kultur og underholdning: Det skjer i anledning 200-årsjubileet for den norske utvandringen til Amerika.

Boken «For sangens skyld: En reise til Amerika – og tilbake til Finnskogen» ble nylig lansert som del av Crossings 200. Snart venter det utstilling med fotografiene fra boken på Skogmuseet på Elverum.

– Enten jeg skriver sangtekster eller korte prosatekster, henter jeg ofte inspirasjon fra minner, møter, steder og reiser, sier Lønhøiden. Som fulgte etter over havet mange år etter at slektningene utvandret.

– Jeg reiste over første gang i 1995, det husker jeg godt – jeg fylte 30 det året. Jeg hadde jo lært en del om Amerika gjennom film og litteratur og var nysgjerrig.

– Det var ofte bønder som reiste – folk som kjente til landbruk og håpet på et bedre liv med mer plass. Akkurat som mange andre norske utvandrere, sier Lønhøiden, som selv altså dro over drøyt 100 år senere.

– Først bodde jeg hos familie i Midtvesten, etter hvert reiste jeg til Oklahoma, hvor jeg også har slekt. Det var der jeg kom inn i musikkmiljøet.

Kusinen Sandy drev stedet «The Blue Door», der mange dyktige musikere opptrådte, på en runde som gjerne tok dem videre til Texas-byer som Dallas, Austin og Houston.

– Jeg har aldri vært noe bymenneske, sier Lønhøiden, som vokste opp i Innlandet og i Finnskogens grenseland.

– Jeg trives best nærmere naturen. Forskjellen på by og land i USA er enda større enn her hjemme. Pulsen, tempoet – alt er annerledes. Jeg trenger roen og nærheten til naturen.

En periode ble Lønhøiden invitert til å slå seg ned hos en annen immigrant, den britiske singer-songwriteren, og eks-Fairport Convention, Iain Matthews, som holdt til utenfor Austin

– De spurte om jeg ville være «caretaker» for huset deres mens de var ute og spilte i Europa. Det var midt på sommeren, mitt første møte med Texas-varmen. Jeg gjorde litt håndverksarbeid for dem, hjalp til med hunder og hester – og så ble jeg værende. Det var ikke planlagt. Men det føltes riktig, sier Lønhøiden om sitt midlertidige cowboyliv.

– Jeg dro for å se meg omkring, ikke for å «komme meg opp» som artist. Men mange av disse reisene, tingene jeg har opplevd og stedene jeg har vært på, henger likevel veldig sammen. Det har blitt sånn for sangens skyld, kan man si i ettertid.

I boken deler Lønhøiden om at allerede fra han var «ganske liten gutt» satte hjul som rullet og det å reise i gang noen spesielle følelser.

Selv måtte Roy Lønhøiden langt vekk for å finne sin egen stemme:

– Det var først etter all reisingen at jeg forsto at hvis jeg skulle fortsette å skrive egne sanger, så måtte jeg gjøre det på mitt eget språk. Det ble tydelig for meg at det jeg ønsket å formidle, gjennom tekst og musikk, handlet om historiefortelling. For å få til det måtte jeg bruke morsmålet, sier Lønhøiden og medgir paradokset:

– At jeg måtte dra langt vekk for å skjønne hvor jeg kommer fra.

Men hvorfor bok – og fotoutstilling?

– Jeg skriver både sangtekster eller korte prosatekster, som har det til felles at de ofte henter inspirasjon fra minner, møter, steder og reiser. Jeg tror det handler om nysgjerrighet, livserfaring og å ville formidle noe ekte, sier Lønhøiden – og røper at det var foto han drev med før musikken.

– Jeg jobbet på lab på 80-tallet og hadde tilgang til mørkerom. Men så kom digitalfoto, og jeg begynte med musikk i stedet. Til slutt fikk jeg ordnet meg et digitalt kamera og tok opp fotograferingen igjen. Da tok jeg mer bilder av landskap, forfall, stemninger – gjerne med noe poetisk i motivene. Flere har sagt at bildene mine har samme stemning som tekstene og musikken. Jeg har ikke gjort det bevisst, men det er nok riktig – det handler om å fange en følelse, uansett medium.

Slekten hans reiste over til Amerika rundt 1880-tallet. De kom via Nova Scotia og slo seg etter hvert ned i Midtvesten.

Hjemmefra kjente Lønhøiden til amerikanske ikoner som Hank Williams og Townes Van Zandt. Nå møtte han nye folk – og spilte med dem. Det førte ham til Texas, til støvete småbyer heller enn store.

Før han reiste til USA hadde Roy Lønhøiden bare spilt inn én plate på engelsk. Han erindrer at han ikke hadde ambisjoner om å drive med musikk i USA.

«Etter hvert fikk jeg lastebilsjåfører som helter, og jeg tenkte at det kanskje kunne være en bra jobb for meg når jeg ble voksen. Det er mulig at den amerikanske countrymusikken snakket til meg på en spesiell måte på grunn av det med veien. Da jeg kom til Amerika, forsto jeg veldig godt hvorfor denne musikken er som et soundtrack for lange reiser på dette svære kontinentet. Jeg fikk en annen forståelse for det å innlemme stedsnavn og geografi i sangtekster», skriver han i boken.

Totalt er det blitt åtte norskspråklige album. Tre av dem, «Sanger Fra Skogen» (2006), «Når Dagen Demrer Blått» (2008) og «Du spør meg om sannhet» (2015), ble nominert til Spellemannpris.

(©NTB)