Ledfoot: – En god sang er som å snakke med et annet menneske

Kuriosa og kjendiser: – Norge har mørketid og kulde. Jeg kom til hjemlandet til depresjon og introverthet, sier amerikaneren som nå har slått rot her til lands.

Gothic blues-artisten Ledfoot – også kjent som Tim Scott McConnell, er torpedoen fra serier som «Exit», som han også laget mye av musikken til. Springsteen har spilt inn en av låtene hans. I dag skriver Ledfoot det han kaller «hymner for fortapte sjeler» – og sikter muligens til seg selv.

– Jeg er 67. Jeg har ikke noe ønske om å være popstjerne. Jeg lager musikk fordi jeg elsker musikk, fordi uten musikk ville jeg ikke visst hvem jeg er, har han sagt om drivkraften bak.

– Det er på en måte to sider av samme sak. Det virkelig urbane eller det virkelig rurale er de to stedene hvor du virkelig møter deg selv ansikt til ansikt, sier Ledfoot.

Som låtskriver mener han at man må skrive om det som angår folk, og da må man ha opplevd det selv. Men prisen for det er at man ikke har en vanlig jobb.

– Folk er takknemlige for at jeg gir dem denne musikken, men for meg er prisen at jeg lever på siden av samfunnet.

Han har akkurat sluppet albumet «Plain Simple Honesty» på plateselskapet TBC, som han siden 2019 har utgitt en plate i året hos. Det har hittil resultert i to Spellemannpriser for utgivelser som «White Crow» (2019) og «Coffin Nail» (2022) og en nominasjon for «Black Valley» (2021), alle på TBC Records.

Ledfoot har alltid vært produktiv, alltid skrevet mange sanger.

– Jeg skriver allerede på neste plate, den kommer i november.

På spørsmål om hva som inspirerer ham, svarer firebarnsfaren og artisten:

– Har du noensinne avsluttet en hard dag uten noe å si? Eller sett noen du elsker se skrøpelig ut, uten at du har noe på hjertet? Det er det låtskriving handler om – at du både deltar og observerer på samme tid. Det er alltid noe å skrive om, alltid noe som har relevans. Det er et budskap inni selv det mest grunnleggende, om noen leverer det til deg på en poetisk måte.

Tekstene tar i – men det mener han er i tråd med Johnny Cash’ filosofi; han som faktisk aldri «killed a man in Reno just to watch him die», men hørtes troverdig ut for et helt fengsel med innsatte i sin tid,

– Jeg hørte den da jeg var guttunge og tenkte «den jævelen», sier Ledfoot, som vokste opp på såkalte murder ballads – en sjanger som har vært med menneskene siden middelalderen, og som skildrer mord og mordere. Samtidig gjorde også Hank Williams’ evig ensomme fugl, som var «too blue to fly», et sterkt inntrykk på ham.

– Du hører at en annen kom seg gjennom det, og kanskje til og med er litt sarkastisk om det. Da behøver heller ikke du å grave deg ned, men heller møte det. Enhver måte du kan unngå å rase sammen på, er en vidunderlig ting. Og det er hva triste sanger gjør.

– Noen ganger setter du på en låt fordi du trenger litt solskinn, andre ganger føler du deg elendig og bare vil det skal regne blod, sier Ledfoot, som mener en god sang er som å snakke med et annet menneske.

– Jeg prøver å følge tilhørerne dit de leder meg. Derfor følger jeg sjelden en settliste, derfor endrer jeg iblant ordene i en låt, fordi jeg føler publikum. Det er dem jeg jobber for, sier han og sammenligner seg med en kelner:

– Du vet hvilket bord som er bra, som kommer til å tipse deg raust, du vet hvem som er det dårlige bordet – og du får med deg paret som slår opp i hjørnet.

Sangene – som høres ut som de kommer fra storbyens mørkeste gater – spilles inn på grønneste bondelandet på Toten, i studioet til Ronni Le Tekrø fra TNT.

Ledfoot sier til NTB at han akkurat har funnet ut at han må «opptre til han dør». Pensjonskårene for musikere som har levd litt på siden, er ikke av de beste. Til gjengjeld har han aldri vært så produktiv som nå:

Ledfoot har sin egen mytologi. Han har spilt på bikerbarer i ungdommens Florida, i bikerbegravelser i Norge. Men mest spiller han i dag for vanlige folk – rockere, bluesfans, unge, eldre.

– En sang gir deg det beste – eller verste – scenarioet av følelsesmessig innhold. Sanger er som større rammer for følelsene våre – større versjoner av livene våre, som kan gi katarsis, gi renselse. Konteksten det gir deg, er langt nok unna til at du kan løsrive deg fra det. Men samtidig gir det gjenkjennelse, at du føler at du ikke er alene om noe, sier han:

Når han spiller konsert, sitter han ned med 12-strengers gitaren, og publikum gjerne tett på. Han følger med på dem, beskriver sin egen følelse som «en blottlagt nerve».

(©NTB)