Ingvar Ambjørnsen «gjorde Norge romsligere»

Kuriosa og kjendiser: – Sammen vil vi ønske ham lykke til, lys og lykke, på reisen videre, sa Alf van der Hagen da han innledet seremonien i Kulturkirken Jakob onsdag midt på dagen.

Den ble gjennomført i Ingvar Ambjørnsens ånd – og etter de anvisninger som forfatteren ga bare to dager før han døde. Da var han på et helsehus, der Ambjørnsen «håpet han kunne bli til sekken var pakket ferdig og turen kan ta til».

En måned senere døde han fredelig, med storebror Roald og Gabriele ved sin side.

I sin første jobb som pleieassistent på Lier sykehus på 70-tallet våket den unge Ingvar over døende pasienter. «Underlig, istad var du her, hvor er du nå?», tenkte han.

Van der Hagen fortalte også om Ambjørnsens møte med Gabriele Haefs – som det slo gnister av ved første møte i forlaget. Ingvar Ambjørnsen la igjen en lapp med sitt telefonnummer og adresse i forlagets ekstremt rotete lokaler.

– Gabriele har fortalt om mirakelet det var at lappen ble funnet igjen og gitt henne, «skjebnens fingerpek», kalte hun det, sa van der Hagen.

– «God tur, Ingvar», ønskes det. «Takk» skriver folk. Jeg sier det samme her jeg står i dag. For vi har mye å være takknemlige for, sa hun.

– Mange takker ham for at de begynte å lese. Min generasjon kan fortelle hvordan vi gikk rundt og ventet på neste Pelle og Proffen-bok. Han ville at alle skulle finne sin plass i litteraturen. Få, om noen norsk forfatter, har greid å begeistre et så bredt spekter lesere. Også lesere ingen andre klarte å nå, sa Jaffery.

Hun trakk fram hvordan han skrev om de sårbare, redde, dem som slet med psykisk helse og rusavhengighet – med verdighet. Og at han aldri var dømmende, aldri sparket nedover og hadde et raust blikk.

Det dypt humanistiske blikket, den gode måten å møte andre på som hele mennesker, er det Jaffery selv tror vil bli stående fremst etter Ambjørnsen, før hun også takket ham – på vegne av regjeringen.

– Du gjorde landet romsligere.

– Ingvar var lillebroren min, var den høyreiste, kortklippede storebroren Roald Ambjørnsens aller første ord – der han delte barndomsminner.

– Han var en snill gutt og vokste opp til å bli en snill mann. Vi kranglet aldri noen gang. Hele tiden fortalte vi hverandre historier, sa storebroren og røpet at en av hans historier dukket opp i en novelle.

Ett ord gikk igjen i de siste månedenes samtaler, og det var «heldig». Ambjørnsen syntes han var «kjempeheldig» da han kom til helsehuset, fortalte storebroren.

– Han snakket så varmt om dere, sa Roald Ambjørnsen, henvendt til flere av fremmøtte ansatte fra helsehusene, og brøt litt i stemmen.

– Det som gjør deg størst som forfatter for meg, er at du mer enn noen annen i vår generasjon fanget nettopp denne generasjonen på en så innsiktsfull og kjærlig måte, sa Hotvedt og trakk fram varmen i beskrivelsene av outsiderne.

– Alle vi som samfunnet ellers så på som tredje eller fjerde sortering og som snuten så på som fritt vilt. Du skrev om oss slik at andre forsto at vi var folk, vi også. At et samfunn ikke kan måles etter hvor mange rike og vellykkede folk det produserer, men hvordan vi behandler de svakeste folka blant oss. Du er og forblir vår forfatter, Ingvar. Det er din viktigste og største arv.

– Det ordet som kanskje fanger ham best, er toleranse, sa Heger og trakk fram hvordan han var mer enn en stor forfatter:

– Ingvar Ambjørnsen var et stort menneske. En forfatter er aldri borte så lenge han blir lest og delt. Stemmen hans har vi med oss like levende, mennesket savner vi allerede.

I kjølvannet talte Janne Bøhmer Killingstad, Gatestemmer-guide, som presenterte seg slik:

– Jeg er ikke kjendis, jeg er bare en gammel friker som du gjorde et stort inntrykk på. «Den siste revejakta» traff meg midt i hjertet. Du gjorde så andre turte å skrive om det samme, om rusmiljøet og alt rundt det. Jeg husker jeg tenkte «denne fyren må være friker sjøl», lite visste jeg at han tok seg en blås i ny og ne, sa hun:

– Takk, Ingvar, du reiser videre til ditt sted å være, og vi vil fortsette å gå i dine fotspor.

Fosnes Hansen fortalte humoristisk om hvordan Ambjørnsen plent nektet å skaffe seg «bank-ID» da han vendte hjem til Norge.

– «Et sånt overvåkingssamfunn skal jeg ikke være del av», siterte Fosnes Hansen sin venn – og innså han «befant seg i en klassisk Elling-scene», til latter fra kirkerommet.

Anne Marit Jacobsen leste opp Ambjørnsens dikt «Blå fugl», som ble avsluttet med ordene:

«Man drømmer, så våkner man og dør».

– Hvor er han nå? Vi kjenner sorg, savn og takknemlighet, og at vi en gang går samme vei. «Døden fikser vi», sa Ingvar en gang, «ingen stryker til eksamen der», sa Alf van der Hagen – og leste fra den siste novellesamlingen:

«Nære på er det hele tiden, og det er det jeg setter sånn pris på ved livet, at døden aldri er mer enn en millimeter, et eneste hjerteslag, unna».

Etter en jordpåkastelse i kirken, der det ble lyst fred over Ingvar Ambjørnsens minne, fremførte jazzrockgruppen Needlepoint «I Talk to the Wind».

Alf van der Hagen redegjorde i sin innledning for Ingvar Ambjørnsens liv og levned, også hvordan han oppsøkte hasjrøykerne – «de hvite niggerne».

«Så lang vei å gå og så lite tid», sang Torhild Ostad – før kulturminister Lubna Jaffery tok til orde og konstaterte at han som forfatter vil bli stående som en av de største fra vår tid.

Talerne tok plass til høyre for kisten hans. Rundt den var utgaver av Ambjørnsens mange bøker plassert sammen med levende lys og blomstkranser, en av dem fra kronprinsesse Mette-Marit.

– Ingen er helt borte så lenge noen husker deg, heter det. I så fall er du delvis tilstedeværende, sa Ambjørnsens venn fra ungdommen, Dag Hotvedt, som allerede savner ham stort.

Cappelen Damm-forlegger Anders Heger trakk fram Ambjørnsens mange skildringer av vennskap – også i utenforskap.

Bjørn Vatne fra Den norske Forfatterforening og forfatterkollegene Erik Fosnes Hansen og Vigdis Hjorth fulgte på talerlisten – etter flygeltoner fra Ketil Bjørnstad.

En tysk drikke- og folkevise, «Lustig, lustig, ihr lieben Brüder», som betyr «la oss være glade, mine brødre», ble spilt av i kulturkirken – en hilsen fra Hamburg.

Alf van der Hagen avsluttet seremonien, og han minnet om at dette var siste gang man var i samme rom som Ingvar Ambjørnsens kropp.

(©NTB)