Gaza blir stadig mindre for beboere på flukt

Krig og konflikter: Den palestinske enklaven er 40 kilometer lang og elleve kilometer bred, og etter hvert som de israelske styrkene inntar stadig større områder, er 2 millioner fordrevne palestinere trengt sammen på det som er igjen.

Siden midt i oktober har Associated Press fulgt fire mennesker som prøver å overleve i en krympende verden, via tekstmeldinger, video og av og til telefon.

En advokat som er fast bestemt på å bli Gaza by, bærer sin uføre far fra sted til sted for å unnslippe bombene. En FN-ansatt har søkt tilflukt sammen med storfamilien og sover i bilen for å få litt privatliv. En forfatter er lukket inne bak fire vegger og trygles av familien om å slutte å dokumentere krigen av hensyn til sikkerheten.

. Etter over to måneder med nådeløs bombing er nær 20.000 palestinere drept. I andre kriger, som i Ukraina, kan de fleste sivile flykte fra krigssonen, men i Gaza har palestinerne ingen steder de kan flykte til.

Men den morgenen våknet han til lyden av Hamas’ raketter, og han visste at den israelske gjengjeldelsen ville komme raskt. Hans første tanke var at flyttingen måtte utsettes.

Men i en svimlende fart falt hans verden sammen på få dager. Den nye leiligheten forsvant i ett luftangrep, og en av hans beste venner ble drept i et annet. Han klarer ikke å glemme naboen som tryglet om hjelp til å finne datteren i ruinene, mens han selv hadde mer enn nok med å evakuere sin egen familie.

13. oktober dro hans storfamilie på 15 mennesker av gårde i to biler til Khan Younis der de fikk ly på en FN-skole sammen med 22.000 andre, med 24 bad, men uten senger, madrasser eller rennende vann. Kona, tre barn og seks andre slektninger delte på et rom på tre ganger tre meter, mens han selv sov i bilen.

To uker senere fikk han vite at flyktningleiren Jabaliya var bombet. Det tok ham flere timer å få bekreftet det han fryktet, nemlig at ni slektninger var drept, inkludert onkelen, tanten og tre voksne barn. To av en fetters døtre overlevde, men er alene i verden, og han har ingen mulighet til å reise de 25 kilometerne for å hente dem.

11. oktober satt han alene på et kontor, omgitt av røyken fra israelske bomber, mens han beskrev scenen via kameraet på telefonen, full av frykt for at stunden var hans siste. Neste morgen da det var litt stillere, kom han seg til bestefarens hus der storfamilien og familiene til sju av hans fettere befant seg.

Den 33 år gamle skribenten skriver for flere publikasjoner, blant dem en nettside for palestinere i Israel, om kunst og kultur, protestbevegelser og livet i Gaza. At hans kone er i Canada og studerer, sto for ham som en lettelse i øyeblikket.

Men der kunne han ikke bli lenge. Verten der de bodde, ba dem dra fordi han var redd for at Alladins filming skulle utsette dem for fare. Dermed ble familien videre splittet – moren og søsteren dro til Khan Younis og han til svigerfamilie ved grensa. Men også de ba ham slutte å filme.

Deretter ble all oppmerksomhet rettet mot det å overleve fra dag til dag, finne mat og vann og drivstoff til generatoren, der de ladet telefonene.

Det var ikke Hamas han følte sperret ham inne, selv om gruppa forgjeves hadde prøvd å hindre at innbyggerne flyktet sørover. Folk ville ikke ha denne krigen, men virkeligheten er at de som dreper oss, er ikke Hamas, men den israelske hæren, sier han.

Da krigen brøt ut, fokuserte 33-åringen fortsatt på folks rett til et verdig liv og samlet inn penger til de viktigste behovene til de tusener som måtte evakuere. Men hun og hennes familie var fast bestemt på å bli.

De som mange andre fryktet at Israel nå ville gjenta Nakbaen fra 1948, da 700.000 palestinere ble jaget ut eller flyktet fra sine hjem i det som nå er Israel. Den gangen ble al-Wakeels familie fordrevet fra Jaffa, en by 65 kilometer lenger nord som hun aldri har sett. Nå ville de ikke miste hjemmet sitt en gang til, skrev hun 17. oktober.

– Vi var enige i familien. Vi ville ikke dra, og vi ville ikke gi dem det de vil ha. Det Gud har bestemt, er det som skjer, skrev hun.

– De bombet huset vårt mens vi var inne. Som ved et mirakel overlevde vi, skrev hun. Men nabolaget var omgitt av en ring av ild mens stadig flere bomber falt. Det virket som meningen var å drive ut alle som hadde våget å bli, skrev hun. Hun og naboene dro hennes delvis uføre far i trygghet.

Flere ganger ba faren dem etterlate ham og redde seg selv, men de ble og sa at om en dør, dør vi alle. Men så falt nye bomber, familien ble spredt og samlet seg senere på al-Shifa-sykehuset.

I seks dager kom ingen nyheter fra al-Wakeel. Så skrev hun kort. «Jeg kan ikke holde kontakten nå. Situasjonen er grusom. Jeg har ikke hjerne. Det er ikke internett».

Dagen etter skrev hun kort at hun aldri før hadde vært så redd for bomber, og at hun knapt klarte å holde seg oppegående. Så var det stille lenge før hun meldte om nye israelske ordrer om å forlate Shifa-sykehuset.

Innimellom, når hun hadde nett, skrev hun korte meldinger, så kom fem dager uten livstegn. Deretter skrev hun om en ring av ild rundt sykehuset de var på, og at de dro tilbake til Shifa.

– Jeg har mest lyst til å kollapse, men jeg har ikke energi til det, skrev hun 4. november. Tre dager senere skrev hun at Shifa heller ikke var trygt, og 13. november brøt de israelske styrkene seg inn på sykehuset.

Ayah al-Wakeel har ikke latt høre fra seg siden.

7. oktober var flyttedag for FN-ansatte Hosein Owda. Endelig skulle de flytte inn i den nye leiligheten i Gaza by de hadde brukt to år og alle sparepengene på å gjøre klar, og de siste møblene var på vei.

Forfatteren Asaad Alaadins hjem ved grensa til Israel endte opp på feil side av frontlinjen da de første bombene falt. Han søkte tilflukt i Gaza by, vanligvis det tryggeste stedet i tidligere kriger.

Familien drøftet om de skulle dra eller bli, men morens argument om at de burde dele seg i grupper slik at iallfall noen overlevde, vant fram. Faren dro til det sentrale Gaza, en søster ble i Gaza by, mens han, moren og en annen søster dro til Rafah.

Ayah al-Wakeel har gjort det til en levevei å kjempe for kvinners rettigheter. Advokaten i Gaza by er vant til motstand i et konservativt samfunn som ofte tar mannens side.

I tolv dager ble hun med foreldre, søster og bror og onkler mens bombene smalt rundt dem, men så gjentok historien seg.

Åtte timer senere sluttet de seg til 14.000 mennesker som hadde søkt tilflukt i al-Quds-sykehuset to kilometer unna. Så kom det nye evakueringsordrer, to høyblokker ved siden av sykehuset ble bombet, og familien flyttet igjen til et tredje sykehus.

(©NTB)