Etter over 30 år i fangenskap i Syria ønskes en libanesisk mann velkommen hjem

Kriminalitet og rettsvesen: – Jeg er fortsatt redd for at dette ikke er virkelig, sier Suheil Hamwi.

Han sitter i stua si, i hjemmet han måtte forlate for over tre tiår siden.

Den nye virkeligheten føles skjør.

En kveld i desember banker det på døren. Før han vet ordet av det, tvinges Hamwi inn i en bil før den kjører av sted.

Tilbake står kona Josephine med deres ti måneder gamle sønn George.

Det kommer til å gå flere år før familien hører fra ham igjen.

Hamwi er én av flere hundre libanesere som ble arrestert under den syriske okkupasjonen i Libanon fra 1976 til 2005, og holdt i fangenskap i årevis.

Søndag kom friheten brått og uventet.

Det skulle gå fire år til før de fikk vite hva han var anklagd for: Han var medlem av det kristne partiet De libanesiske styrkene (LF), som også fungerte som milits under en 15 år lange borgerkrigen som tok slutt i 1990. Partiet kjempet mot syriske styrker og motsatte seg nærværet av det syriske militæret i Libanon etter krigens slutt.

Avhørene i fengselet var kryptiske, ifølge Hamwi.

– De spurte meg om navnet mitt, mine foreldres navn, alderen min og hvor jeg kom fra. Det var det, sier han.

Deretter ble han sendt tilbake til cella.

– Det var ingen advokat, det var ingenting, sier han.

Militærfengselet nord for hovedstaden Damaskus er blitt et symbol på Assad-regimets brutalitet. Amnesty International har dokumentert at tusenvis av fanger er blitt drept der.

Etter hvert ble Suheil Hamwi fraktet til andre fengsler, før han til slutt endte opp i Latakia, Syrias største havneby nordvest i landet. I starten ble han torturert.

– Det stoppet etter en stund, sier han.

Han tilbrakte flere år tilnærmet isolert, alene i en liten celle. I celler på alle kanter satt andre libanesiske fanger, samt fanger fra Palestina og Irak.

I 2008 fikk kona Josephine besøke ham for første gang. Hun kom omtrent én gang i året etter det.

– Den første døren åpnet seg, sier Hamwi og beskriver hvordan opprørerne stormet fengselet og begynte å åpne cellene.

Kaos brøt ut.

– De som ikke fikk til å åpne dørene sine, begynte å ta seg ut gjennom veggene, forteller han.

Fangene tok seg ut av fengselet.

– De gikk mot det ukjente. Og jeg gikk med dem, sier han.

Fremmede han møtte på gaten, viste han veien til Libanon. Etter å ha reist over ti mil sørover, kom Hamwi seg til grensen nord i landet, og der sto familien og ventet på ham.

Hans to barnebarn sto fremst i køen for å hilse på.

– Det var første gang jeg møtte dem.

Tilbake i nåtid, i stua i Chekka, klamrer barnebarnet Chris seg til Hamwis hånd.

– Jeddo, roper han. Arabisk for bestefar.

Josephine deler ut søtsaker til venner og naboer som kommer for å hilse på. De fyller rommet med latter og historier.

– Husker du meg? Husker du meg? spør en av mennene og holder hånden til Hamwi.

Hamwi studerer ansiktet hans.

– Ja, du er jo Jean! Du er Jean! sier han.

Hamwi må nå tilpasse seg livet utenfor fengselet og lære seg hvordan man lever et fritt liv.

Et av høydepunktene tror han fortsatt ligger foran ham: Å møte sønnen George igjen. Han er ingeniør og jobber i Gulfen. I deres første telefonsamtale sammen fikk Hamwi høre ordene han har lengtet etter i alle disse årene.

– Jeg savner deg. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til å se deg igjen.

I 1992 er Suheil Hamwi kjøpmann i Chekka, en havneby nord for Beirut langs Libanons middelhavskyst.

I mange år visste ikke familien hans hvor han var. Hele 16 år etter forsvinningen oppdager Josephine at han er internert i Syria.

De første årene tilbrakte han i det beryktede Saydnaya-fengslet, på folkemunne kalt et slaktehus for mennesker.

I forrige uke begynte ryktene å gå om at noe var på ferde utenfor fengselsveggene. Så, tidlig søndag morgen, oppdaget fangene at vaktene ikke var der mer.

Stua hans er fylt med bilder fra alt han har gått glipp av i alle disse årene: Sønnen George ved eksamensseremonien, George sammen med kona si, og Josephine sammen med barnebarnet Tala.

(©NTB)