Ekspert om opptøyene: Vanskelig å diskutere rasisme i Frankrike

Sosiale forhold: Rasende ungdommer har preget nyhetsbildet i Frankrike den siste uka. Den utløsende faktoren for opptøyene kom på morgenen tirsdag 27. juni i Paris-forstaden Nanterre. En mobilvideo, tatt av et vitne, viser en politibetjent som retter våpenet sitt mot en bil som står stille. Når 17-åringen Nahel, som jobbet som leveringsbud, plutselig kjører av gårde, skyter politibetjenten på kloss hold.

Nahel hadde nordafrikansk opphav. Den foreløpige etterforskningen har vist bruken av våpen ikke oppfylte formelle kriterier. Og det er ikke første gang fransk politi bruker mye makt mot minoriteter. President Emmanuel Macron har fordømt drapet, men også opptøyene som har fulgt. Hardest for seg gikk det natt til lørdag, da over 1300 personer ble pågrepet.

– Men det har blitt en endring i hvordan politiet får lov til å behandle demonstranter. Behandlingen av de gule vestene var inspirert av politiets oppførsel i forstedene tidligere. Man bruker nå de samme metodene på andre deler av befolkningen, sier hun.

– I teorien skal man være fargeblind. Man snakker om et fargeblindt samfunn med like rettigheter og muligheter, og da blir rasisme litt vanskelig å anerkjenne. Det franske systemet snakker ikke om franske muslimer og franske marokkanere, bare franskmenn.

Det er et system der man på papiret oppnår framgang basert på hva man kan, framfor hvem man er. Kontrasten mellom systemet og den opplevde virkeligheten blir da ganske stor. Det er vanskelig å finne et språk for det.

Der man i land som Storbritannia og USA aktivt forsøker å motvirke strukturell rasisme, ønsker man for eksempel ikke å bruke kvotering i universitetsopptak i Frankrike, fordi alle på papiret er like, sier hun.

– Men det blir en blind rasisme likevel. Franske minoriteter synes situasjonen er annerledes enn den offisielle fortellingen.

– I 2005, da Zyed og Bouna ble drept, hadde vi ingen video og ingen sosiale medier. I dag har vi alle sett hva som skjedde, sier Abdel Moucer i Clichy.

Han var ikke engang født under opptøyene i 2005. Han ser imidlertid det negative ved opptøyene, særlig for utsatte samfunn som Clichy.

– Jeg er trist. Jeg vet ikke hvorfor de satte rådhuset i brann, sier Moucer.

– Macron er en splittende figur. Han sendte et dårlig signal ved å være på Elton John-konsert under opptøyene. Han har vært polariserende for de gule vestene, under pensjonsdemonstrasjonene, og her, sier hun.

Store og til tider voldelige demonstrasjoner har preget Frankrike en gang allerede i år: under demonstrasjonene mot den store pensjonsreformen til Macron på våren. Fra revolusjonen i 1789 og framover har det vært sterk tradisjon i landet for å bruke gata til å få fram poenget sitt.

– Man kan diskutere hvor effektivt det er, men det er en helt annen logikk enn den vi kjenner fra Norge. Her har vi trepartssamarbeidet, mens i Frankrike demonstrerer man først, så går man i forhandling, sier Misje Bergem.

– Det er stor forskjell mellom sentrum av Paris og forstedene. Men franskmenn er gode til å leve med opptøyer. Man er mer vant til det og blir mindre forskrekket over at det lukter tåregass i gatene, forklarer stipendiaten.

Opptøyene er kanskje en måte å slippe ut dyptliggende frustrasjon på, men få tror de vil føre til politiske endringer i Frankrike.

– Jeg tviler på at det forandrer noe, diskrimineringen sitter altfor dypt, sier Demba til AP. Han har senegalesisk bakgrunn og er selger ved den berømte «kjærlighetsbroen» Pont Neuf i Paris. Demba oppgir kun fornavnet av frykt for represalier.

– Det retter kanskje mer oppmerksomhet mot politivold og -rasisme. Men det er dyptliggende strukturer, som man i mindre grad er villig til å diskutere, også fra tradisjonelt politisk hold. Det er ikke bare ytre høyre som er uvillige til å diskutere strukturell rasisme, men også andre.

Hun påpeker at opptøyene blir utnyttet av flere parter.

– En del av minoritetene som demonstrerer, snakker om krig mot systemet. Politikere på høyresiden spiller det opp og snakker om borgerkrig. Det spiller inn i forestillingene fra ytre høyre om den store utskiftningen, og så videre, sier Misje Bergem.

Ingeborg Misje Bergem er tidligere journalist. Nå er hun stipendiat og skriver doktorgrad ved Universitetet i Oslo om de gule vestene, bevegelsen som satte fyr på Frankrike gjennom vinteren og våren 2018–2019. Hun sier fransk politi tradisjonelt har hatt ganske store fullmakter til å bruke vold.

Franske minoriteter bor ofte i forsteder som ble konstruert i full fart med tanke på arbeidsinnvandring, og kanskje ikke var tiltenkt til å være permanente, ifølge Misje Bergem. Spørsmål om strukturell rasisme er også vanskelige å ta opp.

– Det er ikke mindre rasisme i for eksempel USA, men det er et mer anerkjent problem, man har en tradisjon for å snakke om det på en annen måte. Det har bidratt til en frustrasjon som har ligget der lenge, mener Misje Bergem.

Også i 2005 ble Frankrike rystet av mange uker med opptøyer blant ungdommer med innvandrerbakgrunn. Da begynte det med at tre tenåringer løp inn på en trafostasjon på flukt fra politiet og fikk strøm i seg. To av dem døde, den siste ble hardt skadd. Det hele skjedde i Clichy-sous-Bois, en av Paris’ fattigste drabantbyer. Også denne gangen er mye satt i brann i Clichy, deriblant rådhuset, det lokale gymnaset, biblioteket og et supermarked, skriver AP.

Misje Bergem sier slike opptøyer går i bølger, men at fra de gule vestene har man sett en endring: en større polarisering mellom folk og elite enn tidligere.

Der internasjonale medier melder om borgerkrigslignende tilstander, er det fortsatt fredelig i sentrum av Paris. Turister tar selfies foran Eiffeltårnet, og folk gomler croissant på kafeene som vanlig.

Misje Bergem er enig.

(©NTB)