Christian Ingebrigtsen: – De siste par årene har lært meg hvor uviktig en karriere er

Utdanning: Derfor kan popveteranen sette seg inn i hvor tøft avdøde Liam Payne later til å ha hatt det i overgangen fra boyband-verdensstjerne til å havne alene – når ingen later til å ønske å satse på deg mer.

– Jeg kjente ham ikke, men jeg kan relatere meg til situasjonen han var i. Når du er i en suksessrik popgruppe, som er nummer én, hele tiden på reise og har mange fans, så lever man i en boble – og eksisterer nærmest ikke utenfor den.

Ingebrigtsen levde slik en stund i A1, med arbeidsdager på 16–17 timer hele uken gjennom, i uker og måneder. Bandmedlemmene omgikkes bare plateselskap, pressefolk og crew.

– Du er på toppen av verden, alle dører er åpne. Så tar det slutt, som de fleste eventyr. For det er de aller, aller færreste artister som holder seg på toppen hele livet. Når den boblen brister, oppstår det et tomrom – en tomhet – som jeg iallfall kjente på, forteller han og legger til et eksempel med et skjevt smil:

– Fra å være selvskreven gjest på «Graham Norton Show» i de fem årene A1 var på topp, fikk vi så vidt Nitimen. Det kan være blytungt. Det som raskt skjer, er at du opplever at «dette var livet ditt» – og så er det plutselig borte.

– Men når du går denne veien, er det gjerne fordi du er et følelsesmenneske – og langt fra tykkhudet. Har du tømt hjertet ditt i et prosjekt, og det blir dratt gjennom søla av en anmelder … så er det tungt. Er du ung da, er det ekstra tøft. Det var det for meg da jeg vendte hjem etter at det var slutt for A1 første gang, sier han:

– Jeg opplevde janteloven, følte at jeg nærmest burde skamme meg over denne tiden. Det var noen år jeg gjemte bort alt av trofeer i esker, fordi det gikk innpå meg.

Han surfet likevel på A1-statusen og sikret seg platekontrakt som soloartist. Men ble droppet av plateselskapet etter sitt første soloalbum i 2003, «selv om det solgte til platina». Han sto uten management, altså apparatet rundt.

Vendepunktet ble da han laget juleplate for Frelsesarmeen med et lite plateselskap. I kjølvannet solgte Christian Ingebrigtsen huset sitt i London og spilte inn et nytt soloalbum, gitt ut i 2007 via samme lille selskap.

– Jeg ringte alle på den tiden og sa «har du hørt låta». En av låtene fra den platen ble A-listet på P1, det var så vidt det gikk. Det var starten på veien oppover igjen.

– For å klare meg økonomisk måtte jeg spille. Jeg satt ikke på en haug penger og tenkte «nå er kjendisstatusen over».

Christian Ingebrigtsen har akkurat sluppet albumet «Loved», som markerer hans 25 år som artist. Det har allerede fått ros av Vårt Land for hans «beste og mest personlige låter noensinne».

– Når jeg ser tilbake på 25 år i bransjen, tenker jeg på hvor heldig jeg er som fortsatt kan leve drømmen.

– Vi spiller nesten hver helg i England, og i februar er det Asia-turné. Vi slo gjennom før strømming fantes. Når vi slår i bordet med at vi solgte 10 millioner album, så høres det ikke like imponerende ut som en milliard streams. Men det er utrolig.

Noe mer overraskende er det at han er førsteamanuensis i rytmisk musikk ved NLA Høgskolen Staffeldts gate og underviser unge låtskrivere.

– Det var min første opplevelse av at musikk kan bety noe for andre, mer enn bare for min karriere. Da endret suksesskriteriene mine seg – fra antall solgte plater og konsertpublikum til at sanger kan bety noe, sier Ingebrigtsen:

– Ikke minst de siste par årene har lært meg hvor uviktig en karriere er i forhold til mye annet. Musikken må ikke sluke alt. Det er en av nøklene til å klare å tenke «det er ikke så farlig», sier Ingebrigtsen.

– Det er den sterkeste følelsen vi har. Den kan både løfte oss opp og rive oss i stykker. Mangelen på kjærlighet er det tøffeste vi kan oppleve. Det er den som får oss til å finne lyset, og innse at vi er sterkere enn vi tror, også når det ser mørkt ut.

Ingebrigtsen legger ikke skjul på at han bruker av egne opplevelser når tekstene blir til.

– Min gamle manager sa alltid at han var glad når det ble slutt med noen jeg var sammen med i gamle dager, for da kom det triste, gode låter. Jeg prøvde også å få med noen glade låter på «Loved», om det å gifte seg, kjenne på følelsen av å være voksen. Og få barn, som «Best Day of My Life» handler om. Den kom til meg under en løpetur rundt Østensjøvannet da den lille datteren min akkurat var født.

A1 dukket opp på pophimmelen i 1998 og fløy høyt. I 2001 vant det britisk-norske bandet en Brit Award for beste britiske nykommer. Det vanket åtte topp 10-hits i England og turneer verden over mens unge fans forærte dem bamser.

Ingebrigtsen trekker fram at mediene ofte gjemmer seg bak ordene «det må de tåle» i sine omtaler av artistene.

– Alle rundt meg rådet meg til å ta meg «en ordentlig jobb». Da tenkte jeg at min største frykt var at jeg skulle se tilbake på livet mitt og tenke «hva hvis jeg hadde turt å satse?».

Samme år begynte Ingebrigtsen også med julekonserten som i dag heter «Vår jul». I år skal han spille 50 av dem.

I dag har han mange bein å stå på. Han dubber, er musikalskuespiller, skriver låter for andre, og siden A1 langt fra er glemt, trår han regelmessig til på scenen sammen med boybandet – i dag voksne menn.

Eks-boybandhelten har gradvis endret syn på betydningen av musikken. Først da han begynte å få brev fra unge som hadde hørt en låt han opprinnelig skrev til A1, «Learn to Fly», i en australsk film om unge som tok livet sitt.

På «Loved» er den røde tråden i tekstene hvordan vi må holde fast ved kjærligheten.

(©NTB)