Et hardt prøvet libanesisk folk må nå også tåle krig

Ulykker og naturkatastrofer: En far gjenforenes med sin datter, men ikke den 14 år gamle sønnen som ble drept da israelerne bombet hjemmet deres.

Hussein Hachem klemmer hardt rundt sin 11 år gamle datter Mariam. Hun har knekt foten og kom seg med på et fly som evakuerte senegalesere og andre fra Libanon.

– Jeg har mistet alt. Jeg mistet min sønn. Jeg har mistet huset mitt. Alle mine drømmer, sier Hussein Hachem til nyhetsbyrået Reuters.

I Senegal er det en betydelig andel libanesere som bor i eksil. Senegal har knyttet bånd til både Libanon og Palestina.

– Senegal fordømmer det israelske militærets bombing i Libanon, bombingen av sivile, ødeleggingen av infrastruktur, sier senegals utenriksminister Yassine Fall til Reuters.

– Vi er veldig skuffet over å se at verden ser et folkemord utspille seg framfor våre øyne. Barn blir drept, barn blir skutt i hodet, sykehus blir bombet, skadede kan ikke evakuere, folk i flyktningleirer som ikke kjemper, blir utpekt som mål og drept, sier den senegalesiske utenriksministeren.

Den senegalesiske tegneserieskaperen Bernard Hage oppsummerte den libanesiske skjebnen i en kake. Lagene i denne kaken er som følger: Finanskrise, pandemi, eksplosjonen i havna i Beirut i 2020, politisk standstill og massedepresjon. Krig er nå kirsebæret på toppen av kaka.

– Det er mange som ringer fra områder som er under angrep. De som ringer er i sjokk, folk som har panikk, sier Carine Nakhle til nyhetsbyrået AFP.

Hver natt tvinger luftangrep på de sørlige forstedene folk til å flykte fra hjemmene sine. Enorme eksplosjoner ryster vinduer og sender skyer av rusk opp i luften.

Eksplosjonene som runger over Beirut, vekker forferdelige minner: om den massive eksplosjonen i Beirut havn i 2020 som ødela store deler av byen; om krigen mellom Israel og Hizbollah i 2006; og om borgerkrigen fra 1975 til 1990.

Denne siste lidelsen kommer på toppen av flere år med den verste finanskrisen i Libanons historie, som har kastet store deler av middelklassen ut i fattigdom.

– Jeg vet ikke lenger hvordan det var å være meg for 15 dager siden,» sier universitetslektoren i kommunikasjon til AFP.

Hun har kastet seg inn i arbeidet med å hjelpe de fordrevne.

– Å spise, sove, ta vare på plantene mine – ingenting av det finnes lenger. Jeg er en annen versjon av meg selv. Det eneste som betyr noe for meg nå, er hvordan jeg kan hjelpe, sier Rita Barotta.

Å holde seg opptatt er den eneste måten hun unngår å føle seg overveldet.

– Det som skjer nå, er ikke bare et nytt traume, det er en oppfatning av stor urettferdighet. Hvorfor må vi gjennomgå alt dette, spør hun.

– Libanesere har en stor motstandskraft. Men det er opphopingen av stress som får begeret til å flyte over. I årevis har vi overforbrukt fysiske, psykologiske og finansielle ressurser. Folk klarer det ikke mer, sier han.

Bruken av sovepiller har gått kraftig opp. Folk vil sove, og piller er enklest når du verken har tid eller penger til behandling, ifølge psykiateren.

Carine Nakhle sier mange søker hjelp hos frivillige organisasjoner ettersom de ikke har råd til 100 dollar for en konsultasjon hos en terapeut eller privatklinikk.

På helsesenteret til den frivillige organisasjonen tar det mellom fire og fem måneder å få en time.

Hun opplyser at det var rundt 1.000 senegalesere i Libanon, men at noen hadde flyktet før evakueringsfly ble satt opp. Fall understreker det lange og gode forholdet mellom Senegal og Palestina.

– Det libanesiske folket har det ikke bra, sier Carine Nakhle. Hun er leder for en hjelpetelefon for personer med selvmordstanker. Etter at Israel har økt takten i flyangrep rettet mot Hizbollah, kommer det 50 telefoner daglig.

Rita Barotta (45) bor nær den relativt rolige, kristendominerte byen Jounieh nord for Beirut. Hun forteller at hun ikke hører luftangrepene, men også at hun ikke lenger har ord for «å beskrive hva som skjer» med Libanon.

Lederen for psykiatri ved Hotel Dieu Hospital, Rami BOU Khalil, sier at alle libanesere sliter med ett eller annet.

(©NTB)