FN bekymret for migrantarbeidere i Libanon – flere er låst inne eller kastet på gata

Politikk: Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) advarer om at et økende antall utenlandske hushjelper i Libanon blir forlatt av sine libanesiske arbeidsgivere som følge av krigen.

Situasjonen er farlig for landets 170.000 migrantarbeidere, hvorav mange er kvinner fra land som Etiopia, Kenya, Sri Lanka, Sudan, Bangladesh og Filippinene, sier IOM, som er svært bekymret.

– Vi får stadig flere meldinger om migranter som blir forlatt av sine libanesiske arbeidsgivere. De blir etterlatt enten på gata eller i hjemmene til arbeidsgiverne som har flyktet, sier Mathieu Luciano, IOMs Libanon-sjef.

– De har svært begrensede muligheter til å søke tilflukt, sa IOM-sjefen på en pressebrifing fredag, og la til at stadig flere migranter kontakter IOM for å få bistand til å reise hjem til hjemlandet sitt.

– Men dette krever betydelig finansiering, noe vi for øyeblikket ikke har, legger han til.

Nesten et år etter krigsutbruddet mellom Israel og Hamas har israelske styrker flyttet deler av sitt fokus mot sin nordlige grense til Libanon, der de har vært i kamper mot Hizbollah.

Israelske angrep mot det som hevdes å være Hizbollah-mål i Libanon, har tatt livet av mer enn 1000 mennesker siden 23. september, ifølge det libanesiske helsedepartementet. I tillegg har over én million mennesker flyktet fra hjemmene sine, enten til andre steder i Libanon eller ut av landet.

Situasjonen for Libanons migrantarbeidere er prekær ettersom deres juridiske status ofte er knyttet til arbeidsgiveren som følge av sponsorsystemet kafala.

Kafala-systemet krever at migrantarbeidere må ha arbeidsgiverens tillatelse for å kunne forlate landet eller bytte jobb.

Flere menneskerettighetsgrupper har sagt at systemet tilrettelegger for overgrep, blant annet gjennom tilbakeholdelse av lønn og konfiskering av offisielle papirer.

– Vi har sett i Sør-Libanon at arbeidsgiverne flykter, men etterlater hushjelpen sin på gata eller enda verre, låser dem inne for å sørge for at noen passer huset mens de selv er på flukt, sier Luciano

Arbeidsgiveren hennes ble drept i et israelsk luftangrep som også ødela nesten alle Tholleys eiendeler. Nå ligger drømmen om å unnslippe volden i Libanon og reise hjem til Sierra Leone i grus.

Med kun ett klesskift stappet i en plastpose reiste 27-åringen og kusinen hennes til Beirut i en ambulanse. Forvirrede og livredde sto de plutselig alene i den bombarderte byen, som bortsett fra flyplassen, var ukjent for dem.

– Vi vet ikke om vi kommer til å overleve eller ikke, bare Gud vet det, sier Fatima til AFP i en videosamtale.

Hun bryter ut i gråt.

– Jeg har ingenting … ikke pass, ingen dokumenter, sier hun.

Søskenbarna har de siste dagene søkt tilflukt i en trang bod i en forlatt leilighet som de ble tilbudt av en mann de møtte på vei til Beirut.

Uten tilgang på nyheter på TV og ute av stand til å kommunisere på fransk eller arabisk, vet de to kun hva som skjer rett utenfor vinduet.

– Mange er papirløse. Det fører til at de er ganske motvillige til å be om humanitær hjelp fordi de frykter at de blir pågrepet og deportert, sier han.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) sa fredag ettermiddag at de fleste av Libanons 900 tilfluktsrom har nådd kapasiteten og det ikke lenger er plass flere steder.

Tusenvis av migranter reiser til Libanon hvert år med håp om å sende penger hjem for å hjelpe familien sin. Men uten pass kommer de seg ikke ut av landet før arbeidsgiveren tillater dem det.

– Da vi kom hit, tok arbeidsgiveren vår passene våre. De beslagla alt og sa at vi ikke kom til å få det tilbake før vi var ferdige med kontrakten vår, forteller Tholleys kusine, 29 år gamle Mariatu Musa Tholley, som også jobber som hushjelp.

– Nå har bombene brent alt, til og med tatt livet av arbeidsgiverne våre. Det var bare vi som overlevde, sier hun.

Utenriksdepartementet i Sierra Leone sier de jobber med å få oversikt hvor mange av sine innbyggere som befinner seg i Libanon.

– Vi vet ingenting og får ingen informasjon. Naboene våre åpner ikke døren for oss fordi de vet vi er svarte, sier Mariatu gråtkvalt.

– Vi vil ikke dø her.

– Vi har ikke noe sted å sove. Vi har ikke mat. Vi har ikke vann, sier hun. Det som har holdt henne i live så langt er hjelp fra snille forbipasserende som har gitt henne noen mynter eller noe brød å spise.

Kadij vet ikke om arbeidsgiveren, som har passet hennes, fortsatt er i live. Hun vet heller ikke om vennene hun reiste til Libanon med, lever.

– Du vet ikke hvor du skal dra. Det faller bomber overalt, uansett hvor du går, sier hun.

Flere land har også bedt IOM om bistand til å evakuere sine innbyggere som befinner seg i Libanon, opplyser Luciano.

27 år gamle Fatima Samuella Tholley fra Sierra Leone er én av de mange tusen migrantarbeiderne som ikke kommer seg ut av Libanon.

Fatimas fortelling er ikke unik. IOMs Libanon-sjef sier at mange migrantarbeidere uten et sted å rømme til, ofte sliter med å komme seg i sikkerhet fordi de ikke snakker arabisk.

Hushjelp Kadij Koroma mistet kontakten med arbeidsgiveren sin da de israelske angrepene eskalerte. I likhet med Tholley-kusinene flyktet hun til Beirut. Nå har hun sovet en uke på gata.

(©NTB)