Uvanlig mye på spill i visepresidentdebatten

Politikk: Visepresidentdebatten i New York tirsdag kveld amerikansk tid er foreløpig siste mulighet velgerne har til å se kandidatene i debatt, ettersom visepresident Kamala Harris og ekspresident Donald Trump ikke er enige om å avholde ny debatt seg imellom.

I det som allerede er en usedvanlig valgkamp kan dermed visepresidentkandidatene spille en usedvanlig stor rolle. Historisk sett beveger debatten svært få velgere, men i år skriver flere medier at det kan være annerledes. Valget ligger an til å bli så jevnt at alle muligheter til å få en eneste velger til å endre mening, er usedvanlig viktig.

Walz er guvernør i Minnesota, mens Vance er senator fra Ohio. Begge har vært i militæret og framstiller seg som folkelige kandidater fra arbeiderklassen. Men der slutter likhetene.

Der Walz framstiller seg som en koselig bestefar som har erfaring som fotballtrener, er Vance en betraktelig mer konfronterende og stridslysten.

– J.D. Vance er en bulldog. Det som definerer ham er på mange måter hans aggressive mediestil, sier professor Hilmar Mjelde ved Høgskulen på Vestlandet.

– Han funker til det Trump tillegger vekt, som er å være aggressiv og flink på TV og i debatter. Han har også bidratt til å sette agendaen i valgkampen, om enn ikke nødvendigvis til egen fordel. Men for Trump er all PR god PR, sier Mjelde.

– Jeg tror ikke det blir rått parti, for Walz skal heller ikke undervurderes. Jeg mistenker Walz for å strategisk skru ned forventningene til seg selv. Da skal det også mindre til for å gi et godt inntrykk.

– 70 millioner så debatten mellom Joe Biden og Sarah Palin i 2008. Er velgerne usikre på visepresidentkandidaten, fatter de interesse for debatten, spesielt om presidentkandidaten er gammel, sier han.

– Senator, jeg satt (i Kongressen) med Jack Kennedy. Jeg kjente Jack Kennedy. Jack Kennedy var venn av meg. Senator, du er ikke noen Jack Kennedy, svarte Bentsen i en rolig, men alvorlig tone.

Uten at det hjalp. Quayle ble visepresident etter en brakseier til ham og George H.W. Bush.

Både 40 år gamle J.D. Vance og 60 år gamle Tim Walz framstiller seg som stemmen til gjennomsnittsvelgere i Midtvesten – beltet av delstater fra Pennsylvania i øst til Nebraska i vest der presidentvalget blir vunnet eller tapt.

Vances konfronterende stil har blant annet gjort at han har stått i spissen for de falske påstandene om at haitiske innvandrere i Ohio bortfører og spiser kjæledyr – påstander som har ført til bombetrusler mot en rekke offentlige bygninger i byen Springfield. Det har imidlertid også ført til at han er kontroversiell – ifølge Fivethirtyeight er det i snitt kun 34,7 prosent av spurte velgere som har et fordelaktig inntrykk av ham.

Walz er på sin side bedre likt, men har mindre erfaring på den nasjonale scenen. Han ble kjent da han kalte Trump og hans tilhengere «bare sære» på riksdekkende TV. Flere demokrater har prøvd å spille ned forventningene til ham, og senator og partifelle Amy Klobuchar fra Minnesota mener han «ikke er en debattanttype.» Det vil ikke Mjelde tillegge for mye vekt.

Professoren peker på at visepresidenten fungerer som et slags «reservehjul» i amerikansk politikk, og at det er viktig for velgerne å se om de er klare for å overta presidentembetet hvis det blir nødvendig. Hele ni presidenter har måttet gjøre dette midt i en valgperiode, senest Gerald Ford etter Richard Nixons avgang i 1974.

Et øyeblikk fra visepresidentdebattene som fortsatt huskes i amerikansk politikk, er konfrontasjonen mellom republikaneren Dan Quayle og demokraten Lloyd Bentsen i 1988. Quayle forsøkte å motsi påstander om at han var uerfaren ved å si at han hadde like lang fartstid i Kongressen som John F. Kennedy hadde da han ble president.

(©NTB)