Egeland: Gjennomføringen av Oslo-avtalen sviktet

Politikk: 18. august 1992 fikk daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg besøk av Bassam Abu Sharif på sitt kontor på Victoria terrasse i Oslo.

Palestineren var ingen hvem som helst. I 1970 prydet han forsiden av Time magazine under tittelen «Terrorens ansikt» som talsmann for flykaprere, to år senere fikk han deler av ansiktet vansiret da den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad forsøkte å drepe ham med en brevbombe.

20 år senere var han en av Yasser Arafats mest betrodde menn, og det var PLO-lederen som hadde bedt ham om å kontakte Stoltenberg.

Etter møtet ble Stoltenbergs 35 år gamle statssekretær Jan Egeland trukket til side av Bassam Abu Sharif.

– Jeg har et budskap fra formannen til deg. Vi trenger en hemmelig bakkanal, sa han.

Etter elleve forhandlingsrunder og en rekke andre møter satte Israels utenriksminister Shimon Peres og palestinernes forhandlingsleder Ahmed Qurie sine underskrifter på det som en drøy uke senere skulle bli kjent som Oslo-avtalen. Datoen var 20. august 1993.

Avtalen ga palestinerne begrenset selvstyre i flere mindre områder av den okkuperte Vestbredden, men inneholdt også en femårig timeplan for videre forhandlinger om en endelig fredsavtale. Slik skulle det ikke gå.

Israel har full politisk og sikkerhetsmessig kontroll i et sammenhengende område som utgjør 61 prosent av Vestbredden, der det i strid med folkeretten nå er etablert 132 bosetninger og 146 såkalt utposter som huser over en halv million bosettere.

Israel kontrollerer også 80 prosent av vannressursene, noe som har ført til kronisk vannmangel for de 3 millioner palestinerne i området.

– De ulovlige israelske bosetningene er kanskje den største trusselen både for en varig fredsløsning og for en mulig tostatsløsning, konstaterer Jan Egeland, som i dag, 30 år senere, er generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Avtalen pålegger palestinerne å avstå fra voldsbruk, ikke israelerne. Den nevner heller ikke de ulovlige bosetningene, Jerusalems framtidige status eller en palestinsk statsdannelse.

Egeland fastholder at avtalen var det beste man kunne få Israel med på i 1993, men medgir at den var mangelfull.

– Oslo-avtalen gjenspeiler det partene var i stand til å enes om i den første fasen av forhandlingene, sier han.

– Israel var for første gang villig til å forhandle med palestinerne om en varlig løsning, og det var første gang PLO anerkjente Israels rett til å eksistere, sier Egeland.

Håpet om en varig fredsløsning synes nå fjernt. Israels regjering omtales som den mest ytterliggående og høyrenasjonalistiske i landets historie, og på palestinsk side råder det splittelse mellom Fatah og Hamas.

Den norskledede giverlandsgruppen AHLC har i 30 år bistått palestinerne med såkalt statsbygging, men Israel har etablert fakta på bakken som gjør en slik statsdannelse stadig mindre sannsynlig.

– Jeg har lenge ment at USA, Europa og resten av giverlandsgruppen må legge mye mer press på Israel for å oppfylle sine forpliktelser som okkupasjonsmakt, sier Egeland.

USA bør nå overta ledelsen av giverlandsgruppen, mener han.

– Bare Washington kan legge press på den sterke part som er israelske okkupasjonsmyndigheter og få dem til å endre sin politikk og praksis, sier Egeland.

– Hykleriet er slående, mener Egeland.

– Nato-landene har ofte undret seg over at vi ikke får mer unison global støtte for å fordømme og slå tilbake Russlands ulovlige okkupasjon i Ukraina. En av årsakene er nok de samme Nato-landenes unnfallenhet overfor en brutal israelsk okkupasjon, sier han.

NTB har bedt Israels utenriksminister Eli Cohen og ambassadør Avi Nir-Feldklein svare på flere spørsmål om hvorfor Oslo-avtalen ikke har ledet til en fredsløsing, men disse er ikke besvart.

Cohen har ingen kommentar til spørsmålene, men Nir-Feldklein stiller gjerne til intervju ved en senere anledning, lyder svaret fra ambassaderåd Yana Kotlyar-Gal.

Dette ble starten en rekke hemmelige møter mellom palestinske og israelske utsendinger i Norge, med Egeland og diplomat-ekteparet Terje Rød-Larsen og Mona Juul som vertskap og tilretteleggere.

Palestinerne har fortsatt begrenset selvstyre i 165 mindre områder på Vestbredden, men disse henger ikke sammen og israelske soldater kommer og går som de vil.

Kritikere mente fra første stund at Oslo-avtalen hadde store mangler og tjente israelerne langt mer enn palestinerne. Dette fordi den stilte få krav til Israel.

– Det var ikke Oslo-avtalen som feilet, den åpnet opp for fredsforhandlinger der det bare hadde vært okkupasjon, terror og vold. Det var gjennomføringen av Oslo-avtalens timeplan for en endelig fredsløsning som mislyktes. Og der har både partene og det internasjonale samfunnet delt skyld, sier han.

Israel har i over 50 år nektet å etterkomme FNs krav om tilbaketrekning fra de okkuperte områdene, og USA har ved hjelp av sin vetorett hindret Sikkerhetsrådet fra å vedta straffereaksjoner.

(©NTB)