Arbeidsløsheten i Sør-Afrika: – En tikkende bombe

Politikk: Mens Leohang Mphuthi sliter med å holde kontroll midt i en kaotisk lunsjpause på en barneskole i Sør-Afrika, kan hun ikke la være å tenke på at dette er så langt fra drømmejobben hun kan komme.

Fire år etter at hun ble uteksaminert fra universitetet med en grad i analytisk kjemi, er den eneste jobben hun har klart å finne, jobben som elevassistent på den offentlige skolen Omar H.S. Ebrahim i Pretoria. Der serverer hun mat og holder orden på urolige unger så godt hun klarer.

Mphuthis historie er representativt for så mange unge velutdannede sørafrikanere som sitter hjemme uten arbeid eller forsøker å få endene til å møtes med tilfeldige strøjobber.

Analytikerne sier at arbeidsløshetstallet på 33 prosent ikke engang inkluderer alle dem som har gitt opp å finne arbeid. Den reelle ledigheten er trolig rundt 42 prosent.

Ungdomsledigheten er offisielt på 61 prosent for dem mellom 15 og 24 år, men også her er det reelle tallet trolig så mye som 71 prosent.

Det er tall som står i sterk kontrast til ambisjonene til en nasjon som vil være en spydspiss for Afrika og verdens utviklingsland.

Isobel Frye, som er direktør i tenketanken Social Policy Initiative, sier at det betyr at 24 millioner voksne i en befolkning på 60 millioner enten er uten arbeid eller bare har strøjobber og så vidt klarer seg.

– Vi må spørre oss selv hvordan dette kunne skje, sier Frye.

Finansanalytikeren Duma Gqubule sier at Sør-Afrikas BNP må vokse med 6 prosent årlig bare for å skape nok jobber til de 700.000 som kommer inn i arbeidsstyrken hvert år.

– Men Sør-Afrikas vekst har ikke vært i nærheten av det tallet på over ti år. I fjor var veksten 2 prosent, og den ventes å være på under 1 prosent i år. De neste fem årene blir den liggende på mellom 1 og 2 prosent, sier han.

Gqubule og Frye mener det fins tiltak som kunne dempe arbeidsløsheten, men de er frustrert over at det ikke prioriteres, verken av myndigheter eller næringslivet, i et land med enorme problemer med fattigdom, ulikhet og en bølge av voldskriminalitet.

– Folk vil bare ikke snakke om denne krisen, sa Gqubule da han kommenterte FN-rapporten på TV.

46 år gamle Themba Khumalo kan ikke skylde på pandemien for at han mistet jobben som maskinoperatør i 2017 og nå prøver å forsørge kone og to barn ved å samle hermetikkbokser og plastflasker som han selger til gjenvinning.

– Altfor mange folk sitter hjemme uten jobb, sier Khumalo mens han presser sammen noen brusbokser med slitte støvler i bakgården der han bor i utkanten av Johannesburg. Han rister på hodet av de 18 dollarene han får i ledighetstrygd hver måned, men ett lyspunkt er at naboer ofte setter tomme hermetikkbokser utenfor huset til ham.

Et av myndighetenes tiltak for å skaffe jobber er å hjelpe unge gründere til å starte egne forretninger. Men Pearl Pillay i tenketanken Youth Lab sier at det har vært lite nyetableringer.

I Soweto utenfor Johannesburg er internettkafeen til Mothibedi Mohoje nesten alltid full, siden den først og fremst brukes av folk som trenger tilgang på PC for å søke jobb. 25 år gamle Thato Sengoatsi tilbringer mye tid der.

De startet livet i demokratiets morgengry mens Nelson Mandela var president, og luften var full av håp.

Men arbeidsledigheten har kastet sin skygge over framtiden til millioner av mennesker i Sør-Afrikas svarte majoritet. Sengoatsi opplevde aldri apartheid, men han vet at slutten på raseskillesystemet innebar løfter for framtiden.

– Generasjonen før oss protesterte, slik at vi skulle få et bedre liv. Men vi har ikke fått det livet, og det er et faktum som ikke kan skjules, sier Sengoatsi.

Og det er sinne. Som eksempel på hvordan arbeidsløshet truer med å undergrave landets stabilitet, viser FN til uka i 2021 da opptøyer og plyndring endte med at 350 mennesker mistet livet, den verste volden i landet siden apartheid.

Det var bare en ekstrem versjon av protestene som har sitt utgangspunkt i fattigdom og arbeidsledighet, som finner sted i Sør-Afrika nesten hver eneste uke. Og som gjør at så mange Born Free-unge undergraver samfunnet som ikke gir dem muligheter.

Det faktum at Sør-Afrikas første generasjon av Born Free-unge, som i dag er i midten eller slutten av 20-årene, lever i et land med verdens høyeste arbeidsløshet, er «det mest hjerterå sviket mot løftene og drømmene fra frigjøringen vår, skriver Gqubule.

Og nå er det bekymring for framtiden til nye generasjoner. Mphuthi, som selv fortsatt er ung, uroer seg for hva framtiden bringer for barna hun passer i barneskolen.

– Vi har et problem nå. Men vi får et massivt problem om fem, ti, 15 år når det ikke er til å tenke på hva dette betyr for samfunnsstrukturen, sier Frye.

– Det er demotiverende og frustrerende. Når så mange som er ferdig utdannet, ikke finner arbeid, spør man seg hvordan det blir for dem som fortsatt studerer, sier Mphuthi, som tross alt er heldig som har en inntekt på 215 dollar måneden.

En FN-rapport som ble overlevert til visepresident Paul Mashatle i forrige måned, kaller situasjonen en tikkende bombe.

FN-rapporten kom ikke som en overraskelse. Arbeidsløsheten var høy også for 30 år siden, og har siden langsomt steget, inntil koronapandemien brått og nådeløst rev bort jobbene til 2 millioner sørafrikanere, ifølge offisiell statistikk. Men det var mange varselsignaler før det.

Sengoatsi og skoleassistenten Mphuthi tilhører Sør-Afrikas Born Free-generasjon, de som er født etter at apartheidsystemet forsvant i 1994, og som bare har opplevd et fritt Sør-Afrika.

Desperasjonen er åpenbar. Da myndighetene i Gauteng, provinsen som er landets økonomiske lokomotiv, i forrige måned kunngjorde jobbåpning for 6.000 unge, stilte 40.000 seg i kø i vinterkulda for å søke. Minst 30.000 av dem ville få avslag.

– Det er eksplosivt, sier Frye om Sør-Afrika og bare venter på gnisten som fører til eksplosjonen. Som fengslingen av tidligere president Jacob Zuma, som utløste uroen i 2021, eller taxi- og minibusstreiken denne måneden i Cape Town, som forårsaket en ukelang bølge av vold. Sentralt i begge tilfellene var arbeidsløse unge sørafrikanere.

(©NTB)