Vi har digitalisert hele Norge – men hvor skal dataene våre bo?

Vi diskuterer vindmøller, kraftkabler, olje, industriarbeidsplasser og strømpriser til det kjedsommelige.

KRONIKK: Men kanskje overser vi en av de viktigste industriene i dette århundret.

Datasentrene.

Det høres kanskje ikke like håndfast ut som et aluminiumsverk, et skipsverft eller en fabrikk. Men datasentrene er i praksis fabrikkene i den digitale økonomien. Det er der data lagres, programmer kjøres, kunstig intelligens trenes, betalinger behandles og store deler av infrastrukturen vi bruker hver eneste dag faktisk eksisterer.

Mobiltelefonen i hånden din er i stor grad bare en terminal. Appene, bildene, banktjenestene, strømmetjenestene, nettsidene, betalingsløsningene og stadig flere offentlige tjenester lever på servere et eller annet sted.

NSM har selv formulert dette svært tydelig: Datasentre er «produksjonsfabrikkene for de digitale tjenestene». NSM har også advart om at økende norsk avhengighet av utenlandske skytjenester skaper utfordringer når man vurderer nasjonal kontroll i fred, krise og krig.

Likevel behandler vi fortsatt datasentre som om de først og fremst er et strømproblem.

Det kan vise seg å være en alvorlig feil.

24.400 milliarder kroner

Se på Norges Banks betalingsstatistikk.

I 2025 ble det registrert elektroniske kontobetalinger for rundt 23.090 milliarder kroner og elektroniske kortbetalinger for ytterligere rundt 1.328 milliarder.

Til sammen er det rundt 24.400 milliarder kroner i elektroniske betalinger på ett eneste år.

Til sammenligning var hele Norges BNP omkring 5.511 milliarder kroner samme år.

Dette betyr selvfølgelig ikke at den digitale økonomien er fire ganger større enn BNP. Den samme kronen kan skifte hender mange ganger.

Men tallet illustrerer noe viktig:

Norsk økonomi er blitt fullstendig avhengig av digital infrastruktur.

Bankene er digitale. Regnskapene er digitale. Varebestillingen er digital. Lønnsutbetalingene er digitale. Skattemeldingen er digital. Kraftsystemet er digitalt. Telekommunikasjonen er digital. Logistikken er digital. Stadig mer av industrien er digital.

Selv den gammeldagse dagligvarebutikken er avhengig av datasentre for betaling, logistikk, varebestilling, regnskap og kommunikasjon.

Hva skjer dersom store deler av denne infrastrukturen ikke er tilgjengelig?

Kablene i havet er en del av beredskapen

Internett er ikke en usynlig sky.

Det er fiberkabler, rutere, kraftforsyning, servere og bygninger.

Mye av kommunikasjonen mellom Norge og resten av verden går gjennom undersjøiske kabler. NSM har pekt på at undersjøisk infrastruktur for elektronisk kommunikasjon kan være særlig utsatt for sabotasje og sikkerhetstruende aktivitet i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon.

Nkom arbeider nå med sterkere fysisk sikring av fiberkabler og bedre beskyttelse av undersjøiske kommunikasjonskabler. For 2026 er det satt av 401,2 millioner kroner til den nasjonale sikkerhetsplanen for digital infrastruktur.

Det forteller oss at problemstillingen ikke er teoretisk.

Naturhendelser kan kutte forbindelser. Tekniske feil kan gjøre det samme. I en konflikt kan kritisk infrastruktur være et mål.

Da bør vi stille et enkelt spørsmål:

Hvor mange av tjenestene Norge trenger for å fungere, kan fortsatt produseres i Norge dersom forbindelsene til utlandet blir kraftig redusert?

Det er et langt viktigere beredskapsspørsmål enn hvor mange bokser med hermetikk vi har i kjelleren.

Vi eksporterer strøm – og importerer IT

Så kommer det økonomiske paradokset.

Norge hadde i 2025 en rekordhøy nettoeksport av elektrisk kraft på 22,8 TWh.

Samtidig anslo myndighetenes datasenterstrategi strømforbruket i norske datasentre til rundt 2,5 TWh i 2025.

Nettoeksporten av strøm var altså mange ganger større enn det forventede kraftforbruket i hele den norske datasenternæringen.

Dette betyr ikke at strømmen vi eksporterer nødvendigvis går til utenlandske datasentre. Det europeiske kraftmarkedet fungerer ikke slik at man kan følge hvert elektron fra en norsk vannkraftturbin til en bestemt forbruker.

Men kontrasten er interessant.

For samtidig kjøper Norge stadig større mengder digitale tjenester fra utlandet.

Norske ikke-finansielle foretak importerte IT-tjenester for 102,7 milliarder kroner i 2025. Importen økte med 25,8 prosent fra året før. Samtidig har Norge også en betydelig og voksende eksport av IT-tjenester, så dette er ikke et ensidig bilde.

Likevel bør vi stille spørsmålet:

Hvorfor skal Norge først og fremst eksportere energien, mens en stadig større del av verdiskapingen som energien kan muliggjøre skjer andre steder?

Kraft kan eksporteres på flere måter

I mer enn hundre år har Norge brukt vannkraft til industri.

Vi sendte ikke bare elektrisiteten ut av landet. Vi brukte kraften til å produsere aluminium, ferrolegeringer, kunstgjødsel og andre produkter som kunne eksporteres.

På den måten ble én kilowattime norsk kraft foredlet før den ble solgt.

Datasentre og digital industri reiser egentlig den samme problemstillingen i moderne form.

En kilowattime kan eksporteres gjennom en kraftkabel.

Eller den kan brukes i Norge til å produsere databehandling, kunstig intelligens, skytjenester og andre digitale produkter som kan selges internasjonalt.

Hva gir størst langsiktig verdiskaping?

Det spørsmålet fortjener en langt større plass i energidebatten.

Men datasentre bruker mye kraft

Motargumentet er åpenbart.

Datasentre krever kraft. Store datasentre kan kreve svært mye kraft, og Norge har allerede områder der kapasiteten i kraftnettet er begrenset.

Det er derfor legitimt å stille krav til hvilke datasentre vi ønsker.

Et datasenter som gir få arbeidsplasser og liten lokal verdiskaping kan ikke automatisk likestilles med et miljø for kunstig intelligens, skytjenester, forskningsinfrastruktur eller samfunnskritiske norske tjenester.

Også regjeringens datasenterstrategi gjør dette skillet. Den sier at Norge skal være attraktivt for etableringer som bidrar til verdiskaping, sikkerhet og norske interesser. Strategien slår samtidig fast at datasentre skal ha forsvarlig sikkerhet i fred, krise og krig.

Det interessante spørsmålet er derfor ikke nødvendigvis:

Skal vi ha datasentre eller ikke?

Spørsmålet burde være:

Hvilke datasentre ønsker vi, hvor skal de ligge, hvilke tjenester skal de produsere, og hvordan sørger vi for at de styrker norsk økonomi og beredskap?

Datasentre kan bli en del av den nye industrien

Norge har flere naturlige konkurransefortrinn.

Vi har mye fornybar kraft. Vi har et kjølig klima som reduserer behovet for kjøling. Vi har politisk stabilitet, høy kompetanse og gode digitale nettverk.

Regjeringen peker selv på at det kalde norske klimaet gir gode forutsetninger for energieffektive datasentre. I 2024 brukte hele den digitale infrastrukturen i Norge anslagsvis 3,7 TWh – rundt 2,6 prosent av det samlede strømforbruket. Datasentrene sto for omtrent 41 prosent av dette.

NVE forventer samtidig at strømforbruket i datasentre kan vokse betydelig framover, blant annet som følge av kunstig intelligens og økende databehandling.

Det betyr at vi står foran et valg om hvordan denne utviklingen skal håndteres.

Ikke nødvendigvis et valg mellom datasentre og ingen datasentre.

Men mellom å være forbruker av den digitale økonomien og å være med på å produsere den.

Vi kan ikke digitalisere alt og late som serverne ikke finnes

Det er kanskje dette som er det største paradokset.

Vi ønsker digitale banker.

Vi ønsker Vipps.

Vi ønsker kunstig intelligens.

Vi ønsker Netflix, Spotify, skylagring, offentlige nettjenester, digitale pasientjournaler og apper til alt mellom himmel og jord.

Vi går rundt med mobilen i hånden store deler av dagen og forventer at hundrevis av digitale tjenester skal fungere hvert eneste sekund.

Men et eller annet sted må serverne stå.

Et eller annet sted må kraften brukes.

Et eller annet sted må investeringene gjøres.

Og et eller annet land vil motta arbeidsplassene, skatteinntektene, kompetansen og eksportinntektene.

Derfor bør diskusjonen om datasentre løftes langt utover spørsmålet om hvor mange megawatt de bruker.

Den handler også om beredskap, nasjonal kontroll, handelsbalanse, teknologi, kompetanse og Norges plass i fremtidens økonomi.

Den norske økonomien blir mer digital for hvert år.

Da bør vi i det minste stille spørsmålet:

Hvor stor del av den digitale grunnmuren ønsker vi faktisk å ha kontroll over selv?