Sagnomsust spansk flue flyr inn på Nationaltheatret: – Aktuell igjen i dag

Kuriosa og kjendiser: Det blir Olsens første rolle på det tradisjonsrike teateret.

– Det er en god, gammeldags farse. Det er jo en kunstform som har omtrent samme utvikling som jojo – det er artig en gang i tiåret. Nå er det en stund siden vi har hatt en farseperiode i landet, så jeg tror vi er klare for å ta nasjonen med farsestorm, sier skuespilleren og sangeren, som karakteriserer «Den spanske flue» slik:

– Om enn fjollete, så er det et veldig klassisk stykke som fortjener å ha sin plass. Jeg føler meg ganske beæret!

Det legendariske komedien ble første gang satt opp på Nationaltheatret i 1915. Da spilte Hauk Abel rollen som den naive og forelskede unge mannen som trekkes inn i komiske forviklinger. Senere fulgte sønnen Per Aabel i 1937.

Det har ifølge Scenewebs oversikt vært over 31 produksjoner av «Den spanske flue» i tiårene siden. Mest kjent for mange er ABC-teatret i Oslo sin oppsetning fra 1990, der Øivind Blunck som Henrik Meisel ropte «Gled deg, pappa – her er jeg!». Forestillingen ble tatt opp av NRK og vist en rekke ganger til stor begeistring.

– Jeg er stadig på jakt etter materiale som kan være morsomt å sette opp, sier Nationaltheatrets teatersjef Kristian Seltun. Ifølge pressemeldingen skjelte han til teaterets suksessoppsetning av «Karusell» i fjor, også det et lystspill med lange tradisjoner.

«Den spanske flue» får premiere på Nationaltheatret i mai, før det til høsten blir å se på Nye Hjorten Teater i Trondheim neste høst. Begge oppsetninger bruker samme kunstnerisk team – som inkluderer regissør Mads Bones, teatersjef på Nye Hjorten. I andre roller ser man Jan Gunnar Røise, Stine Fevik og Seda Witt.

Bones aktualiserer ifølge kollega Seltun teksten, der han «børster støvet av den og gjør den både morsom og relevant for dagens publikum».

25 år tidligere sendte hun flere av mennene hun forførte bilde av et spedbarn, med påskriften «Gled deg pappa – her er jeg», og beskjed om å betale barnebidrag for sønnen. Når datteren Paula får en frier på besøk, tror Ludwig feilaktig at den klossete unge mannen er hans sønn, og kaoset er i gang.

– Men denne gangen skal vi ikke lenger tilbake enn min generasjons barndom, det glade 1990-tall, røper Kristoffer Olsen.

«Forestillingen får et visuelt uttrykk inspirert av amerikansk-evangelistisk estetikk», heter det fra de to teatrene. Selv mener Kristoffer Olsen at handlingen fortsatt er like aktuell.

– Det er definitivt noen buer man kan trekke til ting som foregår i dagens samfunn, der det føles som om verden går i en litt konservativ retning, bakover i tid. Vi lever i en verden nå som lett kan få litt hakeslepp av ting som ikke ses på som spesielt sedelig.

Derfor tror Kristoffer Olsen det er viktig at Nationaltheatret tør å røske litt i det – «selv om det er på en morsom og klovnete måte».

– Jeg tror årsaken handler om mange ting. «Grevinnen og hovmesteren», som vi har sett på i snart 15.000 år, er en artig, liten sketsj om en mann som blir full og snubler i et teppe. Men hadde vi ikke plassert filmen i vår egen samfunnskontekst, hadde vi ikke sett på den som en juvel i komediehistorien, sier Kristoffer Olsen.

Han tror den «Den spanske flue», universell med sin fortelling om kjærlighet og forviklinger, har plassert seg inn i den norske folkesjelen gjennom versjonen på ABC-teatret og at den ble vist på TV:

– Alle har et forhold til stykket, der store skuespillere har spilt alle rollene. Det ligger så mye norsk historie i verket, mer enn bare selve verket i seg selv. Derfor er «Den spanske flue» blitt så legendarisk.

Kristoffer Olsen etterfølger en rekke teaterkjendiser i rollen som naiv og forelsket ung mann som trekkes inn i komiske forviklinger – med mye løping inn og ut av dører på scenen.

Sist Nationaltheatret satte opp «Den spanske flue» var i 1970, med Sverre Anker Ousdal som Henrik Meisel. I 2026 er det tydeligvis tid for å sette det opp igjen – noe som kan stemme med Olsens jojo-teori.

Opprinnelig foregikk handlingen rundt 1900-tallet, i en besteborgerlig familie. Familiefar Ludwig Klinke, sennepsfabrikant, skjuler en gammel hemmelighet – et mulig uekte barn med en danserinne med kunstnernavnet «Den spanske flue».

Grepet som gjøres, er at familien Klinke følges av et kamerateam. De skal dokumentere familiens «perfekte» liv under valgkampen til kona Emma Klinke. I den gamle utgaven var hun «formann for byens sedelighetsforeningen» – i den nye er hun leder for et kristenkonservativt parti.

Men nye grep eller ikke – hvorfor ler nordmenn fortsatt av «Den spanske flue», skrevet av den tysk-østerrikske dramaduoen Franz Arnold og Ernst Bach i 1913?

s (©NTB)