Skrev bok etter farens død: – Livet blir lettere å leve hvis man snakker litt mer åpent om døden

Medisin og helse: I tre døgn satt Bjånesøy og brødrene ved farens dødsleie. Et halvt år senere var forfatteren og journalisten i gang med å hospitere ved et hospice.

Ikledd hvit frakk, omgitt av døende mennesker – og dem som pleier dem den siste stunden.

– Målet var å få vite mer om hva som skjer når livet nærmer seg slutten, og hvordan vi kan forberede oss på det som venter, skriver Bjånesøy i forordet til boken det resulterte i, «Den siste vakten. Nær døden og andre historier om livet».

– Allerede da broren min først ringte og sa at legen spurte om faren vår skulle ha livsforlengende behandling, innså jeg at jeg ikke visste hva det innebar. Og jo mer jeg satt der i døgnene med faren min på dødsleiet, jo mer merket jeg hvor lite man prater om døden – og hvor lite jeg visste om den delen av livet, den siste sluttfasen, utdyper han overfor NTB.

Egentlig begynte det i barndommen til Kjartan der to dødsfall skapte en stor frykt for døden.

Som voksen har Kjartan Brügger Bjånesøy alltid hatt «et veldig forstyrrende forhold til døden», noe som har vært trøblete i livet hans. Men dagene ved dødsleiet til faren ble overraskende fine, etter at den fryktede telefonen fra broren kom.

– Å sitte og ta farvel med en far som har levd et langt og godt liv, er egentlig en ganske fin opplevelse, medgir han. Det var ved farens sengekant han bestemte seg for å søke om å hospitere ved Lovisenberg Lindring og Livshjelp, før kjent som Hospice Lovisenberg.

– Jeg har jo vært både observatør og aktør. På hospicet gikk jeg inn i journalistrollen, som en som ville inn og lære, erfare og observere. Jeg var veldig spent – og jeg gruet meg ganske mye til å dybdeintervjue folk som vet de snart skal dø, medgir Bjånesøy.

Av samtalene med både pasienter og ansatte lærte han mye om viktig åpenhet og tydelig kommunikasjon var.

– Jeg opplevde pasienter som visste at de hadde en dødelig sykdom, men hadde erfart at ingen før hadde snakket åpent med dem om døden – til de kom til Lovisenberg. Det opplevde de som befriende.

Han beskriver Norge som et ellers åpent samfunn, der vi snakker om mye. Men at akkurat døden nærmest har flyttet inn på institusjonene – skjøvet vekk som noe vi ikke forholder oss til.

– Jeg kjenner folk på min alder som aldri har sett et dødt menneske. I en tid der alt skal være effektivt, ungt, sprekt og friskt, og vi kan fikse på veldig mye, blir kanskje døden sett på som det ultimate nederlaget – selv om det er det mest naturlige som finnes.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil antall personer i Norge som er 80 år eller eldre, øke med nesten 50 prosent fram mot 2030. Innen 2060 er tallet tredoblet, og personer over 80 år vil utgjøre nesten én million personer før 2100.

– De fleste av oss kommer til å ende livet slik, konstaterer han nøkternt.

– Jeg tror livet blir lettere å leve hvis man snakker litt mer åpent og fortrolig om døden. Særlig når man kommer i en alder der man ser at generasjonen foran deg ikke vil leve evig. Min oppfordring er at man snakker om døden før den brått er til stede, da blir den litt mindre farlig.

Han siterer overlege Are Kirkaas Normann, som sier at et av målene deres er å gi liv til dagene, og ikke dagene til liv.

– Det som overrasket meg mest, er kanskje hvor lite det blir snakket om døden ellers i helsevesenet. Jeg møtte mange på Lovisenberg, både sykepleiere og pasienter, som sa at de der fikk snakke om døden for første gang.

* Tidligere journalist i Dagbladet, i dag frilans. Har skrevet flere bøker.

* Aktuell med «Den siste vakten. Nær døden og andre historier om livet» på Megafon forlag.

* Gir lindrende behandling, pleie og omsorg til kronisk syke, pasienter med kreft eller en annen alvorlig, kronisk lidelse og døende

* Eies av Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo. Døgnenheten med 12 senger tilbyr opphold på opptil to uker.

– Jeg mistet en onkel da jeg var seks år gammel. Bare noen måneder senere var det en nabogutt på ti år som døde av hjernehinnebetennelse. Etterpå husker jeg at jeg var veldig redd. Det er jo ikke helt uvanlig at små barn er redde for døden, men det var ikke så mye snakk om det heller.

I løpet av et års tid tilbrakte forfatteren mye tid på hospicet. I boken som akkurat utkom skildrer han samtaler med dem som lå for døden og som ville snakke med ham – noen ganger om døden, andre ganger om alt annet. Samtidig skildrer han egne tanker rundt farens bortgang.

– En av de døende pasientene fortalte om hvordan man andre steder tok blodprøver og veide ham, heller enn å sette seg ned og snakke. Samme historie hørte jeg fra flere – at de ønsker seg mindre medisin og mer omsorg i den siste tiden, sier Kjartan Brügger Bjånesøy.

Kjartan Brügger Bjånesøy understreker at han snakker om gamle og alvorlig syke, noe det kommer til å bli flere av i årene fremover – når forventet levealder stiger, med alt det medfører.

I «Den siste vakten» løfter Bjånesøy fram behovet for økt satsing på palliativ medisin, altså medisinsk behandling som lindrer symptomer for pasienter med uhelbredelig sykdom med mål om å opprettholde best mulig livskvalitet.

* Forfatter og journalist f. 1971 i øykommunen Austevoll i Vestland fylke, bosatt i Oslo.

* Et senter for lindrende behandling, kalt palliasjon, med regional funksjon.

(©NTB)