Joachim Trier underveis til Cannes-premiere for tredje gang: – Merker forventningspresset

Sosiale forhold: – Jeg opplever å stille meg selv enda flere grunnleggende spørsmål. Hvordan var man selv som barn? Hvordan er man som foreldre? Jeg er nå midt i livet og ser at tiden er kort – at man ikke har en evighet, sier den hyllede filmskaperen (51) til NTB.

Hans nye film «Affeksjonsverdi» har kommet gjennom det sinnssyke nåløyet det er å bli plukket ut som én av 22 filmer blant rekordmange 3000 som i år ønsket å konkurrere om Gullpalmen. Den handler nettopp om en familie.

Onsdag har «Affeksjonsverdi» verdenspremiere i Cannes. Trier satte sluttstrek for siste finpuss på temmelig nøyaktig én uke før avreise. Visningskopien har allerede reist i forveien.

I Cannes stiller et stort norsk lag – med skuespillere og samarbeidspartnere – på rød løper før det bærer inn i festivalpalasset, til den gigantiske kinosalen.

Hva tror Joachim Trier at han tenker når han senker seg ned i setet der?

Cannes-visningen er også en slags begynnelse på hans farvel til filmen, som han også skal se på norgespremieren 12. september.

– Jeg ser ikke mine egne filmer senere. Det kommer kanskje en tid for det, kanskje når man blir eldre – hvem vet. Men nå føler jeg at jeg prøver å jobbe fremover, og skape noe nytt hver gang.

– Det jeg som går igjen, selv om det er forskjellige historier og forskjellige karakterer, er at vi prøver å finne fortellinger hvor dramaet ligger inni menneskene. Mellommenneskelige ting, og hvorfor man selv i en nær familie kan oppleve en følelse av ensomhet. At man ikke er enig om hvem man er som familie.

Som regissør er Triers utfordring å finne et filmspråk og en måte å fortelle dette på.

– Hvordan skildre det indre hos mennesker? Den utfordringen har vi jobbet mye med, oppsummerer Trier sin egen filmkarriere og legger til:

– Det er tydeligvis det hullet jeg graver dypere og dypere inn i! Jeg er ikke en sånn regissør som har veldig behov for å vise at jeg kan lage en western eller en science fiction eller masse forskjellige sjangre. Jeg er opptatt av å finne større temaer, men i nære fortellinger som handler om vanlige mennesker i hverdagssituasjoner. Å gjøre det interessant og filmisk og visuelt og gøy å se på, er det vi jobber med. Vi må ikke ut i verdensrommet for å finne spenning.

– Det er film, det også. Likheten er at det må skje noe, sier han – og trekker trådene bakover til det han selv startet med: Skateboardfilmer.

– Vi jobbet kanskje en hel ettermiddag med at noen skulle gjøre halsbrekkende stunt ned en trapp. Når de til slutt klarte det, fikk vi et unikt øyeblikk på film. Det er dette jeg nå gjør med skuespillerne i filmene mine, selv om det ikke er sportslige prestasjoner, men emosjonelle øyeblikk. Vi jobber for å prøve å nå noen emosjonelle punkter, som de må føle – og jeg må filme slik at publikum kan føle dem. Det er også en form for stunt.

Reinsves karakter, Nora, er en kjent teaterskuespiller når den lenge fraværende faren kommer tilbake og tilbyr henne rollen i sin nye film. Moren har akkurat gått bort. Hun blir veldig lei seg, søker heller trøst, forståelse og nærhet – ikke en filmrolle, og sier nei. Faren ender opp med en amerikansk skuespiller i rollen egentlig skrevet for datteren.

– Så oppstår det forviklinger, forklarer Joachim Trier om handlingen: – For det er så mye som sies, så mye kommunikasjon mellom foreldre og barn og i en familie, som ikke handler om de ordene som blir sagt. Og det usagte klinger ofte sterkere, og er nøkkelen til smertepunktene i en familiefortelling.

* Neste steg: «Louder Than Bombs» (2015) tok Trier til selve hovedkonkurransen – der man kappes om den gjeve Gullpalmen.

* Første storpris: «Verdens verste menneske» (2021) innbrakte Renate Reinsve skuespillerprisen, og fikk følge av dobbelt Oscar-nominasjon, for beste internasjonale film og beste manus.

* Ny Gullpalme-sjanse: Med «Affeksjonsverdi» (2025), premiere 21. mai.

– Det er noe med lengselen etter forsoning som denne familien har, som jeg syntes var spennende. For det å vokse opp og bli selvstendig er ofte mer komplisert enn folk innser, sier Trier, som på ny har skrevet manus med Eskil Vogt.

– Jeg er alltid nervøs når jeg skal vise en film for første gang. Det er 2300 mennesker som skal se den når den vises offentlig for første gang. Selv om det er nervepirrende, så vet jeg at denne filmen har noe på hjertet. Jeg skal prøve å fokusere på hvordan det oppleves å sitte som del av et fellesskap, og tune inn på hvordan folk rundt meg opplever det. Bare være til stede i det og prøve å slippe all selvkritikk, der jeg sitter i salen med familie, venner og kolleger. Det er et spesielt øyeblikk.

Skjønt nytt? Han tar seg selv i det og fastslår at han «begynner å skjønne at det er noen temaer som dukker opp igjen».

Men Joachim Trier er veldig glad for at regissørkolleger – som Tom Cruise – gjør de «fysiske» filmene. Det heier nordmannen på.

Joachim Trier er opptatt av å løfte fram skuespillerne sine: Renate Reinsve kaller han «en av verdens beste skuespillere». Stellan Skarsgård som eksentrisk regissørfar, Elle Fanning som den Hollywood-stjernen hun er og Inga Ibsdotter Lilleaas, som spiller lillesøsteren og er en sterk match til Reinsve, runder av rollelisten.

* Starten: «Oslo, 31. august» (2011) ble vist i sidekategorien Un Certain Regard, for unge lovende filmskapere.

(©NTB)