Fordrevne kurdere i Irak håper en våpenhvile kan la dem reise hjem

Politikk: Håpet ble tent etter at bevegelsen Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK) erklærte våpenhvile i det 40 år lange opprøret mot tyrkiske myndigheter. PKK svarte med det på en oppfordring til å legge ned våpnene fra bevegelsens leder, Abdullah Öcalan, som har vært fengslet siden 1999.

Våpenhvilen – dersom den iverksettes – blir ikke bare et vendepunkt i nabolandet Tyrkia, men kan også gi sårt tiltrengt stabilitet i regionen som strekker seg over grensen mellom de to landene.

I Nord-Irak har tyrkiske styrker gjentatte ganger satt i gang eksplosive offensiver de siste årene for å slå ned PKK-krigere gjemt i den til dels selvstyrte kurdiske regionen. Det tyrkiske militæret har også baser i området, og mange landsbyer er fullstendig tømt for innbyggere.

Han bor nå i en nybygd landsby – også kalt Barchi, etter den gamle som ble forlatt – omtrent 2 kilometer unna, sør for fjellet.

Qadir pleide å dra tilbake til den gamle landsbyen nå og da for å drive jorden. Men det ble det en slutt på i 2015, da tyrkiske styrker rykket inn og slo leir der i kampen mot PKK. Siden fulgte angrep etter angrep.

– På grunn av den tyrkiske bombingen ble alt av dyrkbar jord og trær brent, sier Qadir.

Kommer freden, reiser han tilbake med en gang, sier han.

– Vi ønsker at det skal fungere, slik at vi kan komme tilbake.

Små tilfluktssteder har vært trygge, som nye Barchi, med rundt 150 hus og landsbyboere som lever av sesam-, valnøtt- og risdyrking. Men etter hvert som kampene trakk ut, kom konflikten stadig nærmere.

– Det er mange tyrkiske baser rundt dette området, sier Salih Shino, som også ble fordrevet til den nye Barchi fra Matin-fjellet.

– Bombingen startet etter hver ettermiddag og øker i styrke utover natten. Bombene faller veldig nært. Vi kan ikke gå ut i det hele tatt, forsetter han.

Luftangrep har truffet vannbrønnen i Barchi og bomber har falt i nærheten av landsbyskolen, ifølge Shino.

– Vi kan ikke engang ta sauene ut for å beite eller drive jorden i fred, sier han.

Landsbyboerne unngår å snakke om hva de mener om det kurdiske opprøret i Tyrkia og særlig PKK, som har dype røtter i området. Tyrkia og deres vestlige allierte, inkludert EU og USA, anser PKK som en terrororganisasjon.

Men Rashid går så langt som å oppfordre alle kurdiske grupper til å legge ulikhetene til side og gå sammen i fredsprosessen.

– Hvis det ikke er overensstemmelse, oppnår vi ikke resultater, sier han.

– Vi pleide å leve av jordbruket og husdyrholdet vårt. På 1970-tallet var alle åsene på dette fjellet fulle av vinranker og fikengårder. Vi dyrket hvete, sesam og ris. Vi spiste alt fra gårdene våre, sier han.

I løpet av de senere årene, avskåret fra jordbruket, har lokalbefolkningen blitt avhengig av bistand og ustabile, sesongbaserte jobber, ifølge Saadullah.

– Nå lever vi med krigsfly, droner og bombinger.

– Det var sent på ettermiddagen, vi spiste middag, og plutselig eksploderte alle vinduene våre. Hele landsbyen ristet. Vi var heldige som overlevde, sier han.

Som andre er Safars håp preget av skepsis.

– Forsøk på våpenhvile har mislyktes tidligere, sier han og viser til fredsforhandlingene i 1993 og 2015, som begge var resultatløse.

– Vi håper det er annerledes denne gangen, sier han.

Adil Tahir Qadir flyktet fra landsbyen Barchi på Matin-fjellet i 1988, da diktatoren i Iran, Saddam Hussein, startet en brutal krigføring mot områdets kurdiske befolkning.

Kurdiske bønder ble hardt rammet som konsekvens. De tyrkiske luftangrepene og bakkeoffensivene rettet mot PKK drev tusenvis av kurdiske sivile på flukt og avskar mange fra jorden de levde av.

I grenseområdet Amedi i Dohuk-provinsen i Irak – en gang et driftig jordbrukssamfunn – ble rundt 200 landsbyer tømt for innbyggere av kampene, ifølge en studie fra 2020 utført av regionale kurdisk-irakiske myndigheter.

Najib Khalid Rashid fra den nærliggende landsbyen Belava sier han også lever i frykt. Det er nesten daglige bombesalver, noen ganger 40–50 stykker, som rammer omkringliggende områder.

Ahmad Saadullah i landsbyen Guharze husker en tid da regionen var økonomisk selvforsynt.

Farooq Safar, en annen innbygger i Guharze, husker et droneangrep som traff bakgården hans for noen måneder siden.

(©NTB)