Thomas Dybdahl om «Hver gang vi møtes»-nervene: – Det finnes knapt en mer utrygg yrkesgruppe

Kultur og underholdning: – Jeg har sagt nei mange ganger. For å være helt ærlig, så var det kanskje det at en så på det som ikke så kred å gjøre, sier Dybdahl – selv en artist som definitivt kan plasseres i kredibelkategorien.

– Så finner man ut etter hvert at ingen bryr seg om dette lenger. Det er bare jeg som ikke hadde fått det med meg.

– Når du har brukt masse tid og laget en ny plate og har lyst til å vise til folk, hvor i huleste skal du gjøre det? Da er det bare å hive penger i trynet på Mark Zuckerberg, og det vil en helst ikke, sier Dybdahl.

Da han snakket med folk rundt seg, viste det seg at «alle syntes det var et koselig og kjekt program». Dybdahl innså at det kanskje var han selv som var opphengt i gammel forutinntatthet – og «da var det bare å gjøre det».

– Jeg har aldri sett det. Jeg visste ingenting, sier han og røper at han valgte å møte uforberedt.

– Det var sykt intenst, en musikalsk og sosial bootcamp. Ti dager med konstante nerver, prestasjonsangst, ønske om å passe inn sosialt.

– Jeg og Bjella hadde møttes et par ganger. Vi brøt isen ved en anledning, under en middag på Skaugum etter at vi begge hadde vært med på platen «Vi tenner våre lykter» for Kronsprinsparets fond. Vi skålte og ble fulle sammen! røper Dybdahl.

Han forteller at «Hver gang vi møtes»-deltakerne ble en sammensveiset og fin gjeng, som passet på hverandre.

– Hadde noen en dårlig dag, så ble man «sett».

– Min innstilling var å finne balansen mellom å gjøre det om til noe jeg følte meg vel i, men samtidig ikke gjøre det for trygt – at jeg turte å hoppe litt mer uti det når jeg først var med.

For selv en så hyllet og kritikerrost artist som Thomas Dybdahl, som er trygg på det han selv står for, medgir at det er sterkt å begi seg ut i ukjent territorium.

– Selv om det ikke er deg som person, må du ha et snev av en maske av selvsikkerhet: Du kan ikke stå og selge en sang og ikke ha noe selvtillit på det.

Thomas Dybdahl har tydeligvis gått «Hver gang vi møtes»-skolen med å utlevere seg selv. For han medgir uten å blunke at han har «verdens verste gangsyn» på sine egne låter, og at han derfor trenger noen å stole på.

– Alle singlene som er blitt noe, har vært sanger jeg ikke engang ville ha med på platen. Det gjelder både «Grace» og «One Day You’ll Dance for Me, New York City», røper han.

Det han trodde skulle bli vanskeligst, ble det motsatte.

– At jeg skulle tolke Kjartan Lauritzen så jeg ikke for meg skulle være enkelt. Men det var kanskje noe av det gøyeste! Da måtte jeg ta steget ut i det ukjente og prøve å ro det i land.

Det får TV-seerne oppleve 1. februar. Da er det Lauritzens tur, etter at Astrid S og Stein Torleif Bjella har vært i ilden, mens siste artist ut i denne sesongen blir Jonas Benyoub 8. februar.

–

Han begynte å revurdere «Hver gang vi møtes»-deltakelse for å få muligheten til å vise seg fram som artist. For ellers i dag er det få steder man slipper til i mediene, sier han.

Thomas Dybdahl hevder han ikke har sett en eneste episode av «Hver gang vi møtes» – til tross for at det har hengt med i TV-ruten siden 2012, og at flere titall av hans kolleger har grått og ledd foran kamera.

Med ett unntak kjente Thomas Dybdahl ingen av de andre deltakerne, som i årets sesong er Carola, Ina Wroldsen, Astrid S, Jonas Benyoub, Kjartan Lauritzen og Stein Torleif Bjella.

Allerede har Thomas Dybdahl prøvd seg på låter av Carola («Brand New Heart») og Ina Wroldsen («Strongest»). Lørdag er det kollegene som skal ta for seg hans låtkatalog.

– Du finner omtrent ikke en mer usikker yrkesgruppe enn artister. Litt fordi livet ditt er som en evig popularitetskonkurranse. Du er kun så hot som din siste konsert eller låt. Jobben din er å bli likt, sier han:

– Det er en påkjenning å bli tolket, men det er veldig gøy. Det er verst å tolke – for da sitter den andre jo der og hører på. Man har ikke lyst til å ødelegge stemningen, sier han.

(©NTB)