20 år siden tsunamikatastrofen – mange sliter fortsatt med traumer

Ulykker og naturkatastrofer: De første årene etter katastrofen ble det holdt minnemarkeringer for de 84 omkomne nordmennene.

Men i år blir det ingen offisielle minnemarkeringer for dem, verken ved minnesmerket på Bygdøy i Oslo eller i Thailand, 26. desember.

– Det planlegges ingen offisiell markering den dagen. Dette grunnet sykdom under forberedelser. Representanter fra støttegruppen vil være å treffes ved minnesmerket på Bygdøy, opplyser Nasjonal støttegruppe etter flodbølgekatastrofen 26.12.2004.

– Her på sjømannskirken har vi lagt en markering av denne dagen til en spesiell gudstjeneste fredag 27. desember, sier Wolstad til NTB.

Gudstjenesten kalles Blue Christmas. Den holdes den siste fredagen hvert år. På norsk omtales den som en sinnsrogudstjeneste, og er en messe for julefred, livsmot og håp. Tsunamikatastrofen blir også markert, der tankene går til både lokalbefolkning og pårørende verden rundt som sitter med tap og vonde minner.

– Markeringen under gudstjenesten skjer i respekt for at Thailand og de lokale ønsker minst mulig fokus på tsunamien for egen del. Derfor har vi ikke lagt opp til en større markering i Phuket eller noen av de andre stedene som var direkte rammet. Det ville også være vanskelig å vite hvor «det rette stedet» er for en slik markering, siden tsunamien rammet et så stort geografisk område, sier Wolstad.

– Det er ikke for sent å få hjelp, sier Filip Arnberg, dosent i klinisk psykologi ved universitetet i Uppsala, til det svenske nyhetsbyrået TT.

Han har ledet oppfølgingsstudier av svenske voksne, barn og unge som på ulike vis ble rammet. Han sier at det er en spesiell gruppe man har å gjøre med, sammenlignet med dem som rammes i andre katastrofer.

– Flesteparten var jo turister. De kom hjem til så å si uberørte omgivelser, men i mange tilfeller bar de på svært plagsomme minner, og i visse tilfeller også selvfølgelig varige tap, sier Arnberg.

– For de aller fleste barn og mindreårige som var rammet av tsunamien, så var de psykiske problemene ganske forbigående. De aller fleste ser ut til å ha fått god støtte, sier Arnberg.

En del voksne klarte også å hente seg inn igjen relativt raskt, men generelt tok det lengre tid for dem, gjerne fem-seks år.

Men noen sliter fortsatt med traumer. Arnberg viser til at noen kanskje ufrivillig tenker på hendelsen på en ubehagelig måte, eller at de unngår å tenke på eller gjøre ting knyttet til hendelsen. Det kan også være at man ikke klarer å kvitte seg med åpenbar angst, eller at man har utviklet en frykt man ikke hadde før, påpeker han.

– Det er ikke for sent å få hjelp hvis du kjenner at denne hendelsen påvirker deg på en negativ måte eller står i veien for det du ønsker å gjøre, sier Arnberg.

– Men for Indiahavet fantes det ikke noe slikt system før 2004, sier seismolog Björn Lund ved universitetet i Uppsala.

Konsekvensene av skjelvet og de påfølgende tsunamibølgene for 20 år siden var enorme. Over 225.000 mennesker døde i en av de verste naturkatastrofene som er blitt dokumentert. En lignende hendelse i dag ville trolig fått langt mildere konsekvenser, ifølge Lund.

– Jeg tenker på alt som skjedde i Thailand, der bølgen kom over en time etter jordskjelvet. Hvis man hadde hatt et moderne system, selv hvis det hadde oppstått panikk, så ville man fortsatt ha hatt en time på seg til å få folk bort fra strendene. Det ville ha utgjort en enorm forskjell, sier Lund.

– Når det skjer et større skjelv i et slikt område, sender man som regel rett ut et tsunamivarsel, før man vet om det blir en tsunami eller ei. På mange av disse stedene tar det bare 15–20 minutter før bølgene når land, sier Lund.

Det tok rundt 20 minutter fra jordskjelvet inntraff utenfor Sumatra, til bølgende nådde Aceh-provinsen i Indonesia. Over 167.000 mennesker omkom der.

Mens folk la på flukt fra byen, som ble truffet av 30 meter høye bølger, dro 69 år gamle Djafaruddin motsatt vei. Han var en av de første frivillige som bisto.

– Det var spontant. Det gikk opp for meg at vi måtte hjelpe, sier han.

Han kastet seg i en pickup. Han ble overveldet av synet som møtte ham da han kom fram til en elv. Der lå det titalls døde, noen av dem uten kroppsdeler, andre lå knust. Dekket i blod og gjørme fraktet han dem til et militærsykehus i nærheten.

– Da jeg så forholdene i elven, med lik som lå strødd rundt omkring, skrek og gråt jeg. Jeg utbrøt «Hva er dette? Dommedag?», sier han.

Inntrykket satte preg på ham, men Djafaruddin, som i likhet med mange indonesiere kun omtales ved ett navn, sier han ikke lenger sliter med traumer.

Han bryter sammen når han tenker på de mange barna som ble foreldreløse.

– Det er bare utenkelig at noe slikt kunne skje. Jeg trodde dette var verdens endedag, sier Djafaruddin.

Selv tok han og familien hans hånd om flere titalls barn som hadde løpt unna det stigende vannet. Mange barn var traumatiserte.

– Det var virkelig trist. Vi så dem skrike om natten og rope på foreldrene sine, sier Djafaruddin, mens han gråter.

Barna ble senere tatt hånd om av myndighetene.

Djafaruddin sier at han og de øvrige innbyggerne i Aceh har måttet forsone seg med det enorme tapet.

Nå har han rollen som leder for en landsby i Banda Aceh, en posisjon han kaller folkets tjener.

Selv tror han at katastrofen var en advarsel fra Gud etter en flere tiår lang separatistkonflikt med den indonesiske regjeringen. Konflikten ble løst etter tsunamitragedien.

Når han nå passerer stedet der han plukket opp likene for 20 år siden, blir han stadig minnet om innsatsen han sto for på den skjebnesvangre dagen.

Stirrende i bakken, ber han for ofrene som ble tatt av bølgene.

– Åh Allah, min Gud. Gi dem himmelen, sier han.

83 av de 84 norske ofrene omkom i Thailand. Sjømannskirkens prest Helle Maria Wolstad sier til NTB at det ikke legges opp til samlinger i år, men at det blir en lokal markering.

Fortsatt sliter overlevende med psykiske problemer etter tsunamikatastrofen.

De siste resultatene fra den svenske forskningen er fra 2022. Fortsatt gjenstår det ubesvarte spørsmål. Men det man har kunnet se så langt, er at det tok mange år før en del av de rammede klarte å hente seg inn igjen. Generelt har det gått raskere for barn enn voksne.

Verdens hittil kraftigste jordskjelv som er blitt målt, rammet Chile i 1960. Skjelvet utløste tsunamibølger som tok menneskeliv så langt unna som Hawaii og Japan. Etter denne katastrofen tok USA initiativ til innføring av varslingssystemet for Stillehavet.

Etter jordskjelvet og de påfølgende tsunamibølgene i 2004, har det ifølge Lund funnet sted en kraftig utvidelse av varslingssystemer. Antall målestasjoner, moderne programvare og dyphavsbøyer er kommet på plass. Nøyaktig når et jordskjelv kommer til å skje, går ikke an å forutse, men man har nå god kunnskap om hvilke områder som er i risikosonen.

Byen Banda Aceh i Indonesia ble rasert da jordskjelvet på 9,1 ble utløst nær øya Sumatra og åpnet den største forkastningen om er blitt målt. Kreftene sendte av gårde enorme bølger som tok liv i 14 land.

– Dette er stedet der likene lå, blant trær som strømmen hadde fraktet med seg. Jeg så barn. Jeg plukket dem opp som om de fortsatt var i live, bare for å innse at de var livløse, sier 69-åringen, tilbake på et hjørne nær stormoskeen Baiturrahman, der han samlet inn minst 40 tsunamiofre.

– Vi trenger ikke være triste. Vi må gi slipp på dem. Jeg tror alle innbyggerne i Aceh tenker slik, sier han.

(©NTB)