Vi regulerte aldri algoritmene – nå vil EU gjøre det

Vi ga barn og unge tilgang til en teknologi som registrerer hvem de liker, hva de frykter, hva de ser på, hvem de forelsker seg i og hva som får dem til å bli værende foran skjermen. Så lot vi kommersielle algoritmer bestemme resten. Nå foreslår EU omfattende begrensninger på hvordan sosiale medier kan utformes for barn. Kanskje er det på tide å stille det større spørsmålet: Hva har teknologien gjort med måten vi er mennesker på?

KRONIKK: For fem dager siden skjedde noe ganske bemerkelsesverdig i Brussel.

EU-kommisjonen la 17. september fram EU KIDS Act.

Forslaget innebærer at barn under 13 år som hovedregel ikke skal ha tilgang til sosiale medier. Fra 13 til 15 år åpnes det for begrensede kontoer under foreldrekontroll, mens ungdom fra 15 år skal kunne ha egne kontoer. Men aldersgrensen er bare en liten del av forslaget.

EU går direkte løs på selve konstruksjonen av tjenestene.

Infinite scroll. Autoplay. Kunstige varsler. Belønningsmekanismer. Algoritmer som trekker brukeren stadig lenger ned i såkalte «rabbit holes». Systemer som er utviklet for å holde mennesket på plattformen lengst mulig.

Kommisjonens forslag sier uttrykkelig at sosiale medier ikke skal utformes på måter som kan forventes å oppmuntre mindreårige til tvangsmessig eller overdreven bruk.

Dette er et interessant tidsskille.

For første gang begynner vi for alvor å diskutere ikke bare hva mennesker gjør på sosiale medier, men hva sosiale medier gjør med mennesker.

Hva skjedde med oss?

Jeg kom nylig over et intervju der en 39-åring gjorde en observasjon som er vanskelig å glemme.

Ingen av vennene hans hadde barn.

Han stilte spørsmålet brutalt: Hvor galt må noe gå i et samfunn før mennesker tilsynelatende mister noe så grunnleggende som ønsket om å finne en partner og få barn?

Deretter beskrev han unge mennesker som går på klubb, men vegrer seg for å danse. Ikke nødvendigvis fordi de ikke ønsker å danse, men fordi noen kan filme dem.

Prøver en 18-åring å sjekke opp noen og gjør seg bort, finnes det et kamera i nærheten. Gjør man noe dumt på dansegulvet, kan det havne på nettet.

Hans forklaring var teknologi, sosiale medier og algoritmer. Han mente samfunnet hadde latt teknologien utvikle seg nærmest som et ville vesten og overlatt stadig større deler av våre mellommenneskelige normer til teknologiselskaper.

Det er en dramatisk påstand.

Og vi skal være forsiktige med konklusjonen.

Vi kan ikke dokumentere at TikTok, Instagram eller Tinder er årsaken til at mennesker får færre barn.

Fødselstall påvirkes av økonomi, boligmarked, utdanning, senere familieetablering, arbeidsliv, kultur, likestilling, forventninger og en lang rekke andre forhold.

Men utviklingen i fødselstallene er likevel dramatisk nok til at spørsmålet om hvordan mennesker møtes og etablerer relasjoner fortjener oppmerksomhet.

Fødselstallene har falt over store deler av verden

I Norge steg riktignok det samlede fruktbarhetstallet litt i 2025, fra 1,44 til 1,48 barn per kvinne. Men nivået er fortsatt historisk lavt. I 2015 var tallet 1,73.

Og dette er ikke bare et norsk fenomen.

FN anslår den globale fruktbarheten til rundt 2,2 barn per kvinne. I mer enn halvparten av verdens land og områder ligger fruktbarheten allerede under reproduksjonsnivået på rundt 2,1 barn. I mer enn hvert tiende land er nivået under 1,4. Vedvarende så lave nivåer innebærer over tid rask aldring og befolkningsnedgang dersom dette ikke motvirkes av migrasjon.

Dette betyr ikke at mobilen er årsaken.

Men samtidig som denne demografiske forandringen skjer, har vi gjennomført et sosialt eksperiment uten historisk sidestykke.

På under én generasjon har vi digitalisert store deler av menneskets sosiale liv.

Kjærligheten fikk en algoritme

Hvordan fant mennesker hverandre tidligere?

På skolen. På arbeidsplassen. Gjennom venner. På dans. På fest. I idrettslaget. På kafé. Gjennom tilfeldigheter.

Det kunne være ubehagelig.

Man måtte gå bort til noen.

Man kunne få nei.

Man kunne si noe dumt.

Man måtte tåle risikoen.

I dag er en stadig større del av denne prosessen flyttet inn i digitale tjenester.

Det innebærer også at kommersielle systemer har fått innflytelse over hvem vi ser, hvem som ser oss og hvilke mennesker vi vurderer som interessante.

Intervjuobjektet stilte derfor et interessant spørsmål om datingapper: Hva er egentlig algoritmen optimalisert for?

Brukeren ønsker kanskje å finne én person og aldri åpne datingappen igjen.

Plattformen har samtidig en økonomisk interesse av aktivitet og fortsatt bruk.

Det betyr ikke at datingsider bevisst forsøker å holde mennesker single. Men det illustrerer en grunnleggende problemstilling ved oppmerksomhetsøkonomien:

Det som er optimalt for mennesket er ikke nødvendigvis identisk med det som er optimalt for plattformen.

En generasjon med kameraet rettet mot seg

Så kommer kameraet.

Tidligere kunne en 17-åring danse dårlig på en fest.

Noen lo.

Dagen etter var det glemt.

I dag kan den samme situasjonen bli filmet, klippet, publisert og distribuert til titusenvis av mennesker før festen er over.

Det endrer risikoen ved å dumme seg ut.

Og ungdomstiden består nettopp av å dumme seg ut.

Man tester grenser. Prøver forskjellige identiteter. Forelsker seg. Blir avvist. Sier ting man senere angrer på. Lærer hvordan andre mennesker fungerer.

Hvis enhver sosial feil potensielt kan bli permanent digital dokumentasjon, er det verdt å spørre hva dette gjør med spontaniteten.

Hva skjer med et menneske som alltid må opptre som om kameraet går?

Skammen har fått industriell distribusjon

Dette henger sammen med et annet fenomen.

Vi har alltid hatt sosial kontroll.

Mennesker har alltid sladret, kritisert, ledd av hverandre og forsøkt å presse hverandre inn i samfunnets normer.

Det nye er skalaen.

Én person skriver noe dumt.

Noen tar et skjermbilde.

Andre reagerer.

Algoritmen registrerer engasjement.

Innlegget distribueres videre.

Flere blir sinte.

Dermed skapes enda mer engasjement.

En konflikt som tidligere kanskje ville involvert ti mennesker kan plutselig involvere titusenvis.

Ytringsfrihetskommisjonen har pekt på nettopp denne mekanismen: sosiale mediers algoritmer forsterker distribusjonen av innhold som skaper mye engasjement, og plattformenes algoritmer har betydelig makt over hvilken informasjon og hvilke meninger som får rekkevidde.

Dermed oppstår et viktig skille.

Ytringen kommer fra mennesket. Masseforsterkningen kan komme fra maskinen.

Ytringsfriheten gjør problemet vanskeligere

Det er lett å si at «noen må regulere dette».

Men hvem skal bestemme hvilke meninger mennesker får ha?

Hvem skal avgjøre hva som er politisk korrekt?

Hvor går grensen mellom legitim kritikk og en «skammekultur»?

Det finnes ingen ufarlig statlig fasit på slike spørsmål.

Et demokratisk samfunn er avhengig av at mennesker får være provoserende, kontroversielle, upopulære – og noen ganger rett og slett ta feil.

Andre må samtidig ha rett til å svare, kritisere og protestere.

Ytringsfrihetskommisjonen har nettopp pekt på spenningen mellom den juridiske ytringsfriheten og det opplevde ytringsrommet. Også ytringer som er fullt lovlige kan bidra til at mennesker trekker seg fra offentligheten, samtidig som forsøk på å skjerme mennesker mot kontroversielle ytringer kan innsnevre den samme offentligheten.

Det er her den europeiske utviklingen blir interessant.

EU forsøker å regulere maskinen – ikke meningen

EU KIDS Act er ennå ikke lov. Det er et forslag som nå skal behandles av Europaparlamentet og Rådet.

Men retningen er tydelig.

EU foreslår ikke å lage en liste over politisk korrekte synspunkter.

I stedet angripes tekniske mekanismer.

For mindreårige foreslås blant annet begrensninger på uendelig scrolling, autoplay, kunstige varsler og enkelte belønningsmekanismer. Anbefalingssystemene skal gi brukeren mer kontroll og motvirke at algoritmen trekker barn stadig lenger inn i én type innhold. Profiler skal være tryggere som standard, og fremmede skal få mindre mulighet til å kontakte mindreårige.

EU foreslår også at de største plattformene i større grad skal måtte dokumentere at tjenestene er trygge for barn.

Bevisbyrden flyttes altså delvis fra barnet og myndighetene til selskapet som har konstruert produktet.

TikTok, Facebook og Instagram er allerede under lupen

EU har dessuten allerede brukt Digital Services Act mot noen av verdens største plattformer.

I februar kom Kommisjonen med en foreløpig konklusjon om at TikToks avhengighetsskapende design kan være i strid med DSA. Undersøkelsen gjelder blant annet infinite scroll, autoplay, pushvarsler og svært personaliserte anbefalinger.

I juli kom en tilsvarende foreløpig vurdering av Instagram og Facebook.

Det interessante er hva som dermed blir gjenstand for regulering.

Ikke først og fremst videoen.

Ikke først og fremst meningen.

Men systemet som bestemmer hvor vanskelig det skal være å legge telefonen fra seg og hvor langt innholdet skal spres.

Nesten alle norske tenåringer er allerede der

Dette er heller ikke et marginalt ungdomsfenomen.

Medietilsynets «Barn og medier 2026» viser at 98 prosent av 13–14-åringene, 99 prosent av 15–16-åringene og 100 prosent av 17–18-åringene bruker sosiale medier.

Vi snakker med andre ord om en digital infrastruktur som nærmest hele den oppvoksende generasjonen befinner seg inne i.

Der møter de venner.

Der formes status.

Der oppstår konflikter.

Der finner mange informasjon og nyheter.

Der presenterer de seg selv.

Og stadig mer av dette sorteres av algoritmer som ingen av dem har konstruert, og svært få forstår.

Norge står allerede midt i den samme debatten

Norge arbeider parallelt med en egen aldersgrense for sosiale medier.

Regjeringens varslede modell innebærer at grensen skal gjelde fra 1. januar det året barnet fyller 16 år, og at teknologiselskapene skal få ansvar for aldersverifisering. Lovforslaget er varslet lagt fram for Stortinget i løpet av 2026.

Forslaget har vært på EØS-høring, og regjeringen opplyste i august at både ESA og EU-kommisjonen hadde gitt positive tilbakemeldinger til det videre arbeidet.

Nå kommer EU samtidig med sin egen modell.

Dermed handler den norske diskusjonen ikke bare om hvorvidt en aldersgrense skal være 13, 15 eller 16 år.

Det større spørsmålet er hvilke krav samfunnet skal stille til selve arkitekturen rundt barnas digitale liv.

Ytringsfrihet er ikke det samme som algoritmisk rekkevidde

Her finnes kanskje det viktigste skillet i hele debatten.

Et menneske kan ha rett til å si:

«Jeg mener du tar fullstendig feil.»

Det følger ikke nødvendigvis at et kommersielt system må være utformet for automatisk å oppdage at konflikten skaper engasjement og derfor distribuere den til ytterligere hundretusener av mennesker.

Det første handler om ytringsfrihet.

Det andre handler om teknologisk design og distribusjon.

Den forskjellen gjør det mulig å diskutere regulering uten nødvendigvis å etablere et offentlig meningspoliti.

Ytringsfrihetskommisjonen vurderte allerede DSA som en modell som forsøker å balansere ytringsfriheten mot behovet for mer åpenhet, brukerrettigheter og håndtering av samfunnsrisiko.

Det store eksperimentet

Internett ga oss fantastiske ting.

Tilgang til verdens kunnskap.

Kommunikasjon på tvers av kontinenter.

Nye arbeidsplasser.

Nye markeder.

Underholdning, informasjon og muligheter tidligere generasjoner knapt kunne forestille seg.

Men kanskje gjorde vi en feil da vi antok at all teknologisk utvikling automatisk også var sosial fremgang.

Vi stilte hele tiden spørsmålet:

Hva kan teknologien gjøre?

Vi stilte langt sjeldnere spørsmålet:

Hva gjør teknologien med oss?

EU KIDS Act gir ikke svaret på det spørsmålet.

Forslaget vil bli diskutert, endret og utfordret. Aldersgrenser innebærer avveininger mot barns rett til informasjon og deltakelse. Alderskontroll innebærer personvernspørsmål. Begrensninger på algoritmer kan få utilsiktede konsekvenser.

Men lovforslaget markerer likevel noe nytt.

Teknologiselskapene har lenge bedt samfunnet om å betrakte plattformene som nøytrale møteplasser der mennesker selv står ansvarlige for det som skjer.

Europa undersøker nå i langt større grad om også arkitekturen rundt møtestedet har betydning.

Et samfunn må tåle at mennesker er mennesker

Vi vet ikke om dagens unge er mer forsiktige sosialt fordi kameraet alltid er til stede.

Vi vet heller ikke hvor stor rolle datingsider og sosiale medier spiller for at stadig flere samfunn opplever svært lave fødselstall.

Det krever forskning, ikke antakelser.

Men vi vet at nesten alle norske tenåringer bruker sosiale medier. Vi vet at globale selskaper bruker avanserte algoritmer til å velge hva de ser. Og vi vet at EU nå mener enkelte mekanismer kan være så avhengighetsskapende at de må reguleres.

Dermed er kanskje tiden inne for en bredere samtale.

Ikke om hvilke meninger mennesker skal få ha.

Men om hvilke systemer vi ønsker mellom menneskene.

For et levende samfunn er avhengig av mennesker som tør å snakke med hverandre.

Som tør å være uenige.

Som tør å prøve og feile.

Som tør å danse dårlig.

Som tør å gå bort til noen de liker og risikere et nei.

Som tør å si noe dumt uten at feiltrinnet nødvendigvis blir permanent underholdning for tusenvis av fremmede.

Ytringsfrihet handler om retten til å ytre seg. Den digitale tidsalderen tvinger oss til å diskutere noe mer: hvor mye makt kommersielle algoritmer skal ha over rekkevidden, reaksjonene og konsekvensene av det vi sier og gjør.

EU har nå lagt dette spørsmålet på bordet.

Det kommer neppe til å forsvinne igjen.