Kronikk: Norge må bygge sitt neste industrieventyr før oljeinntektene svikter

Norge har blitt et av verdens rikeste land fordi vi har klart å utnytte energiressursene våre. Først gjennom vannkraften og industrialiseringen, deretter gjennom olje- og gasseventyret. Nå står vi foran en ny historisk utfordring: Hva skal sikre norsk velstand når petroleumsinntektene gradvis avtar? Svaret kan være et nytt nasjonalt kraftløft, der vannkraft, vindkraft og framtidens teknologiindustri utvikles sammen. Men da må vi handle mens vi fortsatt har økonomisk styrke.

KRONIKK: Norges framtidige velstand kan ikke tas for gitt. Vi har vent oss til høye lønninger, omfattende velferdsordninger, god offentlig økonomi og en levestandard som få andre land kan vise til. Men mye av denne velstanden er bygget på en ressurs som ikke varer evig.

Oljen og gassen har gjort Norge usedvanlig rikt. I 2025 utgjorde råolje og naturgass omkring 57 prosent av verdien av norsk vareeksport. Staten venter netto petroleumsinntekter på hele 671 milliarder kroner i 2026 og 568 milliarder i 2027.

Dette er enorme beløp. Samtidig anslår Sokkeldirektoratet at produksjonen på norsk sokkel vil begynne å avta etter slutten av 2020-tallet. Hvor raskt nedgangen kommer, avhenger av nye funn og investeringer.

Det er altså ikke sikkert at inntektsstrømmen vi har bygget så mye av vår økonomiske trygghet på, vil fortsette i samme omfang.

Vi må forberede Norge på tiden etter oljealderen før den innhenter oss. Ikke etterpå.

Historien viser hvordan energi skaper velstand

For litt over hundre år siden var Norge et ganske annet land. Vi hadde begrenset industri, langt lavere levestandard og mange mennesker som søkte lykken i utlandet.

Så begynte vi å temme fossefallene.

Vannkraften gjorde det mulig å bygge fabrikker, produsere kunstgjødsel, aluminium og metaller og utvikle helt nye industrisamfunn.

Da Vemork kraftverk på Rjukan åpnet i 1911, var det verdens største. Det representerte ikke bare et teknologisk gjennombrudd, men begynnelsen på en omfattende økonomisk forandring.

Mellom 1905 og 1920 økte Norges bruttonasjonalprodukt med rundt 60 prosent. Vannkraften var en av de sentrale drivkreftene.

Det samme mønsteret ser vi i den industrielle revolusjonen internasjonalt. Tilgangen på kull, dampkraft og senere elektrisitet gjorde det mulig å produsere mer, raskere og billigere. Sammen med teknologi, kapital og kompetanse skapte dette grunnlaget for en velstandsutvikling verden aldri tidligere hadde opplevd.

Energi var ikke bare noe industrien brukte. Energi var en forutsetning for at industrien kunne vokse.

Senere kom olje- og gassalderen. Norge fikk en ny økonomisk motor, denne gangen med inntekter i en størrelsesorden vi knapt kunne forestille oss.

Nå må vi spørre oss om det er mulig å gjennomføre et tredje stort energibasert industriløft.

Vi kan bli fattigere uten at lønningene går ned

En av de største farene ved fallende olje- og gassinntekter er noe mange kanskje ikke tenker over: verdien av den norske kronen.

Når Norge får mindre inntekter fra petroleumseksporten, samtidig som en viktig del av investeringene og verdiskapingen i næringslivet avtar, kan det over tid bidra til en svakere krone.

En svak krone betyr at vi må betale mer for varer vi kjøper fra utlandet.

Matvarer, biler, elektronikk, medisiner, maskiner, byggematerialer og en rekke andre produkter kan bli dyrere.

Bedriftene får høyere kostnader. Prisene i butikkene presses opp. Inflasjonen kan bli vanskeligere å få ned, og Norges Bank kan bli nødt til å holde rentene høyere enn de ellers ville vært.

Vi kan dermed havne i en situasjon der lønningene stiger i kroner, mens kjøpekraften likevel svekkes.

En svakere krone kan riktignok hjelpe eksportindustrien, og Oljefondet gir Norge en betydelig økonomisk buffer. Men fondet kan ikke alene erstatte produksjon, arbeidsplasser og framtidige eksportinntekter.

Det hjelper lite å ha stadig flere kroner dersom kronene blir stadig mindre verdt.

Det er nettopp derfor Norge trenger nye næringer som kan skape store verdier i internasjonale markeder.

Billig energi påvirker langt mer enn strømregningen

Når vi diskuterer strøm, handler det gjerne om hva husholdningene betaler per kilowattime.

Men strømprisen påvirker praktisk talt hele økonomien.

Når industrien får lavere energikostnader, kan den produsere rimeligere. Når bedriftenes kostnader faller, kan det dempe prisveksten. Lavere og mer stabil inflasjon kan igjen redusere behovet for høye renter.

Når bedriftene er lønnsomme, kan de investere mer, ansette flere og øke produktiviteten. Det gir grunnlag for høyere reallønninger og større skatteinntekter.

Alt dette skjer ikke automatisk. Men sammenhengene er viktige.

Et samfunn med god tilgang på rimelig og stabil energi har et konkurransefortrinn som kan forplante seg gjennom hele økonomien.

Alternativet kan bli langt mer kostbart.

I en ny analyse publisert 29. oktober advarer NVE om at rask vekst i kraftforbruket, kombinert med liten utbygging av ny produksjon, i enkelte scenarioer kan føre til gjennomsnittlige norske kraftpriser i 2035 som ligger 35–55 prosent over tidligere anslag.

Statnett advarer samtidig om at det allerede er reservert nettkapasitet til rundt 50 TWh nytt kraftforbruk, mens det foreligger få planer om tilsvarende ny produksjon.

Vi kan med andre ord risikere å skape en framtidig kraftkrise gjennom å unnlate å bygge ut i tide.

Verden har allerede forstått hvor viktig energien blir

Se på hva som skjer i Kina.

Bare i 2025 bygget landet ut nesten 500 gigawatt ny sol- og vindkraftkapasitet. Dette er en enorm satsing, samtidig som landet investerer i kraftnett, lagring og annen energiforsyning.

Kina forbereder seg på en framtid der industri, elektrifisering og teknologi krever stadig større mengder elektrisitet.

Det samme skjer i den globale teknologiindustrien.

Microsoft, Google, Amazon og Meta inngår langsiktige kraftavtaler og bidrar til utviklingen av nye energiprosjekter for å sikre strøm til datasentre og kunstig intelligens.

Det internasjonale energibyrået IEA anslår at verdens datasentre kan bruke omkring 950 TWh elektrisitet i 2030. Det er omtrent seks ganger hele Norges årlige strømproduksjon.

Kampen om framtidens teknologiindustri er også blitt en kamp om tilgang til energi.

Norge har vannkraft, store magasiner, gode vindressurser, kjølig klima og høy teknologisk kompetanse.

Vi har dessuten noe svært få land kan vise til: enorm finansiell kapital.

Det er vanskelig å tenke seg et bedre utgangspunkt for å utvikle en ny energibasert industri.

Et norsk megaprosjekt: Vann, vind og teknologi inne i fjellet

Vi bør derfor utrede et nasjonalt program med flere store, integrerte kraft- og teknologiklynger.

Grunnlaget bør være eksisterende vannkraftverk og magasiner. Disse kan moderniseres, utvides og i aktuelle områder suppleres med ny vannkraftproduksjon.

Der forholdene ligger til rette, kan det samtidig etableres store vindkraftanlegg i tilknytning til vannkraftsystemene.

Fordelen er samspillet mellom vind og vann.

Når vinden blåser og vindkraften produserer mye, kan vannkraftverkene redusere produksjonen og spare vann i magasinene. Når vinden avtar, kan den regulerbare vannkraften øke produksjonen igjen.

Vi utnytter dermed vindkraften til å bevare en del av den regulerbare energien i magasinene, slik at den kan brukes når behovet er større.

Vindkraften tilfører ny energi, mens vannmagasinene gir fleksibilitet og beredskap.

I tilknytning til kraftanleggene kan det bygges store fjellhaller med datasentre, teknologiparker og annen kraftkrevende industri. Disse kan dra nytte av fjellets beskyttelse, stabil temperatur og muligheter for energieffektiv kjøling, blant annet med kaldt fjordvann der geografien tillater det.

Slike datasentre finnes allerede i Norge. Lefdal Mine i Nordfjord viser hvordan tidligere gruveanlegg kan brukes til moderne datasenterdrift.

Vår idé er å videreutvikle prinsippet til større, samordnede energiklynger der kraftproduksjon, nett, kjøling, datasentre og teknologivirksomhet planlegges som én helhet.

Dette kan redusere enkelte naturinngrep og behovet for ny infrastruktur, selv om vindkraftverk, veier, kraftledninger og eventuelle nye vannkraftinngrep fortsatt må vurderes grundig.

Og vi må tenke større enn bare datasentre.

Målet må være å utvikle norsk teknologi, kunstig intelligens, programvare, databehandling og andre produkter som kan selges til hele verden.

Vi skal ikke bare eksportere elektrisitet. Vi skal bruke elektrisiteten til å produsere verdier som er langt større enn verdien av strømmen alene.

Fra 157 til kanskje 250 TWh i året

Norge har en normalårsproduksjon av elektrisitet på omkring 157 TWh.

En mulig nasjonal ambisjon kan være å øke denne til mellom 220 og 250 TWh gjennom en langsiktig kombinasjon av vannkraftutbygging, modernisering, vindkraft og andre tiltak.

Det vil være et svært omfattende løft, og langt mer ambisiøst enn NVEs ordinære framskrivninger.

Det krever grundig kartlegging av potensial, miljøkonsekvenser, kostnader, nettkapasitet og industribehov. Det innebærer også vanskelige avveininger om naturinngrep og hvilke prosjekter som bør få konsesjon.

Men vi bør ikke avvise mulighetene før de er utredet.

Det er heller ikke sikkert at hele potensialet må bygges ut. Poenget er å utvikle tilstrekkelig konkurransedyktig kraft til at Norge kan etablere nye, lønnsomme eksportnæringer uten å presse strømprisene kraftig opp for eksisterende industri og husholdninger.

Et slikt prosjekt kan ta flere tiår å gjennomføre.

Det er enda en grunn til at planleggingen må begynne nå.

Vi må investere mens Norge fortsatt har økonomisk styrke

Tidspunktet er avgjørende.

Norge har fortsatt store inntekter fra olje og gass. Vi har et av verdens største statlige investeringsfond, sterke kompetansemiljøer og en omfattende leverandørindustri.

Om noen år kan situasjonen være annerledes.

Når petroleumsinvesteringene og inntektene begynner å avta, kan vi samtidig oppleve svakere eksport, mindre aktivitet i viktige næringer og større press på offentlige budsjetter.

Det vil være uheldig dersom vi først da begynner å diskutere hvilke nye industrier som skal overta.

Vi bør bruke dagens økonomiske handlefrihet til å planlegge, prosjektere og sikre finansieringen av framtidens energisystem.

Det betyr ikke at staten ukritisk skal bruke hundrevis av milliarder kroner på kort tid.

Oljeinntektene går til Oljefondet, og store offentlige utgifter kan skape inflasjon og rentepress dersom norsk økonomi allerede har høy aktivitet.

Løsningen er et langsiktig investeringsprogram der staten bidrar med kapital, infrastruktur og stabile rammevilkår, sammen med kommunale kraftselskaper, norske private investorer og internasjonale industripartnere.

Selve utbyggingen må fordeles over mange år og tilpasses kapasiteten i økonomien. Når aktiviteten i petroleumsrettet industri etter hvert avtar, kan kompetanse og leverandørkapasitet i større grad frigjøres til nye prosjekter.

Slik kan vi både redusere risikoen for overoppheting og bidra til en gradvis overgang fra gammel til ny næringsvirksomhet.

Det er ikke et argument for å bruke mest mulig penger nå. Det er et argument for å ta beslutningene nå, mens vi fortsatt har råd til å tenke langsiktig.

Et nytt industrieventyr kan styrke hele Norge

Dersom dette lykkes, kan gevinstene bli langt større enn antallet nye kraftverk.

Vi kan få en tryggere kraftforsyning, lavere energikostnader enn vi ellers ville hatt, økt industriell aktivitet og nye eksportinntekter.

Det kan gi bedre grunnlag for høyere reallønninger og kjøpekraft.

Større produktivitet og sterkere eksportnæringer kan også bidra til å støtte kronekursen når petroleumssektorens betydning avtar.

Over tid kan dette gi større skatteinntekter og et mer robust grunnlag for å finansiere helsevesen, eldreomsorg, utdanning, forsvar og andre offentlige tjenester.

Det kan samtidig bidra til å redusere risikoen for økonomisk uro som følger av vedvarende høy inflasjon, økende levekostnader og fallende kjøpekraft.

Vi skal heller ikke undervurdere betydningen for distriktene.

Den første vannkraftindustrialiseringen skapte arbeidsplasser og sterke lokalsamfunn på steder som Rjukan, Odda og Sauda.

Et nytt kraft- og teknologiløft kan gi tilsvarende muligheter for nye generasjoner, dersom en betydelig del av verdiskapingen og eierskapet forankres i Norge.

Det er heller ingen garanti for at alle investeringer blir lønnsomme. Det må være et grunnleggende krav at prosjektene bidrar med reell verdiskaping og at natur- og samfunnskostnadene tas med i regnestykket.

Den største faren er at vi venter for lenge

Norge er i en historisk særstilling.

Vi har pengene, naturressursene, teknologien og kompetansen.

Men vi har ikke ubegrenset med tid.

Den industrielle revolusjonen gjorde den vestlige verden rikere gjennom økt energitilgang, produktivitet og industriutvikling. Vannkraften gjorde Norge til et moderne industrisamfunn. Oljen og gassen gjorde oss til et av verdens rikeste land.

Nå må vi utvikle grunnlaget for det som kommer etterpå.

Alternativet er at vi gradvis mister deler av eksportinntektene og den industrielle verdiskapingen, mens nye teknologiske næringer etablerer seg i andre land. Da kan vi ende med en svakere krone, dyrere importvarer, lavere internasjonal kjøpekraft og større press på finansieringen av velferdssamfunnet.

Oljefondet vil fortsatt være en enorm styrke. Men vi kan ikke leve av oppsparte penger alene. Vi må også produsere, utvikle, eksportere og skape nye verdier.

Derfor bør Norge allerede nå starte arbeidet med et nasjonalt megaprosjekt for vannkraft, tilknyttet vindkraft og fjellbaserte teknologi- og datasenterklynger.

Ikke som ett gigantisk anlegg, men som et langsiktig nasjonalt industriprogram med flere regionale kraft- og teknologisentre.

Det er nå vi har de økonomiske forutsetningene for å legge grunnlaget for det neste store norske industrieventyret.

Venter vi til oljeinntektene har falt kraftig, kan det være langt vanskeligere å mobilisere kapitalen, industrien og kompetansen som trengs.

Vår tids største økonomiske feil kan bli at vi brukte oljeformuen til å opprettholde velstanden, men ikke gjorde nok for å skape den neste.