På vei mot stupet – med flagget til topps

Norge kan stå foran den største økonomiske omveltningen siden oljeeventyret begynte. Innen 2050 kan nesten to tredeler av dagens olje- og gassproduksjon være borte. Verdier for flere hundre milliarder kroner og grunnlaget for svært mange arbeidsplasser står på spill. Samtidig blir befolkningen eldre, velferdsutgiftene øker og konkurransen om fremtidens teknologi tilspisser seg. Likevel bruker vi mer tid på å diskutere hvorfor vi ikke kan bygge ny kraft og industri, enn på hvordan vi skal sikre velstanden for barna våre. Er vi i ferd med å marsjere mot stupet – med flagget til topps?

KRONIKK: Norge er et fantastisk land.

Vi har enorme naturressurser, høy kompetanse, sterke institusjoner og et oljefond som gjør oss til en av verdens rikeste nasjoner.

Vi har skoler, sykehus, eldreomsorg, politi, brannvesen og et omfattende offentlig sikkerhetsnett.

Vi har råd til mye som andre land bare kan drømme om.

Men det er ett spørsmål vi sjelden stiller med tilstrekkelig alvor:

Hva skal vi leve av når olje- og gassinntektene ikke lenger kan bære den samme økonomiske aktiviteten?

For det er dit vi skal.

Ikke i morgen. Ikke nødvendigvis om ti år. Men i løpet av levetiden til barna som vokser opp i Norge i dag.

Det mest skremmende er ikke at oljeeventyret gradvis tar slutt.

Det er at vi vet det, har tid til å forberede oss, og likevel risikerer å gjøre altfor lite.

Om 25 år kan to tredeler av oljeproduksjonen være borte

La oss begynne med tallene.

Ifølge Sokkeldirektoratets Ressursrapport 2026 produserte Norge rundt 240 millioner standard kubikkmeter oljeekvivalenter i 2025.

I direktoratets basisscenario er produksjonen redusert til omkring 90 millioner i 2050.

Det er en nedgang på 63 prosent.

Og dette er ikke et scenario der Norge slutter å lete etter olje eller legger ned petroleumsindustrien av politiske grunner.

Basisscenarioet forutsetter fortsatt betydelige investeringer, leteaktivitet, nye funn og teknologisk utvikling.

Likevel faller produksjonen kraftig.

I direktoratets lavscenario er hele 94 prosent av dagens produksjon borte i 2050.

I høyscenarioet, med omfattende leting, nye funn og høy investeringsvilje, faller produksjonen med rundt 33 prosent.

Det finnes altså ingen bestemt dato da norsk olje- og gassproduksjon stopper. Virksomheten kan fortsette også etter 2050.

Men alle direktoratets mulighetsbilder peker i samme retning.

Norges største økonomiske motor blir gradvis mindre.

Vi vet det allerede nå.

Hvorfor oppfører vi oss da som om vi har all verdens tid?

Flere hundre milliarder kroner står på spill

I 2025 eksporterte Norge olje og gass for 1.066 milliarder kroner, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Det er over én billion kroner på ett år.

Petroleumssektoren sto samtidig for omkring 20 prosent av verdiskapingen i Norge.

Statens netto kontantstrøm fra olje- og gassvirksomheten er i statsbudsjettet for 2027 anslått til 671 milliarder kroner i 2026 og 568 milliarder kroner i 2027.

Dette er enorme beløp.

La oss så gjøre et enkelt tankeeksperiment.

Dersom eksportverdien faller i samme forhold som produksjonen i Sokkeldirektoratets basisscenario, og vi holder prisene per oljeekvivalent på 2025-nivå, vil den årlige petroleumseksporten falle med omkring 666 milliarder kroner innen 2050.

Da gjenstår eksportinntekter på rundt 400 milliarder kroner i året.

Dette er ikke en offisiell prognose. Fremtidige oljepriser, gasspriser, produktfordeling og valutakurser kan gi helt andre beløp.

Men regnestykket viser størrelsesordenen vi snakker om.

Vi risikerer ikke å miste noen få milliarder.

Vi snakker om at en svært stor del av Norges eksportinntekter kan forsvinne i løpet av én generasjon.

Og det er ikke bare staten som rammes.

## Hva skjer med de 178.700 arbeidsplassene?

En SSB-analyse fra juni 2026 viser at 178.700 sysselsatte var direkte eller indirekte knyttet til norsk petroleumsutvinning i 2025.

Dette er ikke bare menneskene på oljeplattformene.

Det er ingeniører, mekanikere, elektrikere, leverandørbedrifter, transportører, teknologimiljøer og en lang rekke andre virksomheter.

På Haugalandet og i Sunnhordland kjenner vi denne industrien svært godt.

Vi har bygget opp en av landets viktigste konsentrasjoner av offshorekompetanse, maritime virksomheter og leverandørindustri.

Hva skjer med disse miljøene dersom aktiviteten på norsk sokkel faller dramatisk?

Hvis vi helt forenklet lar sysselsettingen falle i takt med produksjonen i basisscenarioet, tilsvarer det aktivitet knyttet til over 110.000 av dagens arbeidsplasser.

Det er ikke en prognose for arbeidsledighet. Leverandørindustrien kan finne nye markeder, effektivisere og utvikle andre produkter.

Men da må disse markedene og produktene faktisk finnes.

Vi kan ikke bare vedta at en offshoreingeniør skal få en ny arbeidsplass. Noen må bygge industrien som skal ansette vedkommende.

Og den industrien må være lønnsom.

Den må produsere noe verden vil kjøpe.

Den må konkurrere internasjonalt.

Det er her den norske debatten burde ha sitt viktigste tyngdepunkt.

Oljefondet kan ikke produsere velstand alene

Mange vil sikkert tenke at dette ordner seg.

Vi har jo oljefondet.

Men oljefondet er ikke en fabrikk.

Det er ikke en ny eksportnæring.

Og det kan ikke alene produsere varer, tjenester eller arbeidskraften vi trenger.

Fondet gir oss finansielle inntekter og en enorm økonomisk sikkerhet. Det betyr også at lavere petroleumsinntekter ikke automatisk gir tilsvarende kutt i statsbudsjettet.

Men det betyr ikke at vi kan slutte å bekymre oss for norsk verdiskaping.

I Nasjonalbudsjettet 2027 anslår Finansdepartementet et langsiktig inndekningsbehov i offentlige finanser på 5,8 prosent av Fastlands-BNP i 2060, dersom utviklingen følger forutsetningene i beregningen.

Med andre ord: Det ligger allerede an til et betydelig behov for å øke inntektene, redusere utgiftene eller gjennomføre andre tilpasninger.

Og dette er før vi eventuelt legger til et større, uforutsett økonomisk tilbakeslag.

Norge får flere eldre. Behovet for helse- og omsorgstjenester øker. Forsvaret skal styrkes. Infrastruktur skal vedlikeholdes. Kommunene skal levere stadig flere tjenester.

Samtidig vil vi ha færre yrkesaktive per eldre innbygger.

Regnestykket går ikke nødvendigvis opp av seg selv.

Vi kan ha verdens største sparegris og likevel oppleve at velferdsstaten blir stadig vanskeligere å opprettholde.

Fra verdens rikeste land til et Mad Max-samfunn?

Det høres kanskje dramatisk ut.

Men la oss følge utviklingen til dens mulige ytterpunkt.

Vi er i 2040-årene.

Petroleumsaktiviteten har falt betydelig. Store leverandørmiljøer har mistet oppdrag. Nye eksportnæringer har ikke vokst raskt nok til å kompensere.

Arbeidsledigheten har økt i enkelte regioner.

Kommuner med sviktende skattegrunnlag må redusere tjenestene. Sykehusene prioriterer hardere. Eldreomsorgen sliter med både penger og personell.

Unge mennesker møter et vanskeligere arbeidsmarked enn foreldrene gjorde.

Flere faller utenfor utdanning og arbeid.

Forskjellene øker. Tilliten til samfunnsinstitusjonene utfordres.

I et slikt samfunn kan fattigdom, kriminalitet og sosial uro bli større problemer.

Legg så til en alvorlig internasjonal krise, energimangel, sviktende forsyningskjeder eller militære trusler.

Da begynner vi å nærme oss et langt mørkere fremtidsbilde.

Et slags norsk Mad Max-scenario.

Det betyr selvfølgelig ikke at Norge er dømt til lovløshet eller samfunnskollaps. Det er heller ingen naturlov som sier at lavere oljeproduksjon skal føre til massearbeidsledighet og kriminalitet.

Vi har betydelige ressurser til å unngå dette.

Men poenget er nettopp at utviklingen må forebygges.

Ingen samfunnskollaps begynner med at noen skrur av lyset i hele landet. Den kan begynne med mange år der økonomien svekkes, arbeidsplasser forsvinner og stadig flere opplever at fremtiden blir dårligere enn fortiden.

Det er ikke det Norge vi skal overlate til barna våre.

Løsningen ligger rett foran oss – og den krever enorme mengder strøm

Jeg mener Norge har en historisk mulighet til å bygge en ny storindustri før oljeinntektene blir vesentlig mindre.

Råvaren har vi allerede.

Det er kraft.

Og den neste store industrien er digital.

Kunstig intelligens er i ferd med å endre hvordan verden produserer varer, utvikler teknologi, driver forskning og leverer tjenester.

Programvare, databehandling, automatisering, robotikk og KI kan skape verdier på tvers av landegrenser uten at hvert produkt må fraktes med skip eller lastebil.

Den internasjonale konkurransen handler ikke bare om hvem som har flest ingeniører.

Den handler også om hvem som har datakraften, energien, kompetansen og kapitalen til å utvikle teknologien.

Ifølge Det internasjonale energibyrået IEA kan verdens datasentre bruke omkring 945 TWh strøm i 2030.

Det er omtrent dobbelt så mye som i 2024.

Og veksten drives i stor grad av kunstig intelligens.

Dette er et industrielt kappløp som allerede pågår.

Norge har mange av forutsetningene som trengs for å delta.

Store vannkraftmagasiner. Regulerbar kraft. Gode vindressurser. Kjølig klima. Politisk stabilitet. Teknologisk kompetanse. Kapital.

Men det er én ting vi må forstå.

Kunstig intelligens er ikke bare noe vi skal kjøpe fra amerikanske teknologiselskaper. Det er en industri Norge selv kan være med på å utvikle og eksportere.

Vi må slutte å selge råvaren og importere produktet

I en tidligere kronikk om digital suverenitet stilte jeg spørsmålet om hvorfor Norge eksporterer store mengder elektrisitet samtidig som vi importerer stadig mer digital teknologi.

I 2025 importerte norske ikke-finansielle foretak IT-tjenester for 102,7 milliarder kroner.

Samtidig har vi selv en betydelig IT-næring, men langt fra den industrielle størrelsen som kreves for å erstatte en vesentlig del av petroleumsøkonomien.

Dette burde vekke langt større interesse.

For vi har gjort dette før.

Norsk vannkraft ble grunnlaget for aluminiumsverk, ferrolegeringer, kunstgjødsel og annen kraftkrevende industri.

Vi eksporterte ikke bare elektrisitet.

Vi foredlet energien til produkter verden var villig til å betale for.

Nå kan vi gjøre noe lignende igjen.

Bare at produktet denne gangen kan være kunstig intelligens, programvare, skytjenester, forskning, industrielle automatiseringssystemer og avansert databehandling.

Norge må gå fra å være en stor eksportør av energi til også å bli en stor eksportør av digital verdiskaping.

Datasentre alene er ikke nok

Her må vi samtidig være kritiske til våre egne ambisjoner.

Det er ikke slik at ethvert datasenter automatisk er god industripolitikk.

SSB dokumenterte i april 2026 at norsk datasenterindustri i 2024 skapte lavere direkte verdiskaping per brukt MWh enn tradisjonell kraftintensiv industri.

Datasentre bruker mye kraft og har relativt få faste ansatte.

Vi kan derfor ikke bygge noen gigantiske serverhaller, selge datakapasiteten til utlandet og erklære oljeøkonomien erstattet.

Det ville være altfor enkelt.

Vi må eie en større del av den digitale verdikjeden.

Vi må utvikle norske KI-modeller, norske teknologiselskaper, programvare, digitale eksportprodukter og kompetansemiljøer.

Vi må bruke datakraften til å utvikle løsninger for industri, helse, forskning, forsvar, transport og offentlig sektor.

Datasentrene skal være grunnmuren.

Den virkelige industrien må bygges oppå.

Og vi må sørge for at en vesentlig del av eierskapet, arbeidsplassene og skatteinntektene blir igjen i Norge.

## Et nasjonalt megaprosjekt – før det er for sent

I kronikken om Norges kraftpotensial regnet vi på muligheten for å øke norsk kraftproduksjon fra omkring 157 TWh i et normalår til mellom 220 og 250 TWh.

Til sammenligning anslår NVE i sin langsiktige kraftmarkedsanalyse rundt 205 TWh i 2050.

Vårt øvre scenario er altså langt mer offensivt enn myndighetenes forventede utvikling.

Det er ingen garanti for at det lar seg realisere økonomisk, teknisk eller miljømessig.

Men det er nettopp derfor vi trenger en omfattende nasjonal plan.

Jeg mener Norge bør etablere et industrielt megaprosjekt som kombinerer kraftproduksjon, kraftnett, datasentre, digital industri og forskning.

Utgangspunktet bør være de store eksisterende vannkraftsystemene.

Her kan vannkraftverk moderniseres og oppgraderes. Der forholdene ligger til rette, kan ny vindkraft bygges i samme regioner. Kraftnett og fiberforbindelser kan utvikles i sammenheng med nye industrietableringer.

Datasentre kan i aktuelle områder bygges i fjell eller andre egnede lokaliteter, med energieffektiv kjøling og høy fysisk sikkerhet.

Vi bør også vurdere muligheten for mer vannkraft i tidligere vernede vassdrag der inngrep kan gjennomføres med akseptable miljøkonsekvenser og betydelig samfunnsnytte.

Dette krever grundige undersøkelser.

Men vi må slutte å vurdere kraftverk, kraftlinjer, datasentre og industrietableringer som om de ikke har noe med hverandre å gjøre.

Vi trenger en samlet industriell plan for de neste 25 årene.

En plan som skal skape nok ny, rimelig og stabil kraft til at eksisterende industri kan videreutvikles, samtidig som en stor ny digital eksportindustri etableres.

Vi må våge å prioritere mennesker – også når naturen berøres

Og da kommer vi til det spørsmålet mange helst vil slippe å diskutere.

Villrein.

Myr.

Vindkraft.

Vernede vassdrag.

Urørt natur.

Dette er viktige hensyn. Naturen har egenverdi, og ødelagte økosystemer kan ikke uten videre bygges opp igjen.

Men mennesker har også grunnleggende behov.

Arbeid.

Bolig.

Mat.

Helse.

Utdanning.

Trygghet.

Et fungerende samfunn.

Hva skjer dersom vi gjør naturhensyn så absolutte at vi samtidig gjør det stadig vanskeligere å utvikle nye næringer?

I en tidligere kronikk om vindkraft og kraftmangel pekte jeg på hvordan summen av mange lokale nei kan få store nasjonale konsekvenser.

Ingen enkeltkommune ødelegger Norges økonomi ved å si nei til et vindkraftverk.

Men hva skjer dersom nesten alle sier nei?

Hvor skal strømmen komme fra?

Vi kan ikke både si nei til ny vannkraft, nei til vindkraft, nei til kraftlinjer, nei til naturinngrep og samtidig kreve billigere strøm, flere industriarbeidsplasser og en sterkere velferdsstat.

Noen må forklare hvordan dette regnestykket skal gå opp.

Jeg mener ikke at villreinbestander skal ofres uten videre, eller at alle vernede naturområder bør åpnes for utbygging.

Men vi må tillate reelle avveininger.

Et kraftprosjekt med begrensede naturinngrep og store dokumenterte samfunnsgevinster bør kunne vurderes annerledes enn et prosjekt som ødelegger uerstattelige naturverdier.

Vi må også kunne diskutere om enkelte vernebestemmelser bør endres når samfunnets langsiktige behov tilsier det.

Det er ikke ansvarlig å beskytte naturen ved å overse menneskene som skal leve av ressursene i dette landet. Men det er heller ikke ansvarlig å ødelegge naturverdier uten å kunne dokumentere hva vi får igjen.

Begge deler må inngå i regnestykket.

Vi trenger 60–90 TWh mer kraft – og langt mer verdiskaping

La oss bruke et enkelt eksempel.

Hvis Norge klarer å bygge ut 70 TWh ekstra kraftproduksjon, vil denne strømmen ved en pris på 50 øre per kilowattime representere en årlig omsetning på 35 milliarder kroner.

Det er betydelige verdier.

Men sammenlignet med petroleumssektorens eksportinntekter er beløpet beskjedent.

Derfor er det ikke nok å bygge kraftverkene.

Vi må bruke en vesentlig del av den nye kraften til å skape produkter og tjenester med langt høyere verdi enn strømmen alene.

Målet må ikke bare være å produsere flest mulig terawattimer.

Målet må være å skape størst mulig bærekraftig verdiskaping per kilowattime, samtidig som Norge beholder et kraftoverskudd og konkurransedyktige priser.

Det kan innebære en kombinasjon av tradisjonell kraftintensiv industri og nye digitale virksomheter.

Vi skal ikke legge ned aluminiumverkene for å bygge datasentre.

Vi skal bygge et kraftsystem som kan gi plass til begge deler, der det er økonomisk og teknisk forsvarlig.

Samtidig må vi bygge bedrifter som kan eksportere norske KI-løsninger og andre digitale tjenester til et internasjonalt marked.

Dette er ikke en plan om å erstatte én råvareeksport med en annen.

Det er en plan om å erstatte en del av petroleumsøkonomiens verdiskaping med en ny industriell motor.

KI kan også bli redningen for velferdsstaten

En annen del av regnestykket handler om produktivitet.

Norge har allerede et av verdens dyreste offentlige tjenesteapparater.

Det betyr ikke nødvendigvis at alle tjenestene er for dyre, men arbeidskraft er kostbar, og behovet for offentlige tjenester vokser.

Kunstig intelligens kan bidra til at vi får mer igjen for ressursene.

Administrative oppgaver kan automatiseres.

Helsepersonell kan få bedre beslutningsstøtte.

Kommunal saksbehandling kan effektiviseres.

Undervisning kan tilpasses bedre.

Industri og næringsliv kan utvikle nye produkter med langt færre arbeidstimer.

Dette betyr ikke at vi kan erstatte sykepleiere, lærere og omsorgsarbeidere med datamaskiner.

Men vi kan redusere tiden som brukes på oppgaver som ikke krever menneskelig tilstedeværelse.

På den måten kan teknologien både skape nye eksportinntekter og gjøre velferdsstaten mer effektiv.

Det er dobbelt verdifullt i et samfunn der stadig færre yrkesaktive skal forsørge stadig flere eldre.

Vi har kanskje bare ett tiår på å ta de viktigste beslutningene

Se på tidslinjen.

I 2030 forventer NVE at kraftoverskuddet i et normalår kan være redusert til omkring 4 TWh.

Gjennom 2030-årene blir omstillingsbehovet i petroleumssektoren stadig viktigere.

I 2050 viser Sokkeldirektoratets basisscenario en produksjon som er 63 prosent lavere enn i 2025.

I 2060 anslår Finansdepartementet et betydelig udekket behov i offentlige finanser dersom nødvendige tilpasninger ikke gjennomføres.

Dette er ikke fire uavhengige problemer.

Det er deler av den samme nasjonale utfordringen.

Skal vi bygge ny storindustri innen 2040, må vi starte lenge før.

Store kraftprosjekter krever år med utredninger, konsesjoner, finansiering og utbygging.

Det tar også tid å etablere forskningsmiljøer, utdanne ingeniører, bygge teknologiselskaper og utvikle internasjonale markeder.

Vi kan ikke vente til arbeidsplassene er borte.

Vi kan ikke vente til kommunebudsjettene er under enda større press.

Vi kan ikke vente til den internasjonale konkurransen om datakraft og KI-teknologi er avgjort.

Vi må bygge morgendagens industri mens vi fortsatt har inntektene og den industrielle kompetansen fra gårsdagens.

Det er derfor dette haster.

Ikke fordi oljen tar slutt i morgen.

Men fordi den nye økonomien må være på plass før den gamle blir for liten.

## Vi risikerer å bli et land som bare forvalter fortiden

Det er lett å være stolt av Norge.

Vi har klart noe helt ekstraordinært.

Vi bygget vannkraftindustrien. Vi utviklet olje- og gassnæringen. Vi skapte et internasjonalt konkurransedyktig leverandørmiljø.

Vi bygget en velferdsstat som har gitt generasjoner trygghet og muligheter.

Men det var ikke naturen alene som gjorde oss rike.

Det var menneskene som tok naturressursene i bruk.

De bygget.

De investerte.

De utviklet teknologi.

De tok risiko.

De skapte arbeidsplasser og eksportinntekter.

Nå står vi foran en ny industriell revolusjon.

Og vi har fortsatt muligheten til å lykkes.

Norge kan bli en betydelig produsent av digital intelligens, programvare, datakraft og teknologiske tjenester.

Vi kan bruke vannkraften, vinden og kompetansen vår til å bygge en ny eksportindustri.

Vi kan videreutvikle den tradisjonelle industrien og samtidig skape nye arbeidsplasser.

Vi kan gjøre offentlig sektor mer produktiv og styrke nasjonal beredskap.

Men det krever at vi faktisk bestemmer oss for å satse.

Det krever at vi våger å bygge.

Det krever at vi setter oss konkrete mål for kraftproduksjon, norsk eierskap, teknologiutvikling og eksport.

Og det krever at vi slutter å late som om hver eneste vanskelig beslutning kan utsettes til neste regjering, neste stortingsperiode eller neste generasjon.

Skal vi overlate velstanden til barna våre – eller bare minnene om den?

Om 25 år vil dagens barn være voksne.

De skal ha jobb.

De skal kjøpe bolig.

De skal betale skatt.

De skal forsørge familier.

Og de skal finansiere mye av velferdsstaten vi har bygget opp.

Hva skal de leve av?

Det er det viktigste spørsmålet norske politikere, industriledere og samfunnsdebattanter burde stille seg.

Ikke bare hvordan vi skal fordele dagens rikdom.

Men hvordan vi skal skape morgendagens.

For det er fullt mulig å se for seg et Norge som fortsatt har et stort oljefond, men som har fått svakere næringsliv, færre fremtidsrettede arbeidsplasser og en velferdsstat under stadig større press.

Det er også mulig å se for seg et Norge som har klart å gjennomføre en ny industriell revolusjon basert på fornybar energi, kunstig intelligens og norsk teknologisk kompetanse.

Forskjellen mellom disse fremtidsbildene avgjøres ikke i 2050.

Den avgjøres av beslutningene vi tar nå.

Vi kan fortsette å diskutere hvorfor vi ikke bør bygge.

Hvorfor vindkraften er for synlig.

Hvorfor vannkraften er for kontroversiell.

Hvorfor naturinngrepene er for store.

Hvorfor datasentrene bruker for mye strøm.

Hvorfor den teknologiske utviklingen er for usikker.

Eller vi kan erkjenne at også passivitet har en pris.

En pris som kan bli langt høyere enn vi forestiller oss.

For det største naturinngrepet i Norges fremtid kan vise seg å være inngrepet i våre barns muligheter dersom vi unnlater å utvikle landet.

Vi har pengene.

Vi har kraftressursene.

Vi har kompetansen.

Og vi har fortsatt tid.

Men tiden er ikke ubegrenset.

Det ville være et historisk paradoks om landet som ble rikt på å utnytte naturressursene, mistet grunnlaget for sin fremtidige velstand fordi vi ikke lenger våget å bruke dem.

Da kan vi ende med å marsjere mot stupet – med flagget til topps, stolte over alt vi har oppnådd, mens vi overlater regningen til barna våre.