Narges Mohammadi – Irans trassige stemme bak murene

Kriminalitet og rettsvesen: Narges Mohammedi har utfordret grunnvollene i den islamske republikken. Med stort mot har hun i over 20 år kjempet for å få slutt på både dødsstraff og hijabpåbud. Hun har talt det iranske presteskapet midt imot, også etter at hun ble satt bak lås og slå.

Men kampen hennes har en høy pris, noe som også Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen påpekte da hun kunngjorde prisen fredag.

Det er nå åtte år siden hun så barna sine sist. De har siden 2012 bodd i eksil i Frankrike sammen med sin far og Mohammedis ektemann.

Men 51-åringen nekter å gi opp kampen og insisterer på at protestbevegelsen, der kvinner spilte en sentral rolle, og som fylte iranske byer for ett år siden, lever videre.

– Hun er det mest målbevisste mennesket jeg kjenner, sier ektemannen Taghi Rahmani, som bor i eksil i Paris sammen med parets to barn – et tvillingpar som i dag er 17 år.

– Hun har tre saker i livet sitt – respekt for menneskerettighetene, sitt feministiske engasjement og rettferd for alle forbrytelsene som er begått, sier Rahami i et intervju med nyhetsbyrået AFP.

– Regjeringen greide ikke å stanse det iranske folkets protester. De er umulige å snu, skrev hun som svar på et spørsmål fra AFP.

Narges Mohammadi ble født i Zanjan nordvest i Iran i 1972. Hun er utdannet ingeniør og studerte før dette fysikk. Men etter hvert fikk hun seg en ny karriere som journalist i flere reformvennlige aviser.

På 2000-tallet sluttet hun seg til Senter for menneskerettsforkjempere, som ble stiftet av den iranske advokaten Shirin Ebadi – som vant fredsprisen i 2003.

På den tiden var Mohammadis fremste kampsak avskaffelse av dødsstraff, som i Iran er blitt brukt mot både mindreårige, aktivister og kvinner som har brutt landets strenge islamske ekteskapslover.

– Selv i fengsel glemmer hun ikke sin plikt, men passer på å gi informasjon om fangenes situasjon, sier han.

I boken «Hvit tortur» fordømmer Mohammadi situasjonen for fanger i Iran, spesielt når det gjelder bruk av isolasjon, noe hun selv er blitt utsatt for.

Nye opplysninger om hennes egen situasjon i det beryktede Evin-fengselet i Teheran blir jevnlig publisert av familie på hennes Instagram-konto.

På årsdagen for Mahsa Aminis død, den 16. september, arrangerte hun og andre innsatte en symbolsk protest i fangegården der de tente på hodesjalene sine.

– Jeg har nesten ingen utsikter til å bli fri, sier hun.

Amnesty International beskriver henne som en samvittighetsfange som er blitt urettmessig pågrepet. Hun har gått glipp av store deler av sine barns oppvekst, Kiana og Ali, i tillegg til at hun har vært atskilt fra ektemannen i årevis.

– I løpet av 24 års ekteskap har vi kun bodd sammen i fem eller seks år, sier han.

Og i tillegg er hun ilagt restriksjoner i fengselet som innebærer at hun ikke har hørt barnas stemmer på over halvannet år.

– Min mest ubotelige og ubeskrivelige lidelse er lengselen etter å være sammen med barna mine, de som jeg ble skilt fra da de var åtte år, sier hun.

– Kampens pris er ikke bare tortur og fengsel, det er et hjerte som brister med all anger og smerte som treffer deg langt inne i margen, sier Nargis Mohammadi til AFP, men føyer til:

– Jeg tror at så lenge vi ikke har oppnådd demokrati, likhet og frihet, så må vi fortsette å kjempe og ofre oss.

– Hun er så ukuelig og sterk til tross for alt hun har vært gjennom. Hun er ikke redd for å si meningen sin, selv om hun vet at det har sin pris, sier den svenske Iran-eksperten Bitte Hammargren til nyhetsbyrået TT.

– Jeg håper og tror at det gir demonstrantene en ny kraft. De vet at denne systematiske diskrimineringen av kvinner og krenkelsen av alle som åpent motsetter seg regimet, er uholdbar for Irans fremtid, føyer hun til.

Fataneh Farahani, professor i etnologi ved Stockholms universitet, er enig.

– Den vil gi håp til dem som er fengslet. Et tegn på at alt ikke er forgjeves, sier Farahani, som selv er fra Iran.

Første gang hun ble pågrepet, var for 22 år siden, og siden har hun gått ut og inn av fengsel. Sist gang hun ble fengslet, var i november 2021, og det er ingen utsikter til at hun kommer til å bli løslatt med det første.

Fjorårets protester måtte hun følge med på fra fengselscellen. De brøt ut etter at den unge kvinnen Mahsa Amini døde i politiets varetekt etter å ha blitt pågrepet for feil hijabbruk. Hun har likevel greid å smugle ut kommentarer til det som skjedde.

– Narges hadde mulighet til å forlate landet, men hun nektet alltid. Hun ble stemmen til de stemmeløse, sier Reza Moini, en iransk menneskerettsaktivist som bor i Paris og kjenner henne godt.

I september oppga Mohammadi til AFP at hun nå soner flere dommer på til sammen ti år og ni måneder. Hun er også dømt til 154 piskeslag og er blitt siktet for ytterligere fem forhold knyttet til handlinger i fengselet.

Etter at tildelingen ble kjent, har flere eksperter rost Mohammadi for hennes mot og oppofrelser. De tror at fredsprisen kommer til å gjøre protestbevegelsen i Iran enda sterkere, slik også ektemannens hennes spår.

(©NTB)