Connect with us

Lokalt

Flytende havvind: Når milliardene flyter, må regnestykkene tåle dagens lys

Publisert

den

Støtt Radio Haugaland
Nyhetsgrafikk: Radio Haugaland

Er flytende havvind en framtidig norsk industrieventyr – eller en kostbar energisatsing som først og fremst blir lønnsom for utbyggerne fordi staten tar regningen? Erfaringene fra Norge og utlandet gir grunn til bekymring. Men debatten må bygge på sammenlignbare tall, ikke bare de beregningene som passer best med eget standpunkt.

KRONIKK: Hvor mye koster egentlig strøm fra flytende havvind? Svaret burde være avgjørende når Norge planlegger å bruke opptil 35 milliarder kroner i offentlig støtte på Utsira Nord. Likevel opererer myndigheter, energiselskaper og kritikere med kostnadsanslag som spriker fra under én krone til over tre kroner per kilowattime.

Forskjellene er så store at de burde utløse en langt grundigere offentlig debatt om både kostnader, risiko og samfunnsnytte.

Fra 90 øre til over tre kroner

Enova har vist til muligheten for at kostnadene ved flytende havvind kan reduseres til rundt 90 øre per kilowattime. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har operert med et anslag på 1,55 kroner.

Samtidig har kritikere tatt utgangspunkt i faktiske prosjekter og kommet fram til kostnader på over tre kroner per kilowattime.

Annonse

Hvem har rett?

Problemet er at tallene ikke nødvendigvis beskriver det samme. Noen gjelder framtidige anlegg med teknologi og produksjonsvolumer som ennå ikke er realisert. Andre bygger på eksisterende demonstrasjonsprosjekter. Enkelte inkluderer kostnader til kraftnettet, mens andre handler om produksjonskostnader eller garanterte kraftpriser.

Det er fullt mulig å være kritisk til havvind uten å overdrive kostnadene. Og det er fullt mulig å støtte teknologiutvikling uten å framstille optimistiske framtidsanslag som etablerte fakta.

Åtte milliarder for elleve turbiner

Det mest håndfaste norske eksemplet er Equinors Hywind Tampen, som ble ferdigstilt i 2023.

Anlegget består av elleve flytende vindturbiner og leverer elektrisitet direkte til olje- og gassinstallasjonene på Gullfaks og Snorre.

Annonse

Prislappen endte på rundt åtte milliarder kroner. Det var 44 prosent mer enn anslaget da prosjektet ble godkjent i 2020.

Dette er faktiske investeringer, ikke teoretiske beregninger.

Hywind Tampen viser hvor kostbar teknologien kan være. Samtidig er det viktig å understreke at dette er et demonstrasjonsprosjekt. Et større anlegg med serieproduserte turbiner kan oppnå lavere kostnader per produsert kilowattime.

Spørsmålet er hvor store disse besparelsene realistisk kan bli, og hvor raskt de kan oppnås.

Historien viser at ny teknologi ofte blir billigere når produksjonen øker. Men det er ingen naturlov som sier at alle energiteknologier vil oppleve den samme dramatiske kostnadsreduksjonen som solkraft og landbasert vindkraft.

Annonse

Britene betaler langt mer

En interessant målestokk finnes i Storbritannia.

I januar 2026 fikk flytende havvindprosjekter tilbud om langsiktige kraftavtaler med en pris på 216,49 britiske pund per megawattime, målt i 2024-priser.

Det tilsvarer 21,649 pence per kilowattime, eller godt over to norske kroner med en valutakurs på ti kroner per pund.

Dette er ikke nødvendigvis den faktiske produksjonskostnaden. Avtaleprisen skal også dekke finansiering, risiko og avkastning, og avtalesystemet har egne reguleringsmekanismer.

Likevel forteller tallene noe vesentlig: Når kommersielle utbyggere skal inngå langsiktige avtaler, ligger prisnivået betydelig høyere enn de mest optimistiske norske beregningene.

Annonse

Det bør være et varsko for norske myndigheter.

Equinor trekker seg fra Sør-Korea

Også Equinors erfaringer i Sør-Korea er interessante.

I desember 2024 rapporterte Reuters om et tilbud om en langsiktig kraftavtale på rundt 350 amerikanske dollar per megawattime for et flytende havvindprosjekt.

Det tilsvarer 35 amerikanske cent per kilowattime, et nivå som ved vanlige valutakurser ligger godt over tre norske kroner.

Equinor valgte senere å avslutte sin videre havvindsatsing i Sør-Korea.

Annonse

Det er fristende å konkludere med at prosjektet ikke var lønnsomt selv med en så høy kraftpris. Men det ville være å trekke konklusjonen for langt.

Equinor har selv vist til strategiske prioriteringer og et ønske om å konsentrere virksomheten om markeder der selskapet allerede har en sterkere posisjon.

Beslutningen kan dermed ikke alene brukes som bevis på at flytende havvind er ulønnsomt til en bestemt kraftpris.

Likevel illustrerer den at selv svært høye inntektsforventninger ikke nødvendigvis er nok til å gjøre store havvindprosjekter attraktive for internasjonale energiselskaper.

Utsira Nord har sitt eget regnestykke

For Haugalandet er diskusjonen særlig aktuell på grunn av Utsira Nord.

Annonse

Her planlegges en betydelig utbygging av flytende havvind, med muligheter for oppdrag til leverandørindustrien i regionen.

Men det er viktig å skille mellom kostnadsanslagene for ulike havvindområder.

NVE har i en egen analyse beregnet en samlet energikostnad på rundt 1,36 kroner per kilowattime for Vestavind F, som omfatter Utsira Nord.

Av dette er omtrent 1,23 kroner knyttet til selve kraftproduksjonen og 12 øre til nettilknytningen. Den lille forskjellen i summen skyldes avrunding.

Dette står i kontrast til påstander om at nettilknytning generelt legger ytterligere én krone per kilowattime på kostnadene ved flytende havvind.

Annonse

En slik kostnad kan være relevant for enkelte anlegg langt fra land, men kan ikke uten videre overføres til Utsira Nord.

Samtidig bygger NVEs beregninger på forutsetninger om framtidig teknologi, blant annet store vindturbiner på 22 megawatt som ennå ikke er kommersielt tilgjengelige.

Dermed vet vi fortsatt ikke hva en faktisk utbygging vil koste.

35 milliarder kroner er svært mye penger

Stortinget har åpnet for en samlet statlig støtteramme på opptil 35 milliarder kroner til Utsira Nord, målt i 2025-kroner.

Det betyr ikke at staten nødvendigvis vil bruke hele beløpet. Men rammen illustrerer hvor omfattende den økonomiske risikoen kan bli.

Annonse

For å sette beløpet i perspektiv tilsvarer 35 milliarder kroner 35.000 millioner kroner.

Det er penger som alternativt kunne vært brukt på strømnett, energieffektivisering, annen kraftproduksjon, samferdsel, helse eller andre offentlige oppgaver.

Det betyr ikke at havvind er feil investering. Men det betyr at satsingen må vurderes opp mot hva samfunnet ellers kunne fått igjen for pengene.

Og her holder det ikke å vise til antall arbeidsplasser eller mulige industrikontrakter.

Også arbeidsplasser i andre sektorer skaper verdier. Også alternative investeringer kan gi lavere strømpriser, eksportinntekter og teknologisk utvikling.

Annonse

Industrieventyr eller subsidiert kraftproduksjon?

Argumentet for flytende havvind handler ikke bare om strøm.

Norge har en omfattende offshoreindustri med erfaring fra krevende maritime operasjoner, fundamenter, forankring, undervannsteknologi og energisystemer.

Flytende havvind kan gi denne industrien nye markeder etter hvert som aktiviteten innen olje og gass endrer seg.

For Haugalandet og Sunnhordland kan dette representere betydelige muligheter.

Men industriutvikling og kraftproduksjon er to forskjellige mål.

Annonse

Dersom staten bruker milliardbeløp på å utvikle en ny eksportindustri, bør dette beskrives som nettopp industripolitikk. Da må gevinsten vurderes gjennom teknologiutvikling, eksportmuligheter, sysselsetting og verdiskaping.

Dersom begrunnelsen derimot først og fremst er å skaffe Norge mer rimelig elektrisitet, må flytende havvind sammenlignes med alternative måter å produsere eller frigjøre kraft på.

Det er ikke gitt at den samme investeringen vil være lønnsom ut fra begge målsettingene.

Hvem skal ta risikoen?

Det kanskje viktigste spørsmålet er hvem som skal betale dersom kostnadene blir høyere enn forventet.

Hywind Tampen viste at selv et selskap med Equinors erfaring kan oppleve store kostnadsoverskridelser.

Annonse

Når nye prosjekter skal bygges med omfattende offentlig støtte, er det derfor avgjørende at avtalene fordeler risikoen på en måte som beskytter fellesskapets penger.

Private investorer må også ha reell økonomisk risiko. Ellers kan resultatet bli at gevinsten privatiseres, mens tapene i stor grad havner hos skattebetalerne.

Dette er ikke et argument mot flytende havvind i seg selv. Det er et argument for åpenhet, realistiske forutsetninger og strenge krav til støtteordningene.

Vi trenger ikke velge mellom 90 øre og tre kroner

Det er forståelig at kritikere trekker fram de høye kostnadene fra eksisterende anlegg. Og det er forståelig at myndighetene viser til potensialet for framtidige kostnadsreduksjoner.

Men ingen av delene gir alene et fullstendig bilde.

Annonse

Å hevde at flytende havvind allerede kan levere strøm til 90 øre per kilowattime, er ikke dokumentert gjennom kommersiell utbygging i Norge.

Å hevde at alle framtidige anlegg vil koste mer enn tre kroner per kilowattime, er heller ikke dokumentert.

Det vi faktisk vet, er at dagens teknologi er kostbar, at investeringsrisikoen er betydelig, og at det fortsatt er usikkert hvor store kostnadsreduksjoner en mer industrialisert utbygging vil gi.

Derfor bør verken myndigheter eller kritikere få slippe unna med å presentere sine foretrukne tall som den endelige sannheten.

Regningen må være synlig før beslutningen tas

Utsira Nord kan bli et viktig industriprosjekt for Vestlandet. Det kan gi oppdrag, kompetanse og nye muligheter for bedrifter som i dag leverer til petroleumssektoren.

Annonse

Men potensialet for lokal verdiskaping kan ikke alene rettferdiggjøre enhver prislapp.

Før staten forplikter seg til milliardstøtte, bør offentligheten få tydelige svar på hvor mye strøm prosjektene ventes å produsere, hva den reelle totalkostnaden blir, hvor mye støtte som kreves per kilowattime, og hvem som bærer risikoen hvis forutsetningene svikter.

Like viktig er det å dokumentere hva samfunnet faktisk får tilbake gjennom lavere kraftpriser, teknologiutvikling og verdiskaping.

Flytende havvind kan bli en viktig del av Norges framtidige energisystem. Men et mulig industrieventyr blir ikke mer lønnsomt av at vi regner optimistisk.

Og når skattebetalerne kan bli sittende med en regning på mange titalls milliarder kroner, er det ikke urimelig å kreve at tallene tåler kritisk gjennomgang før pengene brukes.

Annonse
Live
Neste
Spilles
Forrige