Lokalt
Hvem skal betale for alle løftene
Mens stortingspartiene forhandler om nye milliardutgifter, dyrere klimatiltak og begrensninger for oljevirksomheten, savner jeg en langt viktigere diskusjon: Hvordan skal Norge skape verdiene som skal finansiere velferden i framtiden? Hvor er den nasjonale planen for billigere kraft, nye arbeidsplasser og økte inntekter?
KRONIKK: Det er et underlig skue som utspiller seg på Stortinget.
Partiene kjemper om gjennomslag for sine hjertesaker. Mer penger til ulike formål, nye støtteordninger, billigere tjenester og strengere klimatiltak. Samtidig diskuteres begrensninger på framtidig oljeleting – i næringen som fortsatt er Norges viktigste eksportnæring og en bærebjelke i norsk økonomi.
Mye av det som foreslås, kan ha gode intensjoner. Men det er ett spørsmål som fortjener langt større oppmerksomhet:
Hvem skal skape verdiene som skal betale for alt dette?
Vi kan ikke bygge velferd på stadig nye utgifter
Regjeringen anslår at staten vil få 568 milliarder kroner i inntekter fra petroleumsvirksomheten i 2027.
Olje- og gassnæringen understøtter samtidig et enormt antall arbeidsplasser, både direkte og gjennom leverandørindustrien.
Dette er ikke bare abstrakte tall i et statsbudsjett. Det handler om ingeniører, industriarbeidere, teknologibedrifter, verft, transportører og lokalsamfunn langs hele kysten.
På Haugalandet kjenner vi denne virkeligheten særlig godt.
Det betyr ikke at oljealderen varer evig, eller at klimautfordringene kan ignoreres. Men dersom Norge skal redusere sin avhengighet av petroleum, må vi samtidig utvikle næringene som skal overta verdiskapingen.
Det holder ikke å vedta at framtidens inntekter skal komme fra noe annet. Vi må faktisk bygge dette «noe annet».
Og vi må gjøre det før inntektene vi er avhengige av, begynner å svikte for alvor.
Norge trenger en kraftrevolusjon
Den kanskje største forsømmelsen i norsk næringspolitikk er mangelen på en kraftfull og langsiktig plan for økt strømproduksjon.
Norge er et land med enorme energiressurser. Likevel har høye og uforutsigbare strømpriser blitt en betydelig belastning for både husholdninger og bedrifter.
Dyr strøm betyr økte produksjonskostnader. Det svekker konkurranseevnen, presser marginene og kan bidra til økt prisvekst.
Når prisveksten holder seg høy, blir også arbeidet med å få rentene ned vanskeligere. Kronekursen påvirkes av langt flere forhold enn strømprisene alene, men et konkurransedyktig og produktivt næringsliv er uansett avgjørende for norsk økonomi.
Norgespris kan gi husholdningene nødvendig forutsigbarhet. Det er positivt.
Men Norgespris produserer ikke én eneste ekstra kilowattime.
Ordningen demper virkningen av høye strømpriser for dem som omfattes, men løser ikke utfordringen med manglende kapasitet, flaskehalser i strømnettet eller et kraftsystem som må forsyne stadig flere virksomheter.
NVE anslår at det norske kraftoverskuddet kan bli redusert til rundt fire terawattimer i 2030 i et normalår. Det er et alvorlig signal.
Vi har ikke råd til å behandle dette som enda en sektorpolitisk utfordring.
Norge trenger et nasjonalt gigaprosjekt for kraftproduksjon og strømnett.
Et nytt norsk industrieventyr
Tenk om den politiske energien som nå brukes på å forhandle om fordelingen av offentlige midler, også ble brukt på å samle Stortinget om et historisk industrielt løft.
Et program med konkrete mål for ny kraftproduksjon, raskere konsesjonsbehandling, modernisering av vannkraften, energieffektivisering og utbygging av strømnettet.
Et program som vurderer både vannkraft, vindkraft, solkraft, havvind og framtidige kjernekraftløsninger ut fra kostnader, naturinngrep, leveringstid og faktisk nytte.
Og ikke minst: En plan for hva den nye kraften skal brukes til.
Norge har muligheter innen datasentre, kunstig intelligens, avansert industri, digital infrastruktur og annen kraftkrevende virksomhet.
Vi har stabilitet, kompetanse, kjølig klima og betydelige fornybare energiressurser. Det er konkurransefortrinn som kan omsettes i nye arbeidsplasser og eksportinntekter.
Men heller ikke datasentre er automatisk god næringspolitikk. De kan bruke enorme mengder strøm uten nødvendigvis å skape tilsvarende mange arbeidsplasser.
Derfor må myndighetene stille krav til dokumentert verdiskaping, energieffektivitet, lokal nytte og utnyttelse av overskuddsvarme. Kraften må prioriteres til prosjektene som gir samfunnet størst langsiktig gevinst.
Det vi trenger, er ikke ukritisk utbygging. Det er en gjennomtenkt industristrategi der kraft, teknologi, infrastruktur og næringsutvikling ses i sammenheng.
Klimapolitikk uten næringspolitikk er ingen helhetlig plan
Klimaendringene er reelle, og Norge må bidra til å redusere utslippene.
Men det må være mulig å føre en ambisiøs klimapolitikk og samtidig stille kritiske spørsmål ved de økonomiske konsekvensene.
Hva skjer dersom olje- og gassproduksjonen reduseres raskere enn nye eksportnæringer vokser fram?
Hvordan finansierer vi helsevesen, eldreomsorg, forsvar, samferdsel og stadig flere offentlige tjenester dersom inntektsgrunnlaget svekkes?
Og hvordan skal vi elektrifisere samfunnet dersom vi samtidig ikke klarer å bygge ut tilstrekkelig ny kraft?
Det finnes legitime argumenter mot videre oljeleting. Klimarisiko, framtidig etterspørsel og økonomisk risiko ved nye investeringer må tas på alvor.
Men tilsvarende må konsekvensene for arbeidsplasser, kompetansemiljøer, eksport og statens framtidige inntekter vurderes.
En ansvarlig omstilling må bygge på en plan for både det vi skal slutte med, og det vi skal begynne med.
Oljefondet er ingen evigvarende løsning
Norge har vært usedvanlig heldig – og dyktig – i forvaltningen av petroleumsformuen.
Oljefondet gir oss økonomisk trygghet som de fleste andre land bare kan drømme om.
Men fondet er ikke en ubegrenset inntektskilde.
Vi kan ikke fortsette å øke de varige offentlige utgiftene uten å diskutere hvordan verdiskapingen og skattegrunnlaget skal utvikles i tiårene framover.
Det er heller ikke slik at hver krone som tjenes på olje og gass, går direkte inn i neste års statsbudsjett. Petroleumsinntektene overføres til fondet, og bruken reguleres gjennom handlingsregelen.
Nettopp derfor er langsiktighet så viktig.
Fondsformuen gir oss muligheten til å investere i framtidens verdiskaping. Den bør ikke bli en unnskyldning for å utsette nødvendige strukturelle beslutninger.
Hvor er den store planen for Norge?
Jeg savner at statsbudsjettforhandlingene handler om mer enn fordeling av penger og politiske enkeltsaker.
Hvor er ambisjonen om å gjøre Norge til en ledende europeisk nasjon innen energi, teknologi og framtidsrettet industri?
Hvor er den forpliktende planen for å øke kraftproduksjonen betydelig, sikre konkurransedyktige strømpriser og tiltrekke oss investeringer som skaper varige arbeidsplasser?
Hvor er strategien som gjør at nye eksportnæringer kan vokse fram samtidig som kompetansen og verdiene fra olje- og gassindustrien videreutvikles?
Og hvor er regnestykket som viser hvordan framtidens velferdsløfter skal finansieres?
Vi trenger selvsagt et statsbudsjett som tar vare på mennesker, klima og fellesskap.
Men vi trenger også politikere som tør å tenke større enn neste budsjettforlik.
Norge trenger et nytt nasjonalt industriløft. Et gigaprosjekt for kraft, teknologi og verdiskaping, med konkrete mål, tidsfrister og ansvar for gjennomføringen.
For det er til syvende og sist verdiskapingen som gjør velferden mulig.
Og det viktigste spørsmålet under årets budsjettforhandlinger burde derfor ikke bare være hvordan vi skal bruke flere milliarder.
Det burde være hvordan Norge skal tjene dem i framtiden.

