Ane Brun synger om tillitsbruddet – og veien tilbake

På sin nye plate synger Ane Brun om det å gjenfinne tilliten til menneskene rundt seg – inspirert av sjokket hun selv opplevde.

Innenriks: Fredag kommer det nye albumet «I Thought We Were the Same», seks år etter at hun sist ga ut et studioalbum med ny musikk. Hvorfor det tok sin tid?

Hun har gitt ut flere singler, jobbet med film og TV, medvirket i en danseforestilling ved operaen i Göteborg, sluppet et album med sangene sine på norsk, feiret 20 år som artist og flyttet til Norge, lyder svaret.

Ble syk

Sangene som straks blir å høre, har hun skrevet de siste årene. «Långkok», kaller hun dem muntert på svensk. Albumet som kommer nå, er blitt utsatt av flere årsaker.

– Sist gang var det fordi sykdommen min, lupus, kom tilbake i fjor vår. Da tok jeg medisiner og en skikkelig pause, og det gikk bra.

Utsettelsene til tross føler Ane Brun at timingen er bra.

– Nå har jeg hatt god tid til å planlegge, og det har vært deilig. Det har vært et bra tempo for meg.

Tillit er temaet

Hun sitter fargerikt kledd på en organisk brunsjbar i Oslobukta. Lakserosa neglelakk matcher blusen og trenchcoaten. Genseren er grønnere enn avokadotoasten og juicen hun drikker mens hun forteller om hvordan hun kom fram til tematikken som preger tekstene på platen.

Det startet med låten «Trust», som er å høre på en av 2020-platene. Ane Brun ville skrive om «noe som var lyst» – som det å møte norske Stig, som hun fortsatt er sammen med, og hva det å stole på noen gjør med deg.

– Jeg slapp låten under pandemien. I april 2020 hadde jeg et nettmøte med fans, som alle satt hjemme i lockdown og var redde. Vi snakket mye om det med tillit.

Tvilte på seg selv

Samme høst oppdaget Ane Brun ved en tilfeldighet at noen som hadde stått henne «veldig nær i mange år», hadde fortalt en historie om sykdom og problemer i livet sitt som ikke stemte. Det kom som et stort sjokk for henne.

– Da jeg kom over den verste forvirringen, ble jeg veldig fascinert av hele den opplevelsen det var å oppleve et slikt voldsomt tillitsbrudd, sier hun:

– Jeg er veldig godtroende, det har jeg vært helt fra jeg var barn. For det meste har det vært positivt å være slik, og heldigvis tok det over 40 år før den store tillitssmellen kom. Jeg merket at det tok litt tid før jeg torde å stole på meg selv og min egen intuisjon, magefølelsen, som jeg til da alltid hadde stolt på.

Ble skeptisk

Tvilen varte et par år. Ane Brun ble forsiktig med å møte det som var nytt og fremmed, «det var som å gå på glass», sier hun i dag.

– Jeg tar inn folks historie fysisk også, ikke bare i hodet. Så det jeg opplevde satt igjen i kroppen min. For hva skjer med alle historiene og alt jeg opplevde med den personen?

Det handler den vakre og såre låten «Reevaluating You» om. Den glir over i en monolog, der Ane Brun snakker om at motsatsen til tillit er engstelse, som gjør oss på vakt så vi gjemmer oss selv fra verden og menneskene.

– Jeg følte det så sterkt da jeg fullførte platen: Her måtte jeg ha en monolog, sier Ane Brun.

Sammenlikner med KI

Hele albumet er bygd opp rundt tillitstematikken. Den aller siste sangen, «In These Waters», handler om å være fremme der hun trenger å være. Der Ane Brun selv er i dag, forklarer hun overfor NTB:

– Jeg må jo stole på livet, og på menneskene.

Hun trekker linjen fra det personlige og til verden slik den er i dag, ikke minst med kunstig intelligens, som også gjør at vi tviler på det vi opplever.

– Jeg hadde en opplevelse der jeg i fjor sommer hørte en artist med en fantastisk stemme. Jeg skrev til og med til artisten på Instagram og fikk svar også. Uken etter fikk jeg vite at det var AI.

– Hva skjer med oss når vi skal leve med dette? Jeg blir så sliten av hele tiden å tenke på «er dette sant?». Derfor søker jeg meg til virkelige møter, til teater og malerier. For jeg orker ikke å være skeptiker. Jeg håper noe vil skje, så vi søker tilbake til hverandre igjen.

Jobbet uten band

For første gang på en plateinnspilling arbeidet Ane Brun uten et band i studio. Hun visste hun ville ha et større popsound, og «leke med låter som hadde tydelige refreng».

Hun tok med skisser på datamaskinen inn i studioene til sju medprodusenter i Norge (Ary, Röyksopp), Sverige (bl.a. Anton Engdahl) og England (Linden Jay).

– Jeg valgte dem ut fra det som ville passe den enkelte låten. Du kan si at jeg lager et fyrstikkhus selv, og tar det med til folk som kan lage ordentlige hus av det, sier hun med et smil.

Pendler – til Sverige

Ane Brun har bodd i Norge de siste årene, etter å ha etablert hele karrieren og nettverket sitt i Sverige i flere årtier. Der hun før pendlet til Norge, pendler hun nå tilbake til sin svenske «hjemby» Stockholm.

– Jeg holder fremdeles på å finne tilbake til den jeg er i Norge. Når du lever i et annet land, får du helt andre referanser. Det å flytte gjør noe med selvtilliten og identiteten din, funderer hun.

Samtidig har hele musikkbransjen forandret seg på den tiden hun har vært artist.

– Da jeg begynte, levde jeg av å selge CD-er! Men selv om det er et massivt utbud av musikk i dag, og vanskeligere å klare å komme gjennom og bli hørt, så er det likevel friere. Artister kan lettere samarbeide, de unge er frie – de hører på alle typer musikk. Jeg har alltid følt meg sjangerfri, så tiden vi lever i nå passer meg bra. Man kan være hvem man vil.

Ikke nervøs

Ane Brun er ikke nervøs når hun først er klar for å slippe et album, da hevder hun det er mer «som å gi folk en godt planlagt gave».

Nervøsiteten utspiller seg heller i tiden da platen blir til, under selve prosessen.

– Jeg får vennene mine til å lytte, «er jeg helt ute nå, eller er dette bra?». Det er en bipolar prosess; den ene dagen føles det som det beste du har gjort, den neste er det fullt imposter syndrome, der du tviler på alt.

Men nå er hun i mål, både med gjenfunnet tillit og den nye platen, og med en stor nordisk turné planlagt våren 2027.

(©NTB)