«Markens grøde»-regissøren ga naturen en viktig rolle

Fjellene er mektige, og veien til gården Sellanraa er bratt i filmatiseringen av Hamsun-klassikeren «Markens grøde». Og ingenting er juks.

Innenriks: Filmfolkene måtte slite med å få seg selv og alt utstyret opp til den fredede gården Ormelid, en såkalt «høydegård» langt oppe i fjellsiden over Sognefjorden. Den mente regissør Hans Petter Moland passet godt til å kunne illudere romanens Sellanraa.

– Det er ganske vanskelig å skildre et bratt landskap på film – det må være ganske bratt for at det skal synes, medgir Moland.

Ikke romantisere

Nettopp det bratte landskapet, og slitet med å dyrke jorden som ingen andre vil ha, er sentralt i «Markens grøde», som er basert på Knut Hamsuns klassiker med samme navn.

– Naturen er en premissleverandør i livet til Inger og Isak, noe som preger kjærligheten deres på godt og ondt i de årene de er sammen. Jeg har vært veldig opptatt av ikke å romantisere eller eksotisere naturen, men bare la den være slik som Inger og Isak opplever den, sier Hans Petter Moland og legger til:

– Noen ganger kan de to stå midt i et vakkert landskap og ikke få det med seg fordi de står med nesa nedi potetåkeren.

Han mener den største feilen vi begår i dag, er at vi tror at alle svar ligger utenfor oss selv.

– Men noen ganger handler det om å lete der du står. Det å søke bekreftelse eller bifall utenfra er ikke det som gjør livet verdt å leve, derimot å være til stede der du er.

Skjør natur

Selv om fjellene rundt Isak og Inger på Sellanraa virker mektige og evige, sier Moland at han i likhet med Hamsun var opptatt av naturen som «en skjør del av deres eksistens» i sin skildring.

– Naturen er skjør, altså sårbar, fordi vi mennesker er så kapable til destruktive handlinger, sier Moland og forteller om en tydelig respons hos utenlandske seere på at «Markens grøde» oppleves som samtidsaktuell.

– Folk føler at den sier noe om ødeleggelsen av naturen rundt oss, av skaperverket vi bare valser over, og teknologien vi slipper inn i livene våre, uten å ane rekkevidden av. Vi lar oss distrahere fra barna våre, fra nære relasjoner og naturen rundt oss, der vi er styrt av tekgiganter som bryr seg katta om hvordan det går med oss. Det er spesielt unge mennesker som reagerer på dette ved filmen, sier han.

Drømmen

Å forstå hvordan naturen omslutter og preger ektefolket på Sellanraa var viktig for den prisbelønte filmskaperen, som selv er gårdbrukersønn og en gang i tiden var odelsgutt.

– Deres kjærlighet preges av at de står sammen om noe. At deres felles anstrengelser har en verdi. På et tidspunkt våger de å si til hverandre «tenk om vi skulle lykkes», altså at de drømmer om noe mer enn å leve bare hånd til munn, noe mer enn bare å overleve. Det er et endrende spørsmål i filmen, sier han.

Han minner om at for bare et par generasjoner siden i Norge kjempet de fleste hardt for et utkomme under skrinne forutsetninger. Det måtte skuespillerne hans, Herbert Nordrum og Asta Kamma August, leve seg inn i. Rollene deres er fysiske, og det ville han de skulle kjenne på.

Fysiske roller

– Herbert hugget ved hele vinteren før innspillingen for å få taket på det. De trente på Maihaugen, der noen driver gårdsdrift som på 1800-tallet. Inger lærte seg å melke, og hun flettet kurver og hesjet og lærte seg å håndtere en ljå, sier Moland som «hater filmer hvor det virker som om skuespillerne har fått utlevert en rekvisitt ti minutter før opptak».

Selv fungerte han som «en slags guide underveis» og engasjerte også en sauebonde til å lære skuespillerne sine å håndtere en sau troverdig. For det er i selskap med en sau at Inger kommer over fjellet til Sellanraa.

Nå hylles «Markens grøde» av Riksantikvaren for måten fjellgården Ormelid løftes fram i filmen.

– Nå vil denne fantastiske plassen nå ut til et enda større publikum, sier riksantikvar Hanna Geiran i en uttalelse. Hun karakteriserer den fredede fjellgården som «en unik del av norsk kulturarv», der den forteller historien om hvordan nordmenn levde og klarte seg i bratt og ulendt terreng gjennom generasjoner.

– Ormelid har bosettingshistorie og jordbruksdrift 4000 år tilbake i tid. Det er fantastisk at et fredet kulturminne som dette også kan brukes til moderne kulturformidling, og kanskje ende opp i Hollywood, sier Geiran.

Og sikter antagelig til at filmen er norsk Oscar-kandidat og i tiden fremover skal kappes om nominasjon i kategorien beste internasjonale film.

Klar for Oscar-racet

– Vil naturscenene hjelpe «Markens grøde» i Oscar-racet, Moland?

– Vi har vist den flere steder ute i verden, og jeg fornemmer veldig sterkt at filmen snakker med publikum på en måte som gjør at de tar den til seg på en særegen måte. At de blir beveget på steder de ikke er vant til å bli beveget, svarer han og hevder at «halve jobben er gjort» om man klarer å få medlemmene av Oscar-akademiet til å se filmen.

– Oscar er en konkurranse om oppmerksomhet. Henger den med i European Film Awards, vil det hjelpe på oppmerksomheten før Oscar-nominasjonene, sier Moland. Selv om han synes det er «en absurd øvelse å sammenligne filmer som kan være gode på hver sin måte», er likevel konkurranseinstinktet hans vekket:

– Vi mennesker er innrettet slik at vi elsker å konkurrere og er opptatt av hierarkier. Når man først har meldt seg på, er det alltid morsommere å vinne. Så barnslige er vi mennesker, og der inkluderer jeg meg selv, medgir han.

«Markens grøde» er i ferd med å få amerikansk distributør og har fått Oscar-vante Steven Raphael som publisist og ansvarlig for den såkalte Oscar-kampanjen i USA.

(©NTB)