Sprikende reaksjoner møtte Francis Ford Coppolas «Megalopolis» i Cannes

Kultur og underholdning: Anmeldelsene av «Megalopolis» har variert fra «galskap av gigantiske proporsjoner» til «det sprøeste jeg noen gang har sett», men Coppola har nok en gang laget den store snakkisen. Ingen film i år ble møtt med større nysgjerrighet enn «Megalopolis», som Coppola har investert 120 millioner dollar av sine egne penger i etter å ha solgt unna deler av vingården han eide.

Ikke ulikt Coppolas «Apocalypse Now» for rundt 45 år siden, ble «Megalopolis» ledsaget av rykter om produksjonsproblemer og tvil om filmens kommersielle appell.

I filmen spiller Aubrey Plaza en ambisiøs TV-journalist ved navn Wow Platinum, Giancarlo Esposito er borgermesteren, Laurence Fishburne er Cæsars sjåfør og forteller, og Shia LaBeouf spiller en ubehagelig fetter ved navn Claudio.

Coppola, iført stråhatt og med stokk, ankom Cannes’ røde løper sammen med et av barnebarna Romy Coppola Mars, mens lydsporet til «Gudfaren» ble spilt over høyttalerne.

Anmeldelsene var delte. Peter Bradshaw i The Guardian kalte filmen «megasvulstig og megakjedelig». Tim Grierson i Screen Daily beskrev den som en «katastrofe», mens Kevin Maher i Times of London omtalte den som en «hjernesprengende vederstyggelighet». Jessica Kiang i Variety mente at filmen var «en dårskap av så gigantiske proporsjoner at det er som å observere Romas faktiske fall».

Coppola utfordrer ifølge kritikerne filmkonvensjoner gjennom hele «Megalopolis». Under en visning i Los Angeles før Cannes-festivalen, ble det meldt at mange var forvirret over den eksperimentelle filmen. «Det er null kommersielle utsikter, og det er bra for ham,» sa en av de fremmøtte til Puck.

«Megalopolis» er dedisert til Coppolas kone, Eleanor Coppola, som døde i april.

Filmen er en fabel som utspiller seg i et futuristisk New York, og handler om en arkitekt, spilt av Adam Driver, med en storslått visjon om en mer harmonisk metropol, som også har evnen til å manipulere tid. Filmen er utformet som et romersk epos. Drivers rollefigur heter Cæsar, og filmens New York inkluderer et moderne Colosseum.

Etter visningen mottok Coppola og filmen stående ovasjon i ti minutter fra publikum. Regissøren tok til slutt mikrofonen og understreket filmens budskap om menneskelig fellesskap og håp. Han sa at «vi er én menneskelig familie, og det er den vi bør ha troskap til», og beskrev «håp» som «det vakreste ordet i det engelske språket».

Noen kritikere uttrykte likevel beundring for filmens ambisjoner. Bilge Ebiri fra New York Magazine kalte den «kanskje det sprøeste jeg noensinne har sett», og David Ehrlich fra IndieWire roste filmens kreative tilnærming, som kanskje ikke resulterte i en overflod av dramatisk sammenhengende scener, men som ga filmen en løssluppenhet som gjorde den fascinerende å se på. David Rooney i The Hollywood Reporter beskrev filmen som et verk preget av overmot og et dristig eksperiment som «reflekterer vår kaotiske samtid, både politisk og sosialt.»

(©NTB)