Regissør Emilie Beck: Fra Bolivia-flukt til gisseldrama i norsk barnehage

I sin nye film «11 timer» vil filmskaper Emilie Beck fortelle hva som skjer når en bevæpnet mann går inn i en barnehage og tar ansatte og barn som gisler.

Innenriks: Høres kjent ut? Det er fordi Beck på nytt vender tilbake til virkeligheten for inspirasjon – slik hun også gjorde med TV-serien «Flukten fra Bolivia».

– Filmer inspirert av virkeligheten har en nerve som rene fiksjonsfilmer ikke har, sier hun til NTB.

«Annen nerve»

«11 timer» er altså inspirert av gisseldramaet i Hjelmeland i Rogaland i mai 2000, der en mann bevæpnet med hagle og det som så ut som en hjemmelaget bombe, tok 25 småbarn og ti voksne som gisler i en barnehage.

Situasjonen løste seg, men satte dype spor hos de involverte og i lokalsamfunnet. I pressemeldingen om filmen understrekes det at karakterer, navn, sted, tidsperiode og sentrale hendelsesforløp er endret eller fiktive. Hvorfor hun dras til slike virkelige hendelser?

– Jeg har veldig tro på at det finnes et rom for fiksjon inspirert av virkeligheten, som ikke later som at den er journalistisk eller har alle svar, men som likevel skaper en unik empati med karakterene og historien, svarer Emilie Beck.

Fellesnevner

«11 timer» er under innspilling med planlagt premiere høsten 2027. Den byr på stjerner som Jan Gunnar Røise som gisseltakeren og Ingrid Bolsø Berdal som barnehagens pedagogiske leder.

– Fra fengsel og narkotikasmugling til en barnehage, hva er fellesnevneren for deg?

– At det er historier om mennesker under enormt press, som går langt for å overleve, samtidig som historiene sier noe om oss som mennesker, om utfordringer vi har og om styrken som bor i oss, svarer Emilie Beck.

Hun sier til NTB at det er mye i denne fortellingen som bør være egnet til å skape diskusjoner:

– Hvordan ville jeg selv reagert hvis noe sånt skjedde med meg? Er vi forberedt på at noe sånt kan skje igjen? Filmen handler i stor grad også om hvordan en krise påvirker et lokalsamfunn.

Mot og omsorg

Beck har denne gang ikke skrevet manuset selv, det har Amy Black Ndiaye og Caroline B. Arnesen gjort. For henne handler det som skildres i «11 timer» om hvor sårbare vi kan være – og hvor avgjørende menneskene rundt oss er når kriser oppstår.

– For meg handler filmen først og fremst om de ansatte i barnehagen og om omsorg, ansvar og mot i en ekstrem situasjon. Jeg håper filmen kan skape refleksjon rundt hvordan vi møter mennesker i krise, sier Beck, som håper den samtidig kan løfte fram en yrkesgruppe som «altfor sjelden får den oppmerksomheten de fortjener».

– Det er viktig for oss at filmen ikke oppleves som en rekonstruksjon eller et portrett av virkelige mennesker. Ambisjonen er å utforske de menneskelige og etiske spørsmålene hendelsen reiser, ikke å gjenskape den.

Spres raskere

Bakgrunnen for gisseltakerens handling for 26 år siden var en konfliktfylt sak om foreldrerett. Gisseldramaet i Hjelmeland utspilte seg i en tid da sosiale medier var i en tidlig startfase.

– Disse temaene som filmen tar opp, er dessverre fortsatt aktuelle. Samtidig lever vi i en tid hvor informasjon spres raskere, konflikter blir mer synlige og belastningen for de berørte ofte varer lenger, sier Emilie Beck.

Hun legger til at filmen ikke handler om å forklare hvorfor dette skjedde, men om hvordan mennesker forsøker å håndtere slike situasjoner når de først oppstår.

– Jeg tror det er viktig at vi fortsetter å stille spørsmål ved hvordan vi forebygger vold, hvordan vi følger opp mennesker i sårbare situasjoner, og hvordan vi tar vare på dem som blir rammet når det verste skjer.

Historien viktigst

Som regissør så Emilie Beck (35) etter «skuespillere med gode, psykologiske ferdigheter som er gode på å se nyanser og skape empati».

Da fant hun fram til Jan Gunnar Røise og Ingrid Bolsø Berdal i hovedrollene, samt Oddgeir Thune, Sofia Tjelta, Ida Ursin Holm og Dennis Storhøi. På rollelisten står dessuten Marit Synnøve Berg, Hannah A. Fjeldbraaten, Sajid Malik og Gitte Witt.

Hun går fra TV-serie til spillefilmformat, og sier at for henne er ikke mediet det viktigste – men historien som fortelles.

– Jeg har gjort langformat selv før, med dokumentar og som co-regi på strømmefilm. Når det er sagt, er det noe helt eget med kinofilmen, og jeg synes det er utrolig stas å få denne muligheten.

(©NTB)