Norge trenger et nytt raffineri – bygg det i Tysvær

Norge er blant verdens største eksportører av olje og gass. Likevel er vi avhengige av andre land for å sikre oss nok diesel når vi trenger den som mest. Det bør få varsellampene til å blinke.

KRONIKK:  I en tid med krig i Europa, geopolitisk uro, sårbare handelsruter og stadig større oppmerksomhet rundt nasjonal beredskap, bør Norge stille et enkelt spørsmål: Er det fornuftig at et av verdens rikeste energiland bare har ett oljeraffineri?

Mitt svar er nei.

Norge bør igjen ha minst to raffinerier. Det neste bør bygges i Tysvær – enten i tilknytning til prosessanlegget på Kårstø eller i Haugaland Næringspark på Gismarvik.

Stortinget har allerede sett problemet

Dette er heller ikke bare et lokalt eller teoretisk beredskapsargument. Stortinget ba 26. mai 2026 regjeringen vurdere tiltak for å sikre produksjon av diesel og flydrivstoff i Norge.

I statsbudsjettet for 2027 skriver regjeringen samtidig at Norge er selvforsynt med bensin, men at vi i varierende grad er avhengige av import av andre petroleumsprodukter, blant annet diesel, marine gassoljer og flydrivstoff.

Det betyr at norske myndigheter allerede har erkjent selve problemstillingen: Norge produserer enorme mengder olje, men er likevel avhengig av import for å dekke deler av behovet for drivstoff som er helt avgjørende for transport, beredskap og forsvar.

Da bør neste naturlige spørsmål være om Norge igjen bør ha to raffinerier.

Vi gjorde oss mer sårbare

Da raffineriet på Slagentangen ble lagt ned i 2021, mistet Norge en betydelig del av sin egen raffineringskapasitet. Tilbake står Mongstad som landets eneste oljeraffineri.

Mongstad er stort og effektivt, men Norge er likevel ikke selvforsynt med alle typer drivstoff. Vi er fortsatt avhengige av import av blant annet diesel, marine gassoljer og flydrivstoff.

Det betyr i praksis at vi eksporterer enorme mengder råolje, samtidig som vi er avhengige av at raffinerier og transportsystemer i andre land fungerer for at norske lastebiler, anleggsmaskiner, fiskefartøy og deler av beredskapen skal kunne holdes i gang.

Diesel er beredskap – ikke bare privatbilisme

Debatten om diesel blir altfor ofte redusert til hvor mange dieselbiler som vil finnes på norske veier om ti eller tjue år.

Det er en altfor snever diskusjon.

Diesel og andre flytende drivstoff brukes i tungtransport, landbruk, fiskeri, entreprenørvirksomhet, reservekraft og en rekke andre samfunnskritiske funksjoner.

Og ikke minst: Forsvaret er avhengig av drivstoff.

Militære lastebiler, pansrede kjøretøy, logistikkmateriell og en rekke våpen- og støttesystemer er avhengige av diesel eller andre petroleumsbaserte drivstoff. I en krise eller krig vil behovet ikke bli mindre – det kan øke kraftig samtidig som de internasjonale forsyningslinjene er under størst press.

Det gjør norsk tilgang på drivstoff til mer enn et spørsmål om transport og energipolitikk. Det er også et spørsmål om nasjonal sikkerhet og forsvarsevne.

Elektrifiseringen vil fortsette, og det er bra. Men selv i et Norge med langt flere elektriske kjøretøy vil behovet for flytende drivstoff bestå i mange år framover.

Beredskap må dessuten dimensjoneres for den dagen normalen ikke fungerer.

Ved langvarige strømbrudd, krig, sabotasje eller alvorlige forsyningsforstyrrelser kan diesel være forskjellen mellom maskiner som står og maskiner som går.

Større beredskapslagre er derfor fornuftig, men lager og produksjon er ikke det samme.

Et lager kjøper oss tid. Et raffineri gir oss produksjonsevne.

Det er et paradoks. I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er det også en risiko.

Diesel er beredskap – ikke bare privatbilisme

Debatten om diesel blir altfor ofte redusert til hvor mange dieselbiler som vil finnes på norske veier om ti eller tjue år.

Det er en altfor snever diskusjon.

Diesel og andre flytende drivstoff brukes i tungtransport, landbruk, fiskeri, entreprenørvirksomhet, reservekraft, Forsvaret og en rekke samfunnskritiske funksjoner.

Elektrifiseringen vil fortsette, og det er bra. Men selv i et Norge med langt flere elektriske kjøretøy vil behovet for flytende drivstoff bestå i mange år framover.

Beredskap må dessuten dimensjoneres for den dagen normalen ikke fungerer.

Ved langvarige strømbrudd, krig, sabotasje eller alvorlige forsyningsforstyrrelser kan diesel være forskjellen mellom maskiner som står og maskiner som går.

Større beredskapslagre er derfor fornuftig, men lager og produksjon er ikke det samme.

Et lager kjøper oss tid. Et raffineri gir oss produksjonsevne.

Vi bør kunne foredle mer av vår egen olje

Norge eksporterer råolje som raffineres i utlandet før ferdige produkter kan transporteres tilbake til norske kunder.

I et normalt fungerende internasjonalt marked kan dette være økonomisk rasjonelt. Men beredskapspolitikk kan ikke baseres utelukkende på at verdensmarkedet alltid fungerer.

Pandemien viste hvor raskt globale forsyningskjeder kan bryte sammen. Krigen i Ukraina viste hvor raskt energimarkeder kan endres. Den sikkerhetspolitiske utviklingen de siste årene har også vist at nasjonal produksjonskapasitet igjen har fått en helt annen verdi.

Det gjelder mat. Det gjelder medisiner. Det gjelder forsvarsmateriell.

Og det gjelder energi.

Det er også grunn til å stille spørsmål ved hvor klokt det er å sende norske råvarer ut av landet, foredle dem i andre land og deretter transportere ferdige produkter tilbake igjen.

Et norsk raffineri vil selvsagt også ha utslipp. Derfor må et nytt anlegg bygges med strenge krav til energieffektivitet, utslippsreduksjoner og mulighet for gradvis større bruk av biodrivstoff og syntetiske drivstoff.

Poenget er ikke å bygge gårsdagens raffineri. Vi bør bygge morgendagens.

Hvorfor Tysvær?

Få steder i Norge ligger bedre til rette enn Tysvær.

Kårstø er allerede et av Europas viktigste prosessanlegg for petroleum. Området har industriell kompetanse, energiinfrastruktur, sikkerhetsmiljøer og flere tiår med erfaring fra behandling og utskiping av hydrokarboner.

I tillegg finnes store lagrings- og eksportanlegg for flere petroleumsprodukter i området.

Noen kilometer unna ligger Haugaland Næringspark på Gismarvik.

Dette er et av landets største industriområder, med store arealer, dypvannshavn og betydelige utbyggingsmuligheter.

Råvarer og ferdige produkter kan fraktes sjøveien, samtidig som området får stadig bedre veitilknytning.

Rogfast vil knytte Haugalandet og Nord-Jæren tettere sammen og gjøre E39 til en enda viktigere transportkorridor. Nordover vil Hordfast og videre utbygging av E39 knytte regionen tettere mot Stord og Bergen.

Tysvær ligger dermed midt i en stadig sterkere industri- og transportakse mellom Stavanger og Bergen og mot Østlandet på en oppgradert E 134.

Et nytt industrieventyr for Haugalandet

• Et nytt raffineri vil være langt mer enn selve fabrikkbygget.
• Et prosjekt i denne størrelsesordenen vil kunne utløse betydelige investeringer over mange år, først under bygging og senere gjennom drift, vedlikehold og videreutvikling.
• Det betyr arbeidsplasser for prosessoperatører, ingeniører, elektrikere, automatikere, mekanikere, IT-miljøer og en lang rekke andre faggrupper.
• Det betyr oppdrag til leverandørindustrien.
• Det betyr aktivitet for havn, transportører og servicebedrifter.
• Det betyr økte skatteinntekter, større bosetting og et bred