Kongen, stillheten og tårene

Vi hørte Åge synge, men så ham ikke. Vi fikk heller ikke med oss det rørende øyeblikket da dronning Sonja reiste seg for å legge en rød rose på ektemannens kiste.

Kongen: Domkirken er ikke stort å skryte av for oss som liker å bruke Nidarosdomen som metermål. Den er nesten unnselig, kortere, smalere, lavere og yngre enn katedralen i Trondheim. Men den er mer enn stor nok til at du knapt ser hva som foregår fremst i kirkerommet, foran alteret, når du sitter like innenfor hovedportalen.

Til gjengjeld hadde vi orkesterplass og sto på fem meters hold da båren med kong Harald ble ført inn i kirken rett før klokken 13. Så nær sto vi akkurat da at det nesten føltes litt for privat, nesten nærgående, å la blikket hvile for lenge på den sorgtunge Sonja og en tydelig preget Haakon. Vi lot det heller flakke bakover i rekken til kronprinsessen og prinsen og den øvrige familien som trådte inn i tur og orden.

Men først og fremst var stillheten: Det var Roy Jacobsen som skrev i en av sine tidlige romaner at stillheten alltid setter verden i et annet lys enn dens eget, og det fikk vi god tid til å reflektere over mens vi satt i over to timer i Oslo domkirke og ventet.

Kirken ble fylt opp etter et minutiøst mønster der statsforvaltere og politikere ble loset inn før stortingsrepresentanter og kirkeledere begynte å fylle opp nord- og sørskipet i selskap med en skokk idrettsutøvere, noen utgått på dato for lengst, men alle i prima form der de ålet seg langs benkeradene og hilste respektfullt på seremoniens eldste deltaker, 98 år gamle Andreas Aarflot, Oslo-biskopen som ledet gravferden til kong Haralds far i 1991 og hadde bedt om all kraft fra Gud før han tok fatt på oppgaven med å stede kong Olav til hvile.

Og etter stillheten kom tålmodigheten: Det må ha vært lettere den gang, for trettifem år siden, å sitte her og vente uten at fingrene – som nå – løp etter telefonen på innerlomma. Der hadde vi fått en vennlig oppfordring om å la den ligge, avslått, mens våre kolleger utenfor teppebombet leserne med minuttoppdateringer og telte ned til gravferdsprosesjonen som skulle starte oppe fra Slottet klokken 12.

I stedet kunne vi ta inn over oss det store takmaleriet mens vi ventet, og beundre krysset der en sol stråler med teksten «Gloria in excelsis Deo», som betyr «Ære være Gud i det høyeste». Lyset flyter ut over resten av maleriene som viser den kristne trosbekjennelsen. Det er 1500 kvadratmeter stort og det største i sitt slag i Norge, det skal Oslo domkirke i det minste ha.

Arbeidet ble påbegynt i 1937, forsinket av krigen og først fullført i 1950. Det kan ennå ha luktet nymalt da Harald, nedbrutt av sorg, fulgte sin mor, kronprinsesse Märtha, på hennes siste reise her i 1954. Han var sytten år. Tre år senere døde farfaren, kong Haakon, og ble selvsagt gravlagt fra denne kirken, som hadde en så betydelig plass i Haralds liv. Her hadde han også et av sine lykkeligste øyeblikk da han giftet seg med Sonja i 1968.

Kongens gullkorn

Så stille var det i Oslo domkirke at vi hørte prosesjonen nærme seg meter for meter. Vi snek oss til å se at klokka nærmet seg halv ett, og trommeslagene fra Gardens signalkorps fikk hele kirkerommet til å rette seg i ryggen, enten det var Trond Giske, Ståle Solbakken, Kent Ranum eller Karianne Tung som vi hadde lokaliserte da de kom.

I prosesjonen fulgte de regjerende kongelige. De andre – kongelige uten kongedømmer, de som bare bærer med seg titler fra en svunnen tid – var blitt anvist plassene sine en halvtime tidligere: Rosario Nadal, for eksempel, prinsesse av Preslav og et av de mer kuriøse eksemplarene av arten. Hun er separert fra prins Kyril av Preslav, en tittel knyttet til Bulgaria, som avskaffet monarkiet i 1946.

I samme innslipp fulgte kronprins Alexander av Serbia, arving til et kongedømme som forsvant med Jugoslavias monarki i 1945, og et knippe fyrster, fyrstinner og grevinner med ordensbånd og medaljer av ulikt opphav.

Der satt de i hvert fall i de lange benkeradene og kunne se utover kreti og pleti; en vektløfter fra Grimstad, en skiskytter fra Simostranda, en nobelprisvinner i litteratur fra Haugesund, noen barnehjemsbarn fra hele landet og masse idrettsutøvere fra Trøndelag. Det ville ikke vært mye av norsk idrettshistorie uten dem, som kong Harald pleide å si. Det var i det hele tatt en gjesteliste etter hans smak.

– Nordmenn er rike, fattige og midt imellom, som også teller blant hans mange gullkorn.

Og for en dronning

Og deretter – etter at båren med kong Harald var på plass, og Sonja, Haakon og slepet av kongelige hadde funnet sine plasser – ble den neste timen en seremoni som speilet kong Harald slik han var.

Det ble alt for Norge til siste slutt, enten man trodde på Gud, Allah eller ingenting, med lystenning ved en katolikk, en humanist, en buddhist, en jøde og en muslim, bibelvers fremført på samisk og Åge Aleksandersen med Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker», som handler om den grunnleggende likheten og likeverdet mellom fattig og rik.

Vi så ikke statsminister Jonas Gahr Støre fra der vi satt heller, men du verden som vi hørte ham da han henvendte seg direkte til dronning Sonja og sa:

– For en dronning.

«Vi ødsler ikke med tårer i sorgens time, vi nordmenn», skrev Aftenposten da kong Haakon døde i 1957.

Det gjorde vi heldigvis i dag, og da kong Harald ble båret ut av Oslo domkirke for siste gang, sto alle med bøyd hode i den dypeste respekt.

(©NTB)