Hun sto opp klokken fem i tre år for å skrive: – Forlaget kaller meg forfatter, det gjør ikke jeg

Bokhøsten er i vente, og de første bøkene på høstlistene er allerede å finne i bokhandlene. En av sesongens debutanter er Berit Nordgarden.

Innenriks: Hun er virksomhetsarkitekt av yrke, og skrivedrømmen virket i årevis uendelig fjern.

Men til høsten skal hun snakke om debutromanen «Lockwoodgrensen» på forfattertreff på bibliotek i selskap med Edvard Hoem.

– Jeg holdt på å ramle av stolen da jeg så hvilke andre som skulle være med, sier Berit Nordgarden og medgir at hun tidligere tenkte på forfattere som «en egen divisjon av menneskeheten».

– Forlaget kaller meg forfatter. Det gjør ikke jeg.

Tenkte barnebok

Det var da Nordgarden (f. 1973) midt i livet reflekterte over hvor mange som tross alt skriver, og hvor mange bøker som gis ut, at hun kom til at hun «i alle fall kunne prøve».

– Jeg tenkte jeg skulle skrive en barnebok, inspirert av alle historiene jeg diktet opp på sengekanten da barna var mindre. Jeg leste ikke bøker for dem, men improviserte fram historier.

Hun meldte seg på et helgekurs i fortellerkunst «for å gi meg selv et spark bak», sier hun om oppstarten i 2022.

– Mandagen etter sto jeg opp klokken fem og begynte å skrive.

Tidsklemme kostet

Det gikk «rett til venstre» og ble en helt annen type tekst enn det hun hadde tenkt, røper hun: Langt fra en barnebok, selv om hovedkarakteren – en høy, tynn fyr som heter Leonid – ble med fra en av sengekanthistoriene til «Lockwoodgrensen».

Som utkommer nå i juli og av forlaget kalles «en eventyrlig spenningsroman, kunnskapsrik, fascinerende og herlig spekulativ».

– Jeg ville bare skrive en bok som hadde alt, smiler hun skrått.

Hun fortsatte å stå opp så grytidlig hver morgen i tre år for å rekke over skrivedrømmen i tillegg til familieliv og jobben som virksomhetsarkitekt. Underveis gjorde tidsklemmen henne utbrent.

Magiske fredager

Da gikk hun ned i 80 prosent stilling – og satt hver fredag det neste året en full arbeidsdag på Deichman Bjørvika i Oslo og skrev videre.

– Jeg elsket de fredagene! Det var helt magisk. Jeg har evnen til å leve meg inn i fantasien og mine egne drømmer, så jeg satt der i åtte timer i min egen boble. Hver dag når jeg kom ut, syntes den virkelige verden så merkelig. Og det var rart at bare jeg visste om det jeg hadde skrevet om, for det var så virkelig for meg.

Hun røper at hun ikke la noen plan for bokens handling:

– Jeg hadde jo aldri skrevet en bok før, så jeg visste ikke helt hva jeg gikk til. Men det ble organisk og utforskende, og et veldig stort poeng for meg i prosessen: At jeg selv ikke visste hva som ville skje i historien. Da gledet jeg meg til å finne det ut.

Mer personlig

Leserne hennes får møte Leonid, som bor på Tøyen og er i 50-årene. Han lever alene etter at faren, som var astrobiolog – slike som forsker på livets opprinnelse, utvikling og utbredelse i universet – forsvant i en flystyrt.

Nordgarden la en del av handlingen til Naturhistorisk museum og sier hun er veldig fascinert av naturvitenskapen. Så er da også bokens antagonist en grenseløs biolog ved navn Evy, som i likhet med Leonid bærer med seg trekk fra forfatteren selv.

– Det jeg ikke skjønte da jeg begynte å skrive, er hvor mye av deg selv du nødvendigvis må putte inn i teksten. Den er formet av det du evner å tenke fram, og dine egenskaper blir reflektert i karakterene dine. Det skjønte jeg ikke før jeg var ferdig, tok en pause og leste gjennom på nytt, sier hun:

– Både Leonid og Evy var meg, bare trukket ut til det ekstreme. Det gjorde det brått veldig personlig.

Skummelt

Men det aller skumleste er likevel dette, forteller hun NTB:

– At folk skal tenke at «er det dette hun har brukt fire år på?». Jeg har ikke hatt selvtillit og er egentlig litt livredd. Men så tenker jeg samtidig at jeg i ryggen har gjengen fra Oktober som er støttende. Og de antok boken jeg skrev.

Utrolig nok var dette det eneste forlaget hun ikke sendte manuset til. Fordi hun anså dem som «litt hvassere», der de blant annet ga ut hennes favoritter som Dag Solstad, Karl Ove Knausgård og Ali Smith.

– Men så en kveld tenkte jeg: du blir jo ikke arrestert om jeg sender til dem, så det gjorde jeg. Dagen etter ringte en redaktør derfra og ba meg ikke signere med noen andre før hun rakk å lese gjennom hele manuset. Fire uker senere ble hun bedt til et møte.

– Da lå kontrakten på bordet.

Lovet familien

«Lockwoodgrensen» er ute hos bokhandlene nå. Selv har forfatteren bak vært på Italia-ferie og skal rett tilbake for å signere bøker.

I ukene og månedene fremover skal hun være med på Oktober forlags høstlansering, som er i august, og delta på forfattertreff som det med Hoem. Allerede er hun i gang med å skrive neste bok, men medgir at hun må løse tidsklemma først.

– At jeg la meg klokken ni og sto opp klokken fem i tre-fire år var ikke kjempegøy for familien. Så de er litt glad for at jeg lovet dem at dette er over. Nå må jeg finne andre tider for skrivingen.

(©NTB)