Trump graver seg dypere – og Stephen Miller får spaden

Velgerne har gitt Donald Trump og Republikanerne et historisk nederlag. Svaret fra Det hvite hus er ikke selvkritikk eller en mer forsonende politikk. I stedet får en av administrasjonens mest kompromissløse ideologer enda større makt. Det kan bli begynnelsen på en enda dypere republikansk krise.

Kronikk: Det amerikanske mellomvalget 3. november 2026 burde ha utløst politisk selvransakelse i Det hvite hus. Republikanerne mistet kontrollen over begge kamrene i Kongressen. Velgere som for bare to år siden ga Donald Trump en ny sjanse, har i betydelig omfang vendt ham ryggen.

Men presidentens reaksjon tyder foreløpig ikke på noen grunnleggende kursendring.

Tvert imot har Trump utpekt Stephen Miller til ny stabssjef. Miller er mannen som i årevis har vært blant de fremste pådriverne for administrasjonens hardeste innvandringspolitikk og mest aggressive retorikk mot politiske motstandere.

Det er vanskelig å tolke utnevnelsen som noe annet enn et signal om fortsatt konfrontasjon, selv om Trump selv avviser at endringen skyldes valgnederlaget.

Når velgerne sier at politikken har gått for langt, svarer presidenten med å gi mer makt til en av dem som har drevet den lengst.

Velgerne har fått nok

Det republikanske nederlaget kan ikke forklares med én upopulær beslutning.

Ja, krigen mot Iran har bidratt til resultatet. Men den omfattende velgerundersøkelsen fra Associated Press viser en langt bredere misnøye.

Omtrent to av tre velgere mener Trumps politikk har forverret økonomien. Seks av ti mener innvandringsmyndighetenes håndheving har gått for langt. Rundt sju av ti mener Kongressen har gjort for lite for å kontrollere presidentmakten.

Bekymringen for korrupsjon og private økonomiske interesser er også betydelig.

Dette er ikke små politiske svingninger. Det er alvorlige varsellamper for en administrasjon som har gjort seg avhengig av presidentens personlige popularitet og evne til å dominere den politiske dagsordenen.

Trump vant i 2024 med løfter om lavere priser, tryggere grenser og å holde USA unna nye, langvarige kriger. Nå opplever mange velgere det motsatte: høyere levekostnader, en brutal innvandringspolitikk og en ny krig med store økonomiske konsekvenser.

Presidenten kan ikke lenger skylde på forgjengeren for alt som går galt. Han har selv hatt makten i snart to år.

En administrasjon som vil styre uten de folkevalgte

Det mest bekymringsfulle er kanskje at Trump-administrasjonen allerede før valget hadde forberedt en strategi for å fortsette politikken uten støtte fra Kongressen.

Ifølge Reuters har Stephen Miller, budsjettdirektør Russell Vought og jurister i Det hvite hus i flere måneder undersøkt hvordan presidenten kan gjennomføre tiltak innen innvandring, handel og offentlig pengebruk uten nye kongressvedtak.

Trump har selv brukt betegnelsen «Mr. Veto» om rollen han kan få når Demokratene overtar Kongressen. Han har riktignok også åpnet for senere kompromisser.

Det finnes legitime grunner til at en president bruker vetoretten. Det amerikanske demokratiet bygger nettopp på maktfordeling mellom presidenten, Kongressen og domstolene.

Men det er noe fundamentalt problematisk dersom målet blir å bruke enhver tilgjengelig juridisk og administrativ mulighet til å gjøre de folkevalgtes arbeid virkningsløst.

Fra januar 2027 får Demokratene kontroll over begge kamrene. De kan granske administrasjonen, kreve dokumenter, kontrollere nye bevilgninger og blokkere presidentens lovforslag.

Trump kan på sin side stanse nye lover gjennom veto, mens eksisterende bevilgninger gir administrasjonen betydelig handlingsrom.

Det kan føre til to år med politisk stillingskrig.

Og hvem vil bli sittende med ansvaret dersom Kongressen forsøker å redusere helseutgifter og levekostnader, mens presidenten svarer med veto og Stephen Miller erklærer forslagene som radikal sosialisme?

Den strategien kan mobilisere de mest lojale Trump-tilhengerne. Men mellomvalget viser at det neppe er tilstrekkelig til å samle et flertall av velgerne.

Fra politikken til presidentens private interesser

En annen alvorlig belastning er spørsmålene rundt Trumps økonomiske interesser.

Reuters har dokumentert at presidentens økonomiske opplysninger for 2025 viste mer enn 1,4 milliarder dollar i rapporterte inntekter fra familiens kryptovirksomheter.

Disse inntektene er ikke i seg selv bevis for korrupsjon eller ulovligheter. Men omfanget reiser betydelige spørsmål om interessekonflikter når presidenten samtidig har innflytelse over reguleringen av bransjen.

Det samme gjelder finansieringen av de omfattende byggeprosjektene ved Det hvite hus, der store private donasjoner fra selskaper og milliardærer har skapt spørsmål om forholdet mellom økonomisk makt og politisk innflytelse.

Amerikanerne trenger å vite om presidentens beslutninger er tatt til beste for landet eller om private interesser påvirker politikken.

Det er nettopp slike spørsmål den nye Kongressen kan undersøke.

Og dersom Trump svarer med å forsøke å stanse innsyn, kan han forsterke mistanken hos velgere som allerede mener at presidenten setter seg selv foran landet.

Gull, monumenter og politisk virkelighetsflukt

Mens Republikanerne forsøker å forstå nederlaget, har Trump fortsatt å vie oppmerksomhet til sine store arkitektoniske prosjekter.

Han har undertegnet en proklamasjon om å gjøre Det ovale kontor til nasjonalt monument. Kontoret har under hans presidentskap fått omfattende gullutsmykning.

Samtidig arbeider han for en 76 meter høy triumfbue i Washington, og den omfattende utbyggingen av Det hvite hus fortsetter.

Presidenter kan selvsagt engasjere seg i bevaring av historiske bygninger. Og proklamasjonen om Det ovale kontor hindrer verken framtidige presidenter i å endre innredningen eller nødvendigvis i å oppheve vernet.

Men den politiske symbolikken er vanskelig å overse.

Mens millioner av amerikanere er bekymret for matpriser, strømregninger, helsehjelp og boligkostnader, snakker presidenten om monumenter, gull og sitt eget historiske ettermæle.

Kontrasten mellom presidentens praktprosjekter og velgernes økonomiske bekymringer er blitt et politisk problem i seg selv.

Kulturkrigen møter virkeligheten

Trump har lenge vist en bemerkelsesverdig evne til å flytte oppmerksomheten fra kompliserte samfunnsproblemer til emosjonelle konflikter.

Under valgkampen i 2024 hevdet han blant annet at innvandrere spiste folks hunder og katter i Springfield i Ohio. Påstanden manglet troverdig dokumentasjon.

Han hevdet også at barn kunne bli sendt på skolen og komme hjem etter kjønnsskifteoperasjoner gjennomført uten foreldrenes samtykke. Heller ikke dette hadde faktisk grunnlag.

Slike påstander er ikke bare politiske overdrivelser. De bidrar til å skape fiendebilder og mistillit.

Det er denne formen for politisk kommunikasjon Stephen Miller er en av de fremste representantene for.

Politiske motstandere blir ikke bare omtalt som mennesker med andre oppfatninger. De framstilles som ekstremister og fiender av landet.

Men en kulturkrig kan ikke betale strømregningen. Beskyldninger mot innvandrere reduserer ikke prisen på mat. Og angrep på politiske motstandere løser ikke problemene i helsevesenet.

Det kan være nettopp denne erkjennelsen som nå har begynt å påvirke amerikanske velgere.

Vance ser problemet – men Trump endrer ikke kurs

Visepresident JD Vance har gitt en mer konkret forklaring på valgnederlaget enn presidenten.

Han peker på Iran-krigen som en hovedårsak og erkjenner at velgere som støttet Trump i 2024, denne gangen kan ha stemt Demokratisk.

Det viser at deler av Republikanerne forstår alvoret.

Men Vance forsøker samtidig å bevare store deler av det politiske prosjektet Trump har bygget opp. Dermed står partiet foran et stadig vanskeligere valg.

Skal det forsvare alle presidentens beslutninger, også når velgerne vender seg bort? Eller skal det utvikle en politikk som kan vinne tilbake dem som nå har forlatt partiet?

Med Miller som stabssjef blir den første veien mer sannsynlig for Det hvite hus.

USA taper tillit – også utenfor egne grenser

Amerikansk innenrikspolitikk får konsekvenser langt utenfor USAs grenser.

Konfliktene med NATO-allierte, krigen mot Iran, tollpolitikken og uforutsigbarheten i forholdet til europeiske samarbeidspartnere har bidratt til større usikkerhet om USAs framtidige rolle.

Utenlandske turisters forbruk i USA ventes å falle med 6,3 prosent i 2026, ifølge prognoser fra U.S. Travel Association.

Det betyr ikke at verden har brutt alle forbindelser med USA. Men tillit tar lang tid å bygge opp og kan gå raskt tapt.

For Norge er dette ikke bare et spørsmål om amerikansk politikk. Ustabilitet i internasjonal handel, sikkerhetspolitikk og energimarkeder kan få direkte konsekvenser for bedrifter, arbeidsplasser og husholdninger.

Det er heller ikke sikkert at en ny amerikansk president kan reparere all skade i løpet av én valgperiode.

Kan nederlaget i 2026 bli enda større i 2028?

Donald Trump kan etter den amerikanske grunnloven ikke velges til president en tredje gang.

Derfor handler 2028 i stor grad om hvem som skal arve det republikanske partiet etter ham.

Og det er her Trumps reaksjon på mellomvalget kan bli særlig ødeleggende.

Dersom de neste to årene blir preget av nye konflikter, presidentvetoer, granskninger, økonomiske interessekonflikter og enda hardere politisk retorikk, kan partiets neste kandidat komme til å arve en stadig mer upopulær politisk arv.

Demokratene har på sin side ingen garanti for å vinne presidentvalget i 2028. De må vise at de har bedre løsninger og er villige til å ta ansvar for landets problemer.

Men Republikanernes største utfordring er nå at presidenten tilsynelatende ikke ønsker å endre kurs etter et nederlag som burde ha fått enhver politisk leder til å tenke seg grundig om.

Det er dette som gjør utnevnelsen av Stephen Miller så oppsiktsvekkende.

Når velgerne ber om mindre konfrontasjon, får de mer. Når de etterlyser ansvarlighet, blir makten samlet tettere rundt presidenten. Når de ønsker løsninger på hverdagsproblemene, fortsetter kulturkrigen.

Donald Trump har allerede gravd et betydelig politisk hull for seg selv og Republikanerne.

Med Stephen Miller som stabssjef kan han komme til å grave det enda dypere.

Og til slutt hjelper det lite å skylde på mediene, Demokratene eller velgerne selv. Det er presidenten og partiet hans som må ta ansvar for politikken de fører – og resultatene den gir.