Helsearbeider etterlyser bedre oppfølging: – Et nei kan ikke alltid være slutten

En omsorgsarbeider i Helse Fonna mener hjelpeapparatet må bli bedre til å følge opp alvorlig psykisk syke som avviser hjelp. Nå utfordrer hun kommunene på Haugalandet til å svare på hvem som faktisk har ansvaret når en pasient blir stadig sykere, men fortsatt sier nei.

Psykisk helse: Jeanett Mari Årvik, som er omsorgsarbeider i Helse Fonna, tar opp problemstillingen i et debattinnlegg.

Hun mener hensynet til pasientens selvbestemmelse i enkelte tilfeller kan føre til at ansvaret i praksis blir lagt på mennesker som på grunn av alvorlig sykdom har redusert evne til å forstå sin egen situasjon.

– «Han fikk tilbud om hjelp, men takket nei» kan bli stående som forklaring på hvorfor videre oppfølging ikke skjedde, skriver Årvik.

Spør om pasienten faktisk forstår

Årvik understreker at hun ikke ønsker en lavere terskel for bruk av tvang. Hun mener derimot at helsevesenet må gjøre grundigere vurderinger før et avslag på hjelp blir akseptert som endelig.

Et sentralt spørsmål er om pasienten faktisk forstår hva han eller hun sier nei til, hvilke konsekvenser avgjørelsen kan få og hvilke alternativer som finnes.

Fra 1. juni i år ble begrepet «samtykkekompetanse» erstattet med «beslutningskompetanse» i pasient- og brukerrettighetsloven. Endringen skal blant annet tydeliggjøre at vurderingen gjelder både evnen til å si ja og evnen til å si nei til helsehjelp.

Det betyr ikke at mennesker med alvorlige psykiske lidelser automatisk mangler beslutningskompetanse. Men Årvik mener et avslag på hjelp ikke uten videre kan avslutte saken dersom personen samtidig viser alvorlig funksjonsfall, manglende sykdomsinnsikt eller andre tegn på at vedkommende ikke forstår konsekvensene av beslutningen.

Utfordrer kommunene på Haugalandet

Årvik ber kommunene på Haugalandet redegjøre for hvordan slike situasjoner faktisk håndteres.

Hun vil blant annet vite hvem som har ansvaret for å vurdere beslutningskompetansen når en alvorlig psykisk syk person gjentatte ganger avviser hjelp, og hvordan slike vurderinger dokumenteres.

Hun spør også hva som skjer når pårørende over tid varsler om kraftig forverring, manglende sykdomsinnsikt eller fare, og hvordan opplysninger fra fastlege, legevakt, kommunale tjenester, DPS, akuttpsykiatri, rustjeneste, politi og pårørende blir sett i sammenheng.

– Hvem har ansvaret når alle instansene hver for seg har «gjort sitt», men ingen har hatt oversikt over hele situasjonen? spør Årvik.

– Jo sykere, desto vanskeligere å be om hjelp

Hun peker på det hun beskriver som et paradoks i systemet: Personene med størst behov for hjelp kan samtidig være de som har minst evne til å oppsøke og koordinere hjelpen selv.

Pasientene forventes blant annet å møte til avtaler, svare på telefon, søke tjenester, forstå informasjon og selv varsle når tilstanden forverrer seg.

– Jo sykere personen blir, desto mindre i stand kan vedkommende være til å etterspørre den hjelpen systemet krever at han selv skal be om, skriver hun.

Pårørende kan sitte med viktig informasjon

Årvik mener også informasjon fra pårørende må få en sentral plass i vurderingen. Pårørende kan over tid se endringer i blant annet søvn, ernæring, hygiene, rusbruk, økonomi, virkelighetsforståelse og atferd.

Hun understreker samtidig at taushetsplikten begrenser hvilke opplysninger helsepersonell kan gi tilbake til pårørende, men ikke hindrer tjenestene i å motta informasjon fra familien og bruke den i egne faglige vurderinger.

Etterlyser bedre vurderinger – ikke mer tvang

Årvik understreker at et beslutningskompetent menneske har rett til å avslå behandling, også når helsepersonell mener valget er uklokt.

Men dersom alvorlig sykdom har svekket evnen til å forstå situasjonen og konsekvensene av egne valg, mener hun hjelpeapparatet må undersøke nærmere hva et nei faktisk betyr.

– Jeg etterlyser ikke lavere terskel for tvang. Jeg etterlyser høyere kvalitet på vurderingene før systemet trekker seg tilbake, skriver Årvik.