Margreth Olin med ny roman: – Kjærligheten er nesten umulig, men det beste i livet

Margreth Olin romandebuterte med en sang til moren, som døde rett før filmen «Fedrelandet» hadde premiere. To år senere er hun klar med ny bok.

Innenriks: – Døden og kjærligheten er det mest smertefulle jeg har erfart. Min andre roman måtte derfor bli en kjærlighetshistorie, sier Margreth Olin til NTB.

Hun kaller «Utan språk for kjærleik» for sin første «roman-roman», i den forstand at hun har skrevet fiksjon for første gang.

– I alle filmene mine, og i «Song til mor», tar jeg utgangspunkt i virkelige mennesker og virkelige hendelser. Det gjør jeg ikke denne gangen. De ytre omstendighetene er oppdiktet, men alle følelsene til bokens hovedperson er levd og erfart. Jeg kjenner henne godt.

Bok om lengsel

Om handlingen i «Utan språk for kjærleik» heter det: «Hun har flyttet fra bygda til Oslo, fått barn som har blitt ungdommer. Så dør mannen hennes. I fem år har hun vært i dyp sorg, ingen har hun vært nær. Så møter hun barndomsvennen sin igjen – han som i perioder av livet har betydd alt for henne. Er det deres tur nå?».

Ifølge Olin er det en bok om lengsel – lengsel etter livet, lengsel etter å gi seg hen.

– Det vet jeg hva er. Jeg vet også mye om hvordan sorgen arbeider i meg etter brå og uventede tap. Jeg har vært tro mot de følelsene, hentet dem fram, skrevet fram bilder jeg bærer i meg. Min erfaring er at det personlige – om man går tett på, ærlig, subjektivt – blir allmenngyldig, sier hun til NTB og utdyper:

– Det er i denne spenningen jeg elsker å være når jeg skriver, som om jeg får tilgang til erfaringer som ligner mine, men som likevel er mer enn mine.

Forelskelse og sorg

Nå håper Olin (56) at de kommende leserne vil huske hvordan det er å være forelsket – «hvor uutholdelig og jævlig det er. Og hvor makeløst fint det kan være»:

– Er man forelsket, vil man gjerne bare ha sex, flørte og tulle – slik er det i denne boken også. Jeg har gjort et forsøk på å skildre noe av det fineste i livet, egentlig.

Men boken byr samtidig på brå død og en utslettende sorg, og om den kvinnelige hovedpersonen tør å elske igjen. Å møte noen i kjærlighet handler også om å åpne seg, våge å møte noen, noe kvinnen i boken strever med.

«Vandrepokalen» kaller hun barndomsvennen hun aldri har glemt, og som selv har hatt sine runder i livet. De starter med kun å sove sammen. Olin trekker fram et sitat hun er glad i fra boken: «Kom. Du kan få ligge her. Du kan øve, sier han, øve på å bli nær noen igjen.»

– Å hvile hos en annen – når man har hatt det og mister det, gjør at man kan bli redd for å kaste seg ut i livet igjen. Man beskytter seg.

Evig 16 i hjertet

– Jeg håper leseren vil heie på henne, og på ham. De strever med å finne et språk for det som vokser fram mellom dem. Kjærligheten er ikke enkel. Den er nesten umulig. Når den stikker så dypt som den gjør her. Men det beste i livet – det er den, konstaterer Olin.

Hun tror ikke kjærligheten blir mindre sårbar med årene, og sier hun «tenker om hjertet at det aldri blir eldre enn 16 år».

– Spenningen er like sterk, frykten for avvisning like sterk. Man elsker ikke mindre – tvert imot kanskje sterkere. Sexen blir bare bedre og bedre. Det er mye å feire i voksen kjærlighet. Og jeg håper det gjør godt for mange å lese det også, at det er gjenkjennelig.

Kjent på det selv

Boktittelen «Utan språk for kjærleik» kom til henne for tre år siden, forteller hun:

– Jeg lå i en seng, en mann jeg nettopp hadde vært med, reiste seg og gikk ut av den samme sengen, ut av rommet. Han ble stående lenge og se ut av vinduet i stuen. Jeg kunne se ham fra der jeg lå. Og jeg tenkte at jeg ikke hadde et språk for det jeg følte, sier hun:

– Jeg hadde lyst til å si noe til ham, men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg var redd for det som var i ferd med å vokse fram i meg, redd for at det ikke fantes et svar på det. Jeg lukket øynene, og boken begynte å ta form i meg allerede der.

Margreth Olin sier mannen i boken har impulser fra ulike menn hun har kjent gjennom livet: Han er varsom både med seg selv og med henne, men han tar initiativ, han har kraft og etter hvert overbevisning.

– Han finnes ikke i mitt liv, men jeg skulle ønske han gjorde det.

Dobbelt opp

Samtidig som Margreth Olin skrev på sin nye roman, har hun i snart ett år filmet hester – til en dokumentarfilm som kommer i 2027 og heter «The Horse».

– Arbeidet er en gave. Å lage film om hester er å komme hjem, det er å finne tilbake til kjærligheten som ble vekket i meg som barn i møtet med Fidel, sier hun om den hvite hesten som fulgte henne i hele 29 år.

– Jeg observerer, jeg lytter til hesteflokken, deres bevegelser og relasjoner, og vi samler det inn ved å filme det. Når jeg ikke har filmet dette året, har jeg skrevet. Skriving er for meg å hente fram indre bilder.

Nytt kapittel

Som barn og ungdom trodde Olin alltid at hun skulle bli forfatter, hun som skrev så mye.

– Men så fant jeg filmspråket, som er et endeløst språk å vandre i. Det blir bare mer og mer interessant å utforske mulighetene i filmen. Jeg har elsket det arbeidet, og det har tatt tiden min. Likevel har jeg alltid visst at jeg skulle skrive.

Nå er de to døtrene, «jentene mine» som hun kaller dem, store, og det er et nytt kapittel på gang for Olin.

– Nå er jeg et sted i livet hvor jeg har lyst til å skrive fram fiksjon, parallelt med at jeg lager flere dokumentarfilmer. For meg handler det hele tiden om å finne og utvide språket for menneskelige erfaringer.

(©NTB)