Kronikk: Når verden slutter å reagere

Jeg har ingen bevis for at Israels regjering kjente til Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 og bevisst lot det skje. Jeg har heller ingen bevis for at Russland sto bak angrepet, eller at Donald Trump styres av Israel eller sterke lobbyinteresser.

KRONIKK: Det ville være uansvarlig å hevde noe slikt. Men det ville være minst like uansvarlig å la være å stille spørsmål når så mange utviklingstrekk peker i samme retning.

Dette er ikke en kronikk med svar. Det er en kronikk med spørsmål.

For mange tilfeldigheter?

For hvor mange «tilfeldigheter» skal vi akseptere før vi begynner å undre oss?

7. oktober var et av de mest brutale terrorangrepene i moderne tid. Hamas begikk massedrap, kidnappinger og overgrep som fortjener den sterkeste fordømmelse. Samtidig vet vi i dag at israelsk etterretning satt med varsler om et omfattende angrep. Flere advarsler ble ikke tatt tilstrekkelig på alvor.

Hvordan kunne det skje?

Hvordan kunne et av verdens mest avanserte etterretnings- og sikkerhetsapparater bli tatt fullstendig på sengen?

Var det inkompetanse? Overmot? Feilvurderinger? Eller finnes det forhold vi ennå ikke kjenner?

Det finnes ingen bevis for det siste. Men spørsmålet er legitimt.

Hvem tjente på det som skjedde?

Det som har skjedd etter 7. oktober har endret hele Midtøsten.

Hamas er nærmest knust. Hizbollah er kraftig svekket. Iran er presset militært og politisk. Israel har gjennomført omfattende operasjoner på Gaza, i Libanon, Syria og mot iranske mål. Samtidig har verdens oppmerksomhet gradvis flyttet seg fra Ukraina til Midtøsten.

Russland har kunnet fortsette sin krig i Europa mens verdens blikk har vært rettet et annet sted.

Tilfeldig tidspunkt?

Kanskje.

Men også dette er et spørsmål som fortjener å bli stilt.

Russland har lenge hatt forbindelser med Hamas. Hamas-delegasjoner har gjentatte ganger besøkt Moskva. Israel har samtidig opprettholdt et mer pragmatisk forhold til Russland enn mange andre vestlige land, blant annet av hensyn til situasjonen i Syria. Israel har også vært tilbakeholdent med militær støtte til Ukraina.

Ingen av disse forholdene beviser noe. Men de viser at verden ikke lenger består av enkle allianser mellom gode og onde. Stormaktspolitikk handler om interesser, ikke moral.

Trump, USA og Europas nye virkelighet

Donald Trump har gitt Israel en støtte få amerikanske presidenter har vært i nærheten av. Samtidig har forholdet til Europa blitt stadig mer anstrengt. Ukraina har opplevd usikkerhet rundt amerikansk støtte. NATO er blitt omtalt som en forhandlingsbrikke. Grønland er blitt gjenstand for press og krav som tidligere ville vært utenkelige mellom allierte.

Er dette uttrykk for en gjennomtenkt strategi, eller en president som først og fremst tenker transaksjonelt?

Jeg vet ikke.

Men konsekvensen er den samme: Europas tillit til USA er svekket. Europa kan ikke lenger ta for gitt at amerikanske interesser alltid vil sammenfalle med Europas.

Vestbredden – den glemte konflikten

Samtidig skjer det noe som nesten drukner i nyhetsbildet.

På Vestbredden fortsetter volden mot palestinske sivile. Bosettingene utvides. Palestinske familier mister hjem, jord og levebrød. Gjentatte rapporter beskriver angrep fra ekstreme bosettere, ofte uten at de ansvarlige stilles til ansvar.

Hvorfor?

Hvorfor griper ikke israelske myndigheter langt hardere inn?

Hvorfor reagerer ikke land som ellers er raske til å fordømme overgrep mot sivile?

Er dette uttrykk for manglende kontroll – eller er det en del av en langsiktig politisk strategi for gradvis å endre befolkningssammensetningen og kontrollen over Vestbredden?

Jeg vet ikke.

Men det er et spørsmål som fortjener et ærlig svar.

Hvor er verdenssamfunnet?

Det som kanskje bekymrer meg aller mest, er ikke det som skjer i Midtøsten.

Det er det som ikke skjer i resten av verden.

Vi har bygget et internasjonalt system som skulle forhindre at historien gjentok seg. FN. Genèvekonvensjonene. Den internasjonale domstolen. Den internasjonale straffedomstolen. Folkemordkonvensjonen.

Alle disse institusjonene skulle sikre at ingen stat sto over internasjonal rett.

Likevel ser vi Russland bryte folkeretten i Ukraina.

Vi ser Israel møte massiv internasjonal kritikk uten at det får vesentlige politiske konsekvenser.

Vi ser vetoretten lamme FNs sikkerhetsråd.

Vi ser sivile dø i titusentall mens verdens ledere holder pressekonferanser.

Hvis mekanismene som skulle forhindre folkemord, etnisk rensing og alvorlige krigsforbrytelser ikke fungerer når verden står overfor sine største prøvelser, hva er de da egentlig verdt?

Hva er igjen av folkeretten dersom den bare gjelder for de svake?

Er den internasjonale rettsordenen i ferd med å falle sammen?

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje ikke at autoritære regimer bryter internasjonale regler.

Det mest oppsiktsvekkende er at demokratiske land ser ut til å akseptere at enkelte allierte kan gjøre det samme uten reelle konsekvenser.

Det undergraver hele den internasjonale rettsordenen.

Og når reglene mister sin troverdighet, overtar makten.

Da er vi tilbake til de sterkes rett.

Jeg frykter at vi allerede er der.

Jeg frykter at verden er på vei inn i en ny epoke hvor internasjonale avtaler betyr mindre enn militær styrke, økonomisk makt og geopolitiske interesser.

Europa må ta ansvar

Det er derfor Sverige og Finland søkte medlemskap i NATO.

Det er derfor Europa nå ruster opp i et tempo vi ikke har sett siden den kalde krigen.

Og det er derfor Europa må gjøre enda mer.

Ikke fordi vi ønsker konfrontasjon.

Men fordi avskrekking fortsatt er den beste garantien for fred.

Europa må bygge en forsvarsevne som gjør oss mindre avhengige av skiftende amerikanske administrasjoner.

Europa må fortsette – og forsterke – støtten til Ukraina.

Europa må investere i egen forsvarsindustri, teknologi og beredskap.

Ikke for å true noen.

Men for å gjøre det klart at angrep på europeiske demokratier aldri skal lønne seg.

Samtidig må Europa våge å være konsekvent.

Vi kan ikke fordømme krigsforbrytelser når Russland står bak, men tie når våre egne allierte anklages for alvorlige brudd på internasjonal rett.

Folkeretten må gjelde alle.

Ellers gjelder den ingen.

Spørsmålene må stilles

Jeg vet ikke hva historien en dag vil avsløre om 7. oktober.

Kanskje var det bare en katastrofal etterretningssvikt.

Kanskje vil vi få vite mer.

Men én ting vet jeg allerede:

Når verdenssamfunnet ikke klarer å håndheve sine egne regler, når stormaktene handler etter egeninteresse, og når sivile blir brikker i et geopolitisk spill, da er det ikke bare Midtøsten som er i fare.

Da er hele den internasjonale ordenen i ferd med å rakne.

Og nettopp derfor må spørsmålene stilles.

Selv når svarene er ubehagelige.